Nå er endelig Charlie her! Jeg var så spent på hvordan han kom til å reagere på å være tilbake i leiligheten, han vokste jo opp her og var her hver eneste dag nesten ett år, men man vet jo aldri.. Jeg ble derfor så glad da han løp opp trappene og stilte seg utenfor døren til min leilighet (at han ikke tok feil dør altså) og at han løp rundt slik han alltid gjorde. Han la seg på det som var hans faste plass, han slapper av akkurat som han pleide å gjøre her og blir litt ekstra mammadalt. Åh, jeg elsker han så mye! Og best av alt?! Jeg fikk til å få hundefilter på han på snapchat! Det har vært en drøm lenge, haha.
Han skal bare være her frem til fredag, da reiser han og mamma tilbake til Harstad. Jeg vil gjerne få han tilbake hit en dag men mamma og pappa mener det er best å vente til jeg har kjøpt større leilighet og bor sammen med noen, og jeg er enig med dem selv om jeg gjerne vil ha Charlie her med en gang. Men det viktigste er jo ikke hva jeg føler, jeg må tenke på hva som er best for hunden. Akkurat nå er det å være i Harstad, uansett hvor trist det er for meg.
Jeg var rundt 15 år da jeg oppdaget sminkevideoer på youtube. Jeg øvde hjemme hver eneste dag og kunne ikke fatte hvorfor jeg ikke ble seende ut som jentene på videoene – jeg gjorde jo akkurat det samme? Ah, så frustrert jeg ble. Nå har det gått et par år, og jeg kan si såpass – sminkevideoer har lært meg litt, men å faktisk bli kjent med mitt eget ansikt (uansett hvor rart det høres ut) og hvordan skygger legger seg, hvor lyset treffer osv har lært meg mest. Derfor vil jeg gjerne lage en guide som steg for steg viser hvordan du enkelt lærer deg å framheve dine beste trekk, utifra din egen ansiktsform!
Her har dere meg uten noe sminke på huden. Jeg har akkurat renset ansiktet og lagt fuktighetskrem, som er viktig for at sminken skal se best mulig ut. Etter at den har tørket inn er det bare å kjøre på!
Jeg begynner med å ta små flekker med foundation rundt i hele ansiktet, jeg synes dette er den enkleste måten for å få det til å bli jevnt. Jeg vet at man egentlig skal bruke en kost / børste for å blende ut, men jeg bruker hendene – det kan vel ikke skade så lenge jeg er ren? Og hos meg personlig blir resultatet best da. Jeg har prøvd mange ulike foundationer igjennom årene, men av absolutt alt, dyrt eller billig så liker jeg denne best:
Max Factor Skin Luminizer! Jeg bruker fargen 77 soft honey, og av en eller annen merkelig grunn passer den fargen meg uansett om jeg er brun eller litt lysere i huden. Nesten magisk, haha. Den er deilig å ha på huden, lett å blande, fin farge og den holder hele dagen. I loves it! Jeg har blogget om den mange ganger før ettersom jeg har brukt den i flere år nå. Den holder dessuten lenge, om jeg bruker den daglig har jeg den i 5-6 måneder. Du finner den HER.
Etter å ha blendet ut foundation med fingrene ser jeg slik ut. Jeg kunne egentlig gått rundt akkurat sånn, og det gjør jeg forøvrig ofte – for bare se hvor fin glød foundationen gir? Det eneste jeg kan pirke på er at jeg har en sånn “linje” som strekker seg fra under øyet og over kinnet, som dere kan se på bildet her. Den forsvinner riktignok med concealer, som tar meg videre til steg nummer to..
– STEG 2: CONCEALER –
Man kan bruke ulike produkter for å highlighte, men jeg personlig er fan av concealer. Da slår man to fluer i en smekk, både ved å gjemme unna urenheter eller annet, samtidig som man highlighter. Her kommer det med å “kjenne sitt eget ansikt” inn – dere har sikkert sett flere som highlighter som legger lys farge over neseryggen og i panna? Jeg gjør ikke det. For det første har jeg en relativt smal nese og føler at den ser bredere ut om jeg legger highlight over (jeg klarer ikke å legge en smal nok strek), og jeg har ganske høy panne og ønsker derfor ikke å fremheve den noe særlig. Derimot har jeg veldig liten hake og kjeve, derfor legger jeg masse lys concealer der for å skape en illusjon av større kjeveparti. Jeg legger også mye under øynene og på siden av nesen – dette har jeg lest er en “no-no”, men jeg føler det hjelper på å skape illusjon av at nesen er smalere.
