hits

litt for rlige ord


Da jeg startet bloggen hadde jeg knapt fylt 16 r, og jeg meg s voksen allerede. Jeg hadde rukket bli utfryst av vennegjengen, tatt trafikalt grunnkurs, begynt ryke sigaretter i smug, ligget med flere enn jeg kunne telle p en hnd og jeg hadde vrt dden nr av for mye alkohol. Jeg visste hva fremtiden skulle bringe, jeg skulle f en kjent blogg, det flte jeg bare p meg. Og jeg visste hvem jeg var allerede. Jeg festet i helgene, slo opp med kjresten igjennom to r fordi jeg mtte "leve litt", jeg sneik meg ut hjemmefra om natten og dro p eventyr med venninner i baksetet til en 20-ring som ikke burde ha hengt med 16-ringer. 

Videregende kom og gikk, bloggingen tok helt av, og lrerne ga meg stryk i markedsfring fordi jeg ikke forsto hva det handlet om - og likevel ble jeg spurt om rd i timene, fra nettopp lreren. Jeg delte oppturer og nedturer i en dagbok p nettet som stadig ble lest av flere, og ballen rullet kjappere enn jeg selv hadde rukket se for meg. Jeg digget det, s jvlig. 

Jeg flte meg som den strste kjendisen p planeten, og da jeg dro til Oslo p en helgetur her og en helgetur der, hang jeg p Oslo city kun for kjenne p "bermmelsen". Selv om jeg flte meg dritkul, var jeg ogs ganske deprimert, en kombinasjon som muligens virker umulig men slik var det. Jeg gikk til psykiater, brukte alle pengene mine p blonde extensions og solarium, jeg telte dager til jeg var 19 og kunne flykte bort fra hverdagen min og starte p nytt i hovedstaden.

Jeg dro til Oslo, fikk meg nye venner og etterhvert en kjreste som ville ha en stor del av alt jeg hadde bygget opp. I starten var det noe jeg flte jeg trengte, men det utviklet seg til bli et psykisk fengsel jeg brukte lang tid p komme meg ut av. Jeg kommer aldri til glemme da kortet mitt ble stjlet av min egen samboer, som jeg allerede forsrget fra fr av. Eller den gangen jeg mtte vitne mot ham i retten p grunn av vold, men var for svak til g uansett. Dagen etter fikk jeg vite at jeg hadde vunnet "rets blogger" for frste gang. Det var merkelig.

Jeg kom meg ut etterhvert, og satt igjen med mange erfaringer og muligens litt psykisk bagasje, som at jeg ikke helt klarte stole p de som faktisk fortjente bli stolt p. Jeg begravde meg i en fancy hverdag som besto av shopping, alkohol p kveldene, enda en usunn relasjon og utallige restaurantbesk. Ansiktet mitt var ofte p TV, i aviser, p radio kunne man hre stemmen sin og jeg flte at jeg levde, kanskje for frste gang i hele mitt liv. Jeg var fri, jeg hadde brutt ut - ikke bare fra Harstad, men ogs bort fra dem som holdt meg nede. Jeg elsket livet mitt. Og s, ble det normalt, jeg gikk lei, og der var jeg stuck ganske lenge. 

Jeg er 22 r, og jeg vet jeg ikke har lrt eller flt alt. Men jeg har funnet ut at alt jeg trodde jeg drmte om, ikke er den virkelige drmmen. Hverdagen med shopping, restauranter og alkohol er en tom, og ganske kjedelig hverdag, som jeg har fylt med depressive tanker og mennesker som ikke er bra for meg, kanskje for ha noe gjre. Og all kjrligheten jeg har gitt, til de som ikke har fortjent det. Arr jeg brukte lang tid p lege, ha blitt sret av noen andre er bagasje man kan ta med seg videre, ved ikke stole p den neste og havne i en spiral som er negativ. Jeg ser meg selv vre 19 r gammel og st med flyttelasset i en tom leilighet, p vei inn i mitt nye liv i Oslo. S naiv, s hpefull, s lykkelig uviten om alt som l i vente. Jeg vil gi henne en klem, men det fr jeg ikke gjort.

Dere spr ofte hva jeg ville ha sagt til en yngre versjon av meg selv. S her kommer en pen melding til Sophie, 19 r gammel og klar for sitt nye liv.

Hei du. Jeg vet du ikke kommer til hre p hva jeg har si, for du tenker du har forsttt alt allerede. Det er ingenting jeg kan si som vil gjre at du endrer mening, men det er kanskje like greit, for erfaringene du vil f kommer til vre gull verdt. Du kommer til klare deg helt fint, selv om du kommer til vre farlig nre gi opp. Du trenger ikke akseptere behandling du innerst inne vet du ikke fortjener, og nr foreldrene dine er skeptiske til noen, er det med god grunn - de har faktisk levd noen r, og de kjenner igjen mennesker og visse typer. Det kommer til virke hplst noen ganger, men du kommer til ta deg igjennom utfordringer andre hadde knekt sammen av. Det vil komme mye vondt i rene som kommer, noen arr er fysiske og andre er psykiske. Men: det vil komme mye fint ogs. Du skal danse brisen rundt i sommernatten med mennesker du ikke har mtt enda, men mennesker som elsker deg over alt p denne jord og du elsker dem tilbake. De vennskapene vil vare i mange r, og dere skal skape mye vakkert sammen. Og husk p, mageflelsen har alltid rett. Det er ingen skam dra hjem til mamma og pappa nr du er sliten, s ikke vr s streng mot deg selv. Nord-norge har kanskje vrt hardt for deg fr, men n vil det vre en trygghet, du er heldig som har noe slikt rmme til. Og selv om du vil bli brent p idioter som ikke nsker deg det beste, s vil du finne en som virkelig elsker deg - du m bare la han, og tro p at det er sant. For det er det. Du m trre gi slipp p det vonde, og vre klar for det nye, da vil du komme s mye lengre. Det er ikke s lenge til du er 22 r gammel, da kan vi sitte her sammen og tenke tilbake p alle de vonde rene som har vrt, med viten om at alt kommer til bli bra n. Livet ditt kommer til bli bra. Hilsen Sophie Elise, 22 r gammel.

Jeg lurer p hvordan brevet fra 30 r gamle Sophie Elise til 22 r gamle Sophie Elise kommer til se ut. Jeg vil nok rive meg i hret og tenke "alt jeg trodde jeg hadde forsttt da jeg var 22. Det var absolutt ingenting". 

Design laget av Kine Skjerpen