Jeg møtte Mathias da vi var 11 år gammel og han hadde baggy bukser nede på knærne, alt for stor hettegenser og sikkert alt for store sko også. Jeg var allerede da ganske høy i hatten og så at han gikk rundt som en liten and for at buksa ikke skulle falle ned. Han hadde langt hår og var ganske høylytt, i tillegg tror jeg alle jentene rundt i samme aldersgruppe var forelsket i han. Vi har kjent hverandre i flere år, og jeg ga alltid uttrykk for at jeg syntes han var en drittunge (både til han og til andre), men innerst inne syntes jeg alltid han var ganske søt. Han har alltid hatt noe mystisk og veldig spennende ved seg, og jeg trengte ikke mer enn en dag alene med han før jeg falt hodestups. Vi kommer så godt overens. Nå, 18 måneder senere, er jeg 100% sikker på at den gutten fra ungdomsskolen med baggy bukser er han jeg skal være sammen med for resten av mitt liv, og det tror jeg ingen av oss hadde forventet.
Det har vært utrolig mange ganger Mathias har måtte støtte meg igjennom alt mulig rart, grunnet det svære presset jeg er under til tider. Han har nok brukt mye tid, energi og gitt mye av seg selv for at jeg skal ha det bra, og jeg vet at jeg aldri ville ha nølt ett sekund med å gjøre det samme tilbake nå. Til og med i starten av forholdet, da vi ikke hadde peiling på hvordan vi kom til å fungere, har han støttet meg. Det tok dessverre meg litt lengre tid å komme til det punktet fordi jeg har hatt nok med meg selv og mine problemer, men takket være han er jeg nå så tilfreds med livet og alt, at jeg har kapasitet til å stå bak han 100% også. Jeg er 100% sikker på at alt kommer til å ordne seg til slutt, og at vi kommer til å ha ett fantastisk liv.
Dette er en feil jeg tror veldig mange gjør i forhold. . Man må innse at den man er sammen med faktisk er ett eget individ som kommer til å ønske annerledes enn deg noen ganger. Kjæresten din vil noen ganger prioritere annerledes enn hva du mener er rett, han kommer noen ganger til å si ting som du overanalyserer og blir lei deg for, og han kommer ikke alltid til å være den du ønsker han skal være. Kanskje han er for mye med venner, kanskje han drar ut for ofte, kanskje han gjør ting som ikke er helt rett. Men, man må ikke gi ultimatum. Det dummeste man gjør er å si “enten slutter du med det, eller så er det over mellom oss”. Det er kanskje en klisje, men man må ønske å gjøre en forskjell uansett. Ingen kan trues inn til noe, og så blir alt perfekt.
Jeg har en ganske romantisk kjæreste, men det ligger på en perfekt og veldig hårfin grense. Jeg synes romantikk ofte kan være litt kleint, og jeg har ikke lyst til å gifte meg med tanken på hvor klein jeg hadde blitt. Vi kan ha date-nights, men å vite at jeg har noen som støtter meg og noen jeg kan komme til uansett, en person som vil det beste for meg – en som er mitt “team”, det slår alle stearinlys og kjærlighetsbrev i verden, selv om jeg faktisk er så heldig å få litt av alt. Man skal ikke kunne “kjøpe” kjærlighet. Jeg har fått dyre gaver og personlige gaver, men det beste av alt er å ha noen å snakke med og noen som passer på deg.
Spør deg selv – hvordan gjøre det enklest mulig.
Dette er egentlig ganske enkelt. Ikke lag problemer. Vil du at det skal bli en krangel? Nei? Ikke legg opp til det. Ikke still rare spørsmål du egentlig ikke vil vite svaret på, ikke si noe du vet kjæresten blir sur for “bare for å si det”, og gjør generelt hverdagen lettere for hverandre. Bare å legge telefonen på lading for den andre, brette klærne, gi ett kyss på kinnet, klø på ryggen, gi ett ekstra stort smil når du kommer inn døren . . Slike små ting gjør en stor forskjell. Ikke gjør alt så komplisert! Man må velge sine diskusjoner. Om du klager på alt, så tar ikke kjæresten din det like seriøst om det faktisk er noe alvorlig galt.
Håper dette var til litt hjelp for noen 