Dette er concealeren jeg bruker. Den har en konsistens som er ganske “tykk”, men den er lett å jobbe med likevel og holder godt. Det er to ulike farger og jeg blander begge to hver gang, ettersom de ikke er så ulike. Drøy i bruk, og jeg har den alltid i 3-4 måneder om jeg bruker den hver dag, selv om den er så liten. Du finner den HER, og jeg har fargen natural.
For å blende ut concealeren bruker jeg en sminkesvamp, som dere finner HER – den jeg bruker nå er litt spesiell, det er ikke en standard sminkesvamp men en “sculpting sponge” som er enklere å bruke, synes jeg. Et tips er å fukte den først (den skal ikke være våt, men bare fuktig!) da er det mye enklere å bruke. Mange fukter den ikke først, og da blir det som å ta en tørr svamp på en tavle, sånn cirka. Det blir et tørt og flekkete resultat.
Sånn – der var jeg ferdig med concealer! Som dere kan se er allerede den “linjen” i ansiktet mitt svakere, faktisk nesten ikke-eksisterende. Men vi mangler enda contouren i ansiktet, som tar meg videre til steg nummer 3..
– STEG 3: CONTOUR –
Begrepet “contouring” betyr i sminkeverden å skyggelegge områder i ansiktet for å enten forminske, eller å definere. Som sagt, jeg har høy panne og legger derfor masse mørk concealer / foundation i pannen og når det kommer til kinnbeina har jeg stått med speilet og sett hvor de naturlige skyggene treffer kinnbeina mine og legger produkt deretter. Jeg legger heller ikke en strek langs hele nesa slik som mange gjør, men jeg stopper midt på, tar en strek tvers over (dette for å fremheve det “hoppet” jeg har i nesa som jeg er veldig glad i) og så legger jeg litt mørkt under for å korte nesa litt. Det siste gjør jeg egentlig ganske sjeldent, men det var mest for å vise dere at det går an. Her må du selv tenke på hva du vil fremheve (heller tenk på hva du er fornøyd med enn hva du ikke er fornøyd med, da blir du mye mer happy med resultatet uansett), og så sminker du deg deretter.
Jeg bruker en såkalt “skin sculpting wand” som du finner HER – jeg bruker fargen “dusk”. Den er fra merket OFRA som er veldig populært i sminkeverdenen akkurat nå, og jeg forstår hvorfor! Jeg digger den, men man må være sykt lett på hånden – det kommer nemlig mye av gangen, og når man begynner å blende ut viser det seg alltid å være mye mer produkt enn man tror. Jeg elsker at den er “grå” i tonen og ikke orange, det ser mye mer naturlig ut. Jeg blender også her ut med beauty blender, sett bort fra nesa hvor jeg bruker fingrene og er veeeeeeldig tålmodig. Kommer man feil her, så blir hele resultatet på nesa ødelagt.
Og sånn ble det – men vi er ikke ferdig enda.. For du vet når man har på foundation og concealer, og det ser skikkelig fint ut med en gang i speilet – men utover dagen begynner all sminken å legge seg i linjene på huden, det ser ujevnt ut og alt flasser av? Vel, det finnes en løsning..
– STEG 4: BAKING –
Såkalt “baking” er egentlig et tulleord som kun hører hjemme på YouTube, i virkeligheten og blant makeupartister heter det egentlig bare å “sette” pudderet, altså setting powder på engelsk. Her legger jeg masse hvitt pudder (finishing powder / setting powder) på de områdene jeg har tatt den lyse concealeren, jeg tar et så tykt lag at det drysser litt av meg når jeg går. Jeg lar det ligge slik en stund for å trekke inn og feste seg skikkelig, for et best mulig resultat. Børsten jeg bruker for påføring finner du HER.
Dette er pudderet jeg bruker. Det er helt amazing! Jeg hadde ikke prøvd det før sist uke, og nå tror jeg faktisk ikke jeg kan sminke meg uten. Det er det beste finishing powderet jeg har prøvd! Du kjøper det HER – jeg har fargen Alabaster.
VOILA! Slik ble det. Det fremhever virkelig highlighteren på en naturlig måte, og gir en skikkelig “photo-finish”. Fakta: hver gang man er på tv blir man alltid sminket med setting powder i pausene slik at man ikke skal se svett ut på tv, hehe. Det funker absolutt veldig bra til det formålet også!
– SISTE STEG: SHINE! –
Om du vil skinne litt ekstra anbefaler jeg å kjøpe DETTE settet fra OFRA som inneholder litt ulike nyanser som funker fint langs neseryggen, over leppa, i øyekroken og hvor enn du vil ha litt ekstra glans. Jeg har tatt litt i kinnene og på haken akkurat her, men er ellers en fan av å dra litt under øyenbrynene og nesa også. Jeg må bare si det igjen, jeg digger OFRA så hardt. Jeg gleder meg til å teste flere produkter! Lipglossen jeg har på meg her på siste bildet er også fra det merket.
– TIL DERE – RABATTKODE ♥ –
Om du ble keen på å teste ut noen av produktene, eller generelt shoppe litt sminke gir «SEKONTUR» gir 15% rabatt på all sminke ut 25.januar hos Coverbrands. (Gjelder ikke nedsatte produkter eller NYX.) Alle kontureringsprodukter finner du HER! og all sminke finner du HER.
Jeg var 16 år og hadde akkurat lagt ut et bilde av dagens frokost – noe jeg ofte gjorde. På den tiden hadde vi ikke snapchat og vi hadde heller ikke instagram, så ethvert lite steg ble dokumentert på nettopp denne bloggen. Det forsvant ikke etter 10 sekunder. Det ble i et arkiv hvor man kunne lese, studere og føle på det.
“Hvor lang tid bruker du på å spise? Eller.. Hvor lenge venter du på neste måltid?”
Jeg knipset, la ut. Delte og skrev. Om hva jeg spiste, hvor ofte, hvor mye. Og for hvert innlegg var spørsmålene fra leserne de samme. Noen 10 år gamle, andre på min alder, og noen eldre.
“Men, spiser du brødskive eller spiser du knekkebrød og isåfall hvor mye da?”
Og jeg svarte. Hva har det å si, tenkte jeg. Om de lar seg påvirke, så er de svake. Ikke sånn som meg, som bare scroller igjennom internett uten å bli påvirket, tenkte jeg.
Samtidig leste jeg selv blogger, jeg var ivrig og slukte alt. Jeg observerte bare, tenkte jeg. Lot meg ikke påvirke, følte jeg. Min favoritt, Kissie – en svensk blogger – opererte seg. La inn silikon.
“Men.. Hvor dyrt er det?” kommenterte jeg.
Hun blogget mer. La ut bilde av puppene, før og etter.
“Men, hvor vondt var det og ville du ha sagt at smertene er verdt det?” lurte jeg.
Jeg og noen venninner hadde jentekveld. De snakket om kalorier, slanking, oppskrifter og hvor langt de løp på tredemølla.
Jeg satt i senga, lot meg ikke påvirke. Tenkte ikke på brødskiver og kaloriinntak. Tenkte ikke på kroppen min på den måten.
“Jeg er så tjukk” sa den ene venninna mi.
“Hallo, da har du ikke sett meg!” sa den andre.
“Hvor mye spiser du hver dag, Sophie?” spurte den tredje.
Jeg trakk på skuldrene. Vi leste de samme bloggene, de samme magasinene. Men jeg var ikke der, og jeg tenkte ikke på det. “Lett for deg å si, som er naturlig tynn”. Jeg vet ikke, jeg har ikke oversikt, for jeg lar meg ikke påvirke.
Samme dag leste jeg blogg igjen. Kissie opererte nesa. Hun blogget om den før, etter og under. Hva hun ville fikse på, hva hun mente var rett og galt.
“Nesa mi er så stor” tenkte jeg. Men jeg lar meg ikke påvirke, nei. Leserne mine lar seg heller ikke påvirke, nei. Jeg har bare fått en stor blogg, tenkte jeg. Det er ikke noen som gjør som jeg gjør. Det er ingen som tenker på det.
Fortsatte å blogge. Om trening, knekkebrød og situps. Hva jeg veide, hva jeg gjorde, brydde meg ikke, størrelser på klær, brydde meg ikke, kropp mot kamera, brydde meg ikke.
Vi vet alle hvor jeg havnet etterhvert. Og jeg vil ikke peke fingre, jeg aner ikke hvem det er sin feil at jeg havnet der jeg gjorde. Poenget er – man vet ikke.
Spol et par år frem i tid, og “sunn fornuft” plakaten ble lagt frem som et forslag til oss bloggere. En rekke punkter vi ble oppfordret om å følge, slik at unge jenter og gutter ikke skal føle seg trigget til det ene og det andre av å lese blogg. En størrelse. En oversikt over kalorier. Og jeg trakk på skuldrene og tenkte “det er bare en blogg, jeg lar meg ikke påvirke. Ingen skal bestemme over hva jeg skriver om” så jeg sa nei. Lukket pcen, snudde det bort. Ingen skal bestemme over meg – for det er ikke min feil at jeg har en stor blogg.
“Hvor mye koster en neseoperasjon. Hva må jeg si til foreldrene mine for å få lov til å ta silikon. Hvor ofte tar du restylane. Hva heter legen du opererte deg hos”. Disse meldingene får jeg hver eneste dag. Jeg svarer ikke, vet ikke hva jeg skal si.
Spol et par måneder frem i tid. Jeg sitter barnevakt for en jente på 9 år. Vi sitter i sofaen og ser på tv, da hun spør meg “hvor mye er det normalt å veie når man er 9 år?” og jeg trekker på skuldrene, for som sant er så vet jeg ikke. “Hvor mye veide du da du var 9 år?” spør hun, og ser på meg. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke vet. “For du veide jo 43 da du var 19, og jeg veier 43 kg nå”, sier hun og ser bort.
Jeg skrev på bloggen at jeg veide 43 år da jeg var 19, og her kommer det altså tilbake for å ta meg i form av en 9-åring som jeg skal være en rollemodell for. Det kommer inn fra sidelinjen når vi ser på Disney Channel, det tar tak i meg og slår luften ut av meg. Jeg prøvde meg på å si at vi er ulike, hun og jeg. Jeg er annerledes bygd, jeg var ikke glad i meg selv og tok ikke vare på meg slik som jeg burde ha gjort. Men det er allerede for sent, og skaden har blitt gjort. Hun hadde ikke tenkt på at hun veide 43 kg, om ikke jeg hadde påpekt hva jeg veide.
Det er mitt ansvar når jeg har blogg å tenke på slike ting. Det er vårt alles ansvar, på instagram, på snapchat og på blogg – men ikke minst i sosiale sammenhenger å tenke på slike ting. Du vet aldri hva venninnen din, kusinen din, hun du sitter barnevakt for eller naboen din tenker og føler på, selv om du selv ikke tenker på de samme tingene.
Det skulle altså en 9 år gammel jente til for at jeg ville prøve på nytt. Jeg kontaktet de som står bak “sunn fornuft” plakaten, og tok et møte. Jeg ville lære mer, for jeg var så redd for å trå feil. Redd, fordi jeg enda sliter. Redd, fordi jeg enda er syk på min måte. Det er blogger jeg merker jeg må holde meg unna fordi de skriver om egne plastiske operasjoner, om prosessen og om smerter etterpå – til og med å lese om smertene er en trigger for meg, uansett hvor rart det høres ut. Og det kan mine – tilsynelatende uskyldige – påpekninger om hva jeg spiser og veier være for andre. Det er rart, for jeg må holde meg unna blogger men jeg klarer fint å se på The Kardashians for eksempel, fordi selv om jeg vet inni meg, så blir det ikke proppet inn i ansiktet mitt med oppskrifter og kalorier og operajsoner hit og dit. Det er prosessen, det å lese om det, det nøye planlagte og tall jeg henger meg opp i. Og jeg har lært at det er det samme for dem med spiseforstyrrelser.
Jeg ønsker ikke å være et slikt forbilde for leserne mine. Man stopper heldigvis ikke å vokse i lærdom når man er 16 år, jeg er nok enda ikke ferdig eller klar. Man kan hele tiden gjøre klokere valg, og skrive en bedre blogg. Jeg må også bare si at det er ikke til å legge skjul på at jeg elsker foto, og jeg synes kvinnekroppen er vakker, så jeg kommer ikke til å droppe “den typen bilder” av meg på bloggen men jeg kommer heller til å tenke over mengden, og hvordan jeg snakker, skriver om og framstiller en kropp mer enn det jeg har gjort så langt. Så er jeg ikke perfekt, jeg kommer sikkert til å snuble litt i blant, men jeg vil fra nå av skrive bloggen min med “sunn fornuft” plakaten i bakhodet og prøve å være den beste jeg kan være som forbilde for dere.
Mange lar seg påvirke av det de leser i en blogg, og jeg ønsker ikke at flere unge skal få et anstregt forhold til kropp og mat på grunn av meg. Jeg håper at dette kan være et steg i riktig retning, og jeg håper dere heier på meg. Jeg har snublet mye tidligere, og jeg har enda et semi-anstrengt forhold til min egen kropp og plastisk kirurgi, men det jobber jeg med og holder for meg selv og så vil jeg heller bruke denne plattformen til å inspisere dere til å være kule, og ikke havne der jeg havnet. Jeg føler meg derfor veldig kvalifisert til å snakke for unge jenter, for jeg har absolutt vært – og er enda – et offer for vår tid med sosiale medier.
Nå er jeg med på Sunn Fornuft plakaten – og glad er jeg for det. Jeg vil også si et stort unnskyld til alle som har vært på min blogg og følt at de ikke er gode nok – jeg vet hvordan det er. Dere ER gode nok. Dere ER smarte. Dere ER kule, og jeg digger dere.
I dag er ikke hvilken som helst dag.. For mamma er på vei til meg for første gang på to år! Og ikke nok med det, hun har med seg babyen min! Nei, jeg har altså ikke fått et barn i skjul, jeg snakker så klart om hunden min Charlie. Jeg er så spent på hva han synes om leiligheten – holdte jeg på å si, som om han snakker liksom – jeg er spent på hvordan han reagerer på å være her igjen. Jeg har akkurat sminket meg og nå sitter jeg egentlig spent og venter i sofaen, jeg får sommerfugler i magen av å tenke på Charlie så jeg lurer nesten litt på om jeg er forelsket? Forelsket i min egen hund?
Det minner meg forresten om den gang jeg spurte Anne-Sofie om hun kanskje var forelsket i sin hund, og hun faktisk måtte tenke seg om før hun svarte.. Haha. Æsj.
Jeg har bodd for meg selv i snart tre år og burde ha vendt meg til at klær må vaskes, men det føles like rart hver gang – som om jeg er et barn som har tatt på meg for mye ansvar og gjør noe jeg ikke er helt klar for. Jeg hadde aldri vasket klær før jeg flyttet ut, og TAKK GUD – la barna være, det blir masse klesvask i årene som kommer, det kan jeg og alle andre i denne planeten som er eldre enn 22 skrive under på. Og jeg er EN person, den gangen jeg får barn.. Ja, jeg orker ikke engang å tenke på det, herregud for et stress. Takk til mamma som har gjort dette i alle de år for meg og resten av gjengen!
Jeg gjenbrukte beltet fra Vixen, det kommer fra Malene Birger / t-skjorte HER (annonselenke)
Nå skal jeg dra i bursdag til min venninne Helene, det blir litt ekstra koselig siden så mange venninner fra Harstad har tatt turen! Vi snakkes i morgen. 🙂
To ting å være glad for i dag: 1. Å bli møtt av dette da jeg kom hjem! Nå tenker du kanskje “lysbryterne hun har glemt å fjerne maskeringstapen fra? Det knuste speilet? En stygg plante fra IKEA? En dårlig malejobb?” men nei, jeg mener så klart prisene mine fra vixen! De har fått hedersplass i gangen og der skal de stå helt til jeg eventuelt flytter, slik at alle som kommer på besøk vet hvem de er hos (sånn i tilfelle de var i tvil).
2. At den nye planten min endelig har kommet! Jeg hadde en levende plante først, men den takket for seg (eller jeg tok for dårlig vare på den) og etter to måneder var det bare å innse nederlag. Jeg har ventet på denne planten i en evighet, jeg bestilte hjemlevering og dere vet jo posten – “vi leverer et sted mellom 17-21” og jeg bare ja hallo i luken, da ble jeg sittende å vente en hel kveld. Og hva fikk jeg levert på døren? Jo, en kommode fra IKEA som jeg ikke hadde bestilt, jeg oppdaget at det var feil etter å ha pakket ut hele og innså da at jeg og en eller annen Thomas hadde fått samme sporingsnummer og slik ble altså en forvirret situasjon stelt i stand. Thomas, som hadde fått min plante, sitter i rullestol og det ble litt av et styr for å få byttet om og posten var ikke sånn sjukt behjelpelige, men det ordnet seg og nå er planten her. At last.
Nå skal jeg rydde. Og kanskje sove, hehe. Neida, jeg må ta meg sammen. På mandag skal jeg bestille time å sjekke om jeg har b12 mangel forresten!
Selv om jeg synes vinteren er koselig, så kan jeg ikke la være å lengte bort… I fjor reiste jeg mye og fikk sett steder jeg aldri har sett tidligere, og siden jeg var singel ble det masse ferier med venner som jeg ikke har gjort så mye av tidligere. Åh, jeg vil bare dra til et varmt land å ha det morsomt nå med en gang! Alle er så sure i Norge på vinteren, og det inkluderer meg selv.
Nå som jeg avstandsforhold kommer “reisepengene” mine til å brukes på det, og det er så klart mer enn greit, men det er jo ikke ferie på samme måte. Det blir en slags rutine over det når man drar til det samme stedet hele tiden. Hehe OK hør på meg som ikke har vært hos han en eneste gang så langt, men jeg skal i februar og mars! Og heller at man har en kjæreste på Malta enn i Alaska, for SÅ glad i snø er jeg ikke.
Ehhh.. Jeg sov fra klokken 19:00 i går, og frem til nå. Jeg lover at jeg ikke skal mase mer om søvn nå, men herregud det er jo bare sykt. Jeg er så uthvilt at jeg er kvalm, haha. Jeg må være verdens kjedeligste 22-åring, da jeg våknet midt på natten i går av at noen kom hjem fra byen i samme bygg som meg, og bråkte i gangen tok jeg meg selv i å tenke “jævla ungdom :@” og så sovnet jeg igjen. Det er jo jeg som burde være ute å bråke i gangen, og istedenfor spiser jeg pasta og legger meg med bamsen min. Håper det er flere av dere lesere som er sånn?
Før jeg sovnet rakk jeg å spise ute med min venninne Linda. Det var så koselig, og ikke minst behøvelig! Jeg har hatt en følelse av angst i kroppen den siste tiden, og jeg er livredd for å få sosialangst. Jeg er jo sjenert, men jeg har aldri vært redd for folkemengder og opplevelser som konserter, kjøpesentre ++ er ikke noe problem – enn så lenge, for nå har jeg begynt å kjenne på det. Faen! Hva er jeg egentlig redd for? Døden? At noen skal skyte meg? At noen skal klikke på bussen å knivstikke alle? At folk ser stygt på meg? Jeg krysser alt jeg har for at det bare er en periode, mangel på D-vitamin eller noe sånt. Poenget var, Linda trengte bare å ta meg i hånden å se på meg med et forståelsesfullt blikk og så føltes alt litt bedre. Takk gud for gode venner som passer på. ♥
Nå må jeg ordne litt her hjemme, det er rot over alt. Vi blogges om litt!
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Takk holder ikke, ikke i nærheten engang. Jeg vil gi dere alle en klem, og jeg vil høre om livene deres. Sitte i sofaen min slik som jeg gjør gang på gang med vennegjengen min, le og være tilstede. Det vil jeg gjøre med dere, ikke bare for å takke men fordi det er et genuint ønske fra min side å bli bedre kjent. Dere er så kule, og har vært der for meg i mitt mest krevende, slitsomme og turbulente år så langt i mitt liv – 2016. At jeg skulle komme ut fra det året og enda ha dere lesere er en seier i seg selv, men to priser på toppen av det? Hva faen. Jeg har aldri blitt så sjokkert som i går, og jeg har fått sjokk ganske mange ganger. Takk.
