I dag kjørte jeg hjem fra sentrum samtidig som p3 surret i bakgrunnen, jeg betraktet snøen som dalte ned og tenkte på livet mitt i Oslo – der skinner solen akkurat nå, alle venner er sosiale og radiovertene snakket om sommer og is i parken. Hverken det, eller tilværelsen her virker særlig fristende. Som dere vet har jeg gått rundt over en lengre periode og ikke følt på noe særlig, hverken sorg eller glede. Hver dag våkner jeg opp og går igjennom dagen på en slags autopilot, og plutselig har det gått enda en dag, og så en uke.
Plutselig kom Sondre Justad og låten “Riv i hjertet” på radioen, en låt jeg egentlig aldri har brydd meg noe særlig om, eller likt så veldig godt. Jeg kan den utenatt fordi jeg har hørt den så mange ganger, men jeg har likevel aldri hørt på den. Jeg sang med, og kjente meg plutselig så godt igjen i teksten. “Ingenting går inn på meg og ingen kommer inn på meg”, synger han, og jeg sang med, for det er sånn jeg har det. Selv om jeg snakker om følelser vet jeg aldri om jeg mener ordene jeg sier, eller om det bare er ord som kommer ut av munnen min, fordi jeg vet hva som er forventet.
Sondre synger videre, om at det må finnes noe mer der ute. Hva er noe mer? Jeg hadde alltid et mål og en visjon om å flytte til Oslo og bli kjent. Hvorfor ville jeg disse tingene, egentlig? Sånn at jeg, som alltid hadde vært ukul, plutselig skulle bli noe annet? Hadde jeg det kanskje bedre da jeg var upopulær? Og hva var motivasjonen bak det, at jeg skulle bli lykkelig? Jeg tviler. Har jeg noen sinne tatt valg for å bli glad? For min egen del? Hvorfor ville jeg skrive bok? Fordi det var en kul greie, eller fordi det ville gjøre meg glad? Hvorfor fortsetter jeg å utsette meg selv for ting som ikke gir meg noe, kun fordi jeg er “heldig” som har muligheten, og fordi det er for sent å snu? At det finnes en annen virkelighet der ute, med strender på Hawaii for eksempel, eller en fjelltopp i Japan, det har jeg aldri vurdert engang. Det er for skummelt. Folk snakker om at jeg er tøff, men det er enkelt å være tøff når hverken seier eller nederlag føles som noe. Da betyr det jo ingenting, uansett.
Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg fortsetter å komme tilbake til Harstad når ting er vanskelige – for det hjelper meg ikke så veldig, det hadde vært det samme om jeg var i hovedstaden. Jeg har vel trodd og tenkt at her, hvor jeg kommer fra, spiller ikke den jeg er utenfor noen rolle. Men det gjør jo det, jeg er enda meg og jeg er enda Sophie Elise (som ikke er samme person) og jeg føler det enda på lik måte inni meg. Jeg vet bare ikke hva jeg burde gjøre, eller er nødt til å gjøre for å bryte ut av hvor jeg er nå. Vi får se.
