Det er kun to ganger jeg ikke liker å møte dere (fantastiske!) blogglesere. Nummer en: når jeg har forsovet meg, er for sent ute og løper rundt som verdens mest stressa person – med extensions til alle kanter, lipgloss i hele ansiktet og en veldig sur mine. Nummer to: samme dag som jeg har tatt spraytan. Man kan ikke dusje på 8 timer og i det tidsrommet blir fargen gradvis mørkere og mørkere, så til slutt ser jeg totalt gæren og fargeblind ut, som om jeg har vært seks uker på Gran Canaria og steket meg i solen hver bidige dag med sol-olje istedenfor faktor. DET, kombinert med det blonde håret er så uheldig, og i tillegg kan jeg ikke gi dere klem for da smitter fargen av og jeg må i verste fall betale for både renseri og psykologitimer etter det grusomme synet dere nettopp har bevitnet. I dag er en sånn dag. En spraytan-dag.
Sett bort fra at det er en sånn dag, har blant annet jeg, Vegard og en hel gjeng av folk vært på overasskelsesmiddag for Marcus og Martinus. Skulle feire 1 millioner følgere på musicly (som jeg ikke engang vet hva er, noen begynner å bli gammel). Nå skal jeg hoppe i seng, og ser frem til premieren av filmen til m&m i morgen!
Jeg har skrevet hele morgenen, vært hos frisøren for en kuring ( det må man jo, sånn som jeg holder på) og gjort litt øvrige ærend ellers – en ganske vanlig dag med andre ord. Men! Noe morsomt har jeg faktisk gjort, jeg har tatt en personlighetstest! Dere vet jo at jeg elsker sånne.. Selv om man kjenner seg selv, så er det greit å få det “bekreftet” og kanskje innse ting som man ikke visste fra før av? Denne testen her var litt annerledes da, for den beregnet ut min personlighet utifra mitt adferdsmønster på internett og hvordan jeg er som person – og jeg er tydeligvis veldig komplisert og litt dobbeltmoralsk som både er inne på nettsider som selger kinesisk mat, og NOAH for dyrs rettigheter. Den viste meg også hvor mye jeg krangler på internett, haha.. Og mye mer. Dere finner testen HER!
Testen er laget som en del av promoen til filmen Split, som jeg forøvrig også gleder meg til å se!
I går tok jeg etterfyll på leppetatoveringen min, man må gjøre det et par ganger for å få resultatet bra nok (det er inkludert i prisen). Folk spør meg alltid om det gjør vondt og det er individuelt – ikke bare fra person til person, men også fra gang til gang. I går rakk jeg ikke å ha på bedøvelsen i mer enn 15 minutter og man skal egentlig ha den på i mellom 40 min – 1 time før man setter i gang, og likevel kjente jeg ingenting! Det var jo digg, hehe. Den andre gangen ble jeg også ganske tør og hoven i ettertid, denne gangen har jeg null problemer med det. Tenk at jeg har null sminke på leppene her? Sykt!
Først og fremst – jeg har fått nytt bloggdesign! Jeg bestemte meg for å ta det litt tilbake til start denne gangen, med det rosa og sukkersøte. Om jeg er fornøyd? Ja. Det er liksom slik det er ment å være på min blogg, og i mitt univers. Rosa, samtidig som det er litt mørkt.
Jeg og to venner har brukt kvelden på resturanten Bokbacka som var en hyggelig og annerledes opplevelse, kan man si. Anbefales! Men veldig dyrt, så kanskje greit å spare til en spesiell anledning. Nå har jeg smakt på litt av hvert – mose for å nevne noe – og føler meg på mange måter som et litt mer beriket menneske. Jeg har lyst til å utfordre meg selv litt mer på det planet, prøve ut mer spesiell mat og sette pris på smaksopplevelser.. Bokbacka var en fin start på den reisen.
Nå skal jeg snakke i tlf med M, og så hopper jeg i seng! Smask.
Akkurat det får jeg høre veldig ofte. At jeg er sterk som takler stygge kommentarer, at jeg tåler å stå så mye imot strømmen eller at jeg har jobbet meg opp fra “ingenting”.
Jeg ser ikke på meg som en spesielt sterk person eller ulik andre på den måten i det hele tatt. Det er på “jobb”, og det er upersonlig, selv om det er meg og mine meninger. Om noen på privaten trykker meg ned så svir det. Det kjennes som et slag i ansiktet, som om mine 158 cm krymper ned til halvparten, som om enhver pust jeg trekker er en byrde for omverden. Det kan være noen som snakker litt surt til meg, om noen pirker på noe jeg gjør eller kommer med en kommentar som treffer meg på et sårt punkt. Da begynner jeg med en gang å tvile på min egen verdi, jeg vil bare synke vekk fra jordens overflate.