Kvelden startet som vanlig med “glam”. Dajana stilte ikke bare med sine fantastiske sminkeferdigheter men også med et kjempefint rom på grand hotel (som var samme sted som vixen ble holdt, veldig smidig for vår del!), Joakim tok bilder “behind the scenes” og Salima ordnet klærne. Det ble mye fram og tilbake, nesten bokstavelig talt da vi bestemte oss for å snu kjolen bak frem og Salima måtte hoppe i en taxi og hente et belte, Marcus og Martinus hoppet innom for å si hei og lykke til, hun som egentlig skulle ordne håret mitt kunne ikke likevel og jeg var så stresset på et punkt at jeg bare ville legge meg ned å gråte (heldigvis kunne Fetisha steppe inn i siste sekund!), vi hadde en baby i suiten vår som stylisten min passet på, ingen hadde nok batteri på telefonene og alt var bare kaos.
Jeg er en introvert og ganske sjenert, så å være i store folkemengder hvor alle kjemper om å få mest mulig oppmerksomhet er virkelig skummelt – enda. Jeg blir aldri vandt til det, og var både kvalm og nervøs før kvelden i går. Dette går utover mine nærmeste, for om jeg er stresset blir jeg veldig kort og kan virke irritert – som jeg sikkert også er. Det gikk såpass langt at Fetisha sa jeg oppførte meg som en “jævla fitte” og jeg smalt nok et par ting tilbake også, haha. Sånn kan det gå, det gikk en kule varmt og vi alle var høyt og lavt før vi endelig klarte å skjerpe oss hele gjengen, og nå kan vi jo le av det. Sånn er det med gode venner, dere kjenner dere kanskje igjen. Jeg er i alle fall verdens heldigste som har en så kul gjeng som backer meg både i oppturer og nedturer, og som ikke minst hadde laget egne gensere for kvelden. MY CREW!
Poserer som Julie Bergan, hehe. <3
Etterhvert kom vi oss ned til presseveggen, jeg har nok aldri vært i et så varmt rom i hele mitt liv – eller så var jeg bare nervøs. Jeg hadde null forventinger om å vinne en pris, og tror jeg sa det hver gang jeg ble spurt også. Jeg håpet jo, så klart. Det må man jo. Men trodde jeg skulle vinne? NO WAY!
Bilde: dagbladet.
Det viste seg da altså at jeg vant. Ikke bare en, men to! Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa under talene mine men fikk tydeligvis klemt frem at jeg har kjæreste, så da var det klart – jeg har kjæreste, haha. Var ikke meningen at jeg skulle si det i det hele tatt, men jeg klarte ikke å kontrollere munnen min overhodet. Jeg ble møtt av en gråtende vennegjeng som løp og hoppet på meg etter showet, og manageren min kom også med tårer i øynene. Så fantastisk fint!
Jeg og gjengen droppet etterfest til fordel for en sen middag, to drinker hver og så satte jeg meg i en taxi hjem, ringte kjæresten, så ferdig “to på rømmen” som er min favoritt disneyfilm fra nyere tid – og så sluknet jeg. En fin og rolig måte å avslutte kvelden på <3
…. NOEN SINNE! Neida, jeg bare tuller. Det er vel sånn det fungerer i blogg-norge for øvrig, men jeg skal altså bare legge meg og slik er det med det.
Jeg har gjort et desperat forsøk på å holde meg våken lenge nok til å se på kjendisfarmen direkte men takket være at jeg sovnet så tidlig i går er jeg på vei i seng allerede nå. Jeg ble bare sittende som en passiv zombie uansett, så da er det ikke mye man får ut av å være våken. Jepp, dette har blitt en blogg som omhandler søvn. Mangel på den, eller for mye av den. Det finnes ikke så mye midt på treet her i gården. Nå har jeg satt meg et mål om å sove 12 timer i natt, jeