hits

finnes det noe mer?


I dag kjrte jeg hjem fra sentrum samtidig som p3 surret i bakgrunnen, jeg betraktet snen som dalte ned og tenkte p livet mitt i Oslo - der skinner solen akkurat n, alle venner er sosiale og radiovertene snakket om sommer og is i parken. Hverken det, eller tilvrelsen her virker srlig fristende. Som dere vet har jeg gtt rundt over en lengre periode og ikke flt p noe srlig, hverken sorg eller glede. Hver dag vkner jeg opp og gr igjennom dagen p en slags autopilot, og plutselig har det gtt enda en dag, og s en uke. 

Plutselig kom Sondre Justad og lten "Riv i hjertet" p radioen, en lt jeg egentlig aldri har brydd meg noe srlig om, eller likt s veldig godt. Jeg kan den utenatt fordi jeg har hrt den s mange ganger, men jeg har likevel aldri hrt p den. Jeg sang med, og kjente meg plutselig s godt igjen i teksten. "Ingenting gr inn p meg og ingen kommer inn p meg", synger han, og jeg sang med, for det er snn jeg har det. Selv om jeg snakker om flelser vet jeg aldri om jeg mener ordene jeg sier, eller om det bare er ord som kommer ut av munnen min, fordi jeg vet hva som er forventet. 

Sondre synger videre, om at det m finnes noe mer der ute. Hva er noe mer? Jeg hadde alltid et ml og en visjon om flytte til Oslo og bli kjent. Hvorfor ville jeg disse tingene, egentlig? Snn at jeg, som alltid hadde vrt ukul, plutselig skulle bli noe annet? Hadde jeg det kanskje bedre da jeg var upopulr? Og hva var motivasjonen bak det, at jeg skulle bli lykkelig? Jeg tviler. Har jeg noen sinne tatt valg for bli glad? For min egen del? Hvorfor ville jeg skrive bok? Fordi det var en kul greie, eller fordi det ville gjre meg glad? Hvorfor fortsetter jeg utsette meg selv for ting som ikke gir meg noe, kun fordi jeg er "heldig" som har muligheten, og fordi det er for sent snu? At det finnes en annen virkelighet der ute, med strender p Hawaii for eksempel, eller en fjelltopp i Japan, det har jeg aldri vurdert engang. Det er for skummelt. Folk snakker om at jeg er tff, men det er enkelt vre tff nr hverken seier eller nederlag fles som noe. Da betyr det jo ingenting, uansett. 

Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg fortsetter komme tilbake til Harstad nr ting er vanskelige - for det hjelper meg ikke s veldig, det hadde vrt det samme om jeg var i hovedstaden. Jeg har vel trodd og tenkt at her, hvor jeg kommer fra, spiller ikke den jeg er utenfor noen rolle. Men det gjr jo det, jeg er enda meg og jeg er enda Sophie Elise (som ikke er samme person) og jeg fler det enda p lik mte inni meg. Jeg vet bare ikke hva jeg burde gjre, eller er ndt til gjre for bryte ut av hvor jeg er n. Vi fr se.

Design laget av Kine Skjerpen