Kanskje jeg har vært, og til tider er, i feil selskap og derfor ofte føler meg som “den lille”. Den som kan bli kastet rundt på, og der følelsene er en brikke i et spill andre kan bruke til sin fordel. Da er det fort gjort å føle seg uviktig.
Det er fordi det finnes mennesker som alltid trykker meg ned, trykker meg ned til mindre enn 158 cm. Mennesker man møter, snakker med, smiler til og spiller et slags spill for. Et spill hvor man godtar alt og alltid ender opp som den tapende part, hvor man bare er tilgjengelig etter behov. Her om natten bråvåknet jeg, og min første tanke var at nå er det nok. Nok tid på mennesker som ikke bryr seg – eller som ikke hadde brydd seg om jeg hadde mindre følgere, mindre penger og alt det. Jeg er veldig glad jeg har fine mennesker i livet mitt som støtter opp når jeg gråter og har det dritt, men herregud så mange jeg har som kun vil ha en tag på sosiale medier og som bruker enhver sjanse de får på å komme med små kommentarer slik at jeg skal føle meg mindre verdig enn hva jeg er. Og jeg er sikker på at mange av dere kjenner dere igjen – for om det ikke er følgere, så kan det være noe annet. At man alltid lytter, at man kjører og henter, spanderer.. Osv. Jeg tror vi alle har mennesker som man bøyer seg unødvendig lavt for, slik at de kan klatre på toppen av deg og nå høyere. Føler seg bedre.
De presser meg ned på bakken, ned under jorden. Da er det ikke så lett å tenke at man er en stjerne, at man er bra nok, at man fortjener å være glad. Tanker som absolutt alle burde ha. Jeg gikk i hele fjor og ikke var glad for ting jeg fikk til – tenk det. Bare disse første ukene av 2017 har jeg følt på mer enn jeg gjorde i hele 2016 faktisk, og det er først nå jeg er glad for alt jeg gjør.
Hvorfor tillater man det? Det skal i alle fall ikke jeg gjøre mer.
Jeg har vært en såpass usikker person i tenårene at det virkelig gikk ut over min livskvalitet. Jeg gruet meg hver gang jeg skulle gå ut døren, om jeg var på skolen tenkte jeg at alle hatet meg, jeg følte meg som verdens styggeste, rareste, dummeste og idiotiske person hver eneste dag. Det er kanskje en del av å være ung, men samtidig har jeg en såpass tett dialog med dere lesere at jeg vet flere av dere sliter med dette. Ung eller gammel, det er ikke noe gøy å ha det sånn. Jeg har kommet ut av den boblen og er mer selvsikker enn noen gang – en følelse jeg unner alle – og vil derfor dele mine beste tips og triks!
♥ Fake it til you make it – og her er det faktisk ganske greit å starte med å øve seg på øyekontakt. Jeg klarte aldri å se noen inn i øynene tidligere, ikke engang kjæresten min. Når folk holder øyekontakt med meg føler jeg meg trygg og interessant å prate med, og om du får andre til å føle seg på den måten blir med en gang hele situasjonen mer komfortabel. Du virker høflig og kul om du klarer å holde øyekontakt, og ikke minst selvsikker. Dette var det første jeg lærte meg for å bli mer trygg i meg selv, uansett hvor teit det høres ut. Babysteps, men JA, det funker!
♥ Jeg var mye alene i ungdomstiden min, og fikk høre fra en lærer at det var fordi jeg så bitchy ut. Hun kunne ha lagt det frem på en annerledes måte, men det var likevel sannhet i ordene hennes. For vær ærlig.. Om du ser en klasse/jobbkamerat stå i hjørnet med hodet bøyd og blikket festet på telefonen, har du lyst til å ta kontakt med vedkommende da? Sikkert ikke. Om du vil at andre skal ta kontakt, må du virke åpen for det. Det er ikke lurt å sitte å surmule med hendene i kryss og bare vente på at et sosialt liv skal ramle ned i fanget ditt. Enhver person som har et rikt sosialliv gjør en innsats for det, og for noen kommer det enklere enn for andre. Jeg har masse venner nå, men det har IKKE kommet lett.
♥ Tenk over dine gode kvaliteter og skriv dem ned. Om du er midt i tenårene og veldig hormonell er det lett å tenke “men det er da INGENTING bra med meg!” (for jeg har tenkt den tanken selv), men tro meg – det finnes absolutt mye bra ved deg. Uansett hvor nede og deprimert du føler deg, prøv å gi deg selv et klapp på skulderen og husk på tingene du får til. Om du fokuserer på de gode kvalitetene ved deg som menneske, så distraheres du litt fra alt det vonde. Det kan være noe såpas enkelt som 1. Jeg er snill. 2. Jeg er en god lytter. 3. Jeg løper raskt. 4. Jeg er flink til å danse 5. Jeg er tålmodig osv osv. Fokuser først og fremst på personligheten din, for når jeg har fått lignende råd om å skrive ned hva jeg har ment er positivt med mitt eget utseende, så kunne tankegangen fort bli slik: ” Jeg har fine øyne.. Men kanskje ikke så fine bryn”, om dere skjønner hva jeg mener. Selvsikkerhet er uansett et personlighetstrekk og har ingenting med utseendet å gjøre, i bunn og grunn.
♥ Tenk på hva som hindrer deg fra å ha god selvtilitt. Er det karakterene dine? Fordi du er introvert? Fordi du ikke har så mange venner? Det finnes en løsning. For eksempel: fikk du dårlig karakter på sist historieprøve, og derfor har du en dårlig følelse ovenfor faget generelt / framtiden din / om du i det hele tatt er smart? Da kan man tenke på følgende: om du virkelig øver hardt før neste prøve, om du får ekstra hjelp fra læreren og forteller om bekymringene dine, om du virkelig forbereder deg – vil resultatet bli annerledes? Garantert, ja! Min venninne Anne-Sofie var ikke spesielt flink på skolen før og interesserte seg kanskje ikke så veldig for det faglige eller å øve til prøver (dette var på ungdomsskolen) men hun tok et skikkelig tak og har nå best karakterer av alle jeg kjenner i tillegg til en kjempeinteresse for språk og historie, men kun fordi hun tok tak i seg selv og jobber hardt.Det samme kan gjelde om du føler at du ikke har mange venner. Spør deg selv: gjør jeg en innsats? Forteller jeg folk at jeg er ensom? Og om ikke vennene eksisterer i klasserommet – har du oppsøkt forum? Lett på internett? Det finnes vennskap i mange former nå for tiden, og min redning ble blogg og menneske på nettopp internett.
♥ Ikke unnskyld deg for alt mulig. Det verste jeg vet er mennesker som utstråler den der “sorry for at jeg eksisterer” holdningen, kanskje fordi jeg selv har vært så dypt inne i det. Å kunne beklage seg er en god egenskap om du bruker det rett. Derimot, om du unnskylder deg unødvendig kan du virke usikker. Det gir ikke mening, for du plager jo ingen ved å være med i en samtale eller si det du føler. Hvorfor skal du unnskylde om du ikke gjør noe galt? Og mener du det virkelig? Om du unnskylder deg hele tiden så mister det verdi. Om du unnskylder deg for alt, så unnskylder du deg for ingenting. Tenk på “unnskyld” som “jeg elsker deg”, det burde ikke bli oppbrukt for da mister det betydning.
♥ Snakk med fremmede. Om du skal være selvsikker, må du gjøre selvsikre ting. En av de kan være å snakke med fremmede! Og da mener jeg ikke han gale mannen i parken som er potensielt farlig, men du skjønner hva jeg mener. Det kan virke skremmende, men for hver gang går det bedre. I mitt tilfelle var jo dette ganske tilgjengelig fordi jeg har fremmede mennesker som kommer bort til meg hele tiden, så da begynte jeg å øve. Holde øyekontakt, stille spørsmål tilbake, smile og virke engasjert. Gi av meg selv, være personlig. Om du nå tenker “ja, men den muligheten har ikke jeg”, så tuller du litt. Hva med han som jobber på rema 1000? Hva med servitøren på resturanten? Hva med vaktmesteren på skolen? Tilfeldige fremmede på gata? Lurer du på hvor noen har kjøpt kjolen sin, spør. Synes du noen er pene, si det. Har noen fin utstråling, si det også.
♥ Sist, men kanskje viktigst. Å være selvsikker er en prosess som ikke har en mållinje. Det kommer ikke til å funke hver eneste dag, og du kommer til å føle deg som verdens verste person noen ganger og som om all jobben du har gjort er for ingenting. Du kommer aldri til et punkt hvor du tenker “nå er jeg der jeg vil være”, men du kommer til å se tilbake på “reisen” underveis og innse at du har kommet en lang vei. Pust inn, tenk på hvor langt du har kommet og fortsett framover.
I går morges kom min fine venninne Juliet til meg for å drikke kaffe, snakke om alt og ingenting og kose oss i hverandres selskap. Det var så hyggelig å ha en annerledes start på dagen med en venninne istedenfor å sitte alene ved frokostbordet som jeg alltid gjør! Alt kunne blitt helt perfekt om man ser bort fra at vi drakk alt for sterk kaffe og ble dårlige begge to, haha.. Både jeg og Juliet er oppvokst utenfor Harstad, så vi deler mange av de samme erfaringene og minnene. Vi snakker om de samme gatene, menneskene, festene og butikkene. Det samme havet, vinden, lukten og alpinanlegget. Nord-norge ♥
Capsen min finner du HER. // Håret mitt er i fargen ash fra luxushair, siden noen spurte.
Nå sitter jeg på rommet mitt samtidig som vaskehjelpen vasker. At vi aldri klarer å time det sånn at jeg faktisk er ute av huset når hun kommer er et mirakel, haha..
Jeg har lenge hatt lyst til å ta bilder som jeg selv har full kreativ kontroll på som jeg kan bruke til bloggdesignet mitt og diverse – og etter litt planlegging skjedde det endelig! Som regel når jeg er på shoot er det et magasin som bestemmer, eventuelt en kunde av noe slag, og selv om det også er kjempegøy så har jeg sett frem til å kunne styre selv.
Jeg satt sammen mitt favorittteam på hår, sminke og foto, fikk ordnet et hotellrom og kjørte på. Jeg har så lyst til å vise dere alle bildene, men det får vente til designet kommer opp. Det ble skikkelig disney-prinsesse aktig, i alle fall noen av bildene! Enn så lenge viser jeg dere et ganske “plain” bilde fra i dag, som ikke viser noe som helst av stemningen på hovedbildene.. Gleder meg til dere får se!
Nå var planen egentlig å holde meg våken for å se farmen kjendis, men DET klarer jeg ikke, haha.. Jeg skal legge meg med en gang! Vi snakkes i morgen 🙂
Jeg har helt glemt å vise dere den syke forandringen vippene mine har fått den siste tiden! Jeg brukte vippeserum for et par år siden men la det på hylla etter en stund, men for litt over en måned siden startet jeg igjen. Og jeg er sjokkert over resultatet, jeg visste ikke at det gikk så fort – og ikke minst at det var mulig, selv om jeg hadde gode erfaringer tidligere og har lest masse om vippeserum på sminkegrupper.
Jeg har extensions på øvre vipperad, og viser dere derfor på nedre. Beklager at bildet er tatt med iPhone, var helt klin umulig å fokusere med speilrefleksen, men SJEKK de vippene! Note: jeg har ikke naturlig lange vipper på nedre rar.
Her kan man se det tydelig på nedre vipperad: keep in mind at de vippene har vært skikkelig stygge og korte de siste årene på grunn av faring og slitasje.
Jeg har brukt et produkt som heter Mylash i som sagt litt over en måned, hver morgen. Det inneholder kun naturlige ingredienser og er helt trygt å bruke. Jeg har ikke opplevd noe som helst irritasjon, og man kan fint bruke kontaktlinser samtidig for eksempel. Det er heller ikke testet på dyr.
Vippene blir lengre, fyldigere og sterkere på 4-8 uker (det tok litt over 4 uker for meg, jeg bruker ikke mascara nede til vanlig så det var først da jeg merket det – men det kan også ha kommet tidligere faktisk). Det kan også brukes på bryn, men det har jeg ikke sjekket ut selv, men det er bare å påføre der du vil at brynene skal vokse for fyldigere øyenbryn.
Det er kjempeenkelt å bruke – bare påfør serumet ved roten av øyenvippene ved hjelp av den lille “kosten” som følger med, og gjenta hver morgen. Det tar bare noen få sekunder! Jeg bruker serumet på øvre vipperad også, og har merket at vippene mine tåler slitasjen fra extensions mye bedre – det har heller ikke hatt noe å si for holdbarheten til vippene, de løsner ikke av å bruke dette serumet (som andre serum på markedet gjør, har jeg hørt).
Hvis du også har lyst til å teste vippeserumet har jeg fått lov til å gi dere en rabatt på 30% for en begrenset periode. Bruk kodenSophieeliselash eller kjøp ved å trykke på linken HER!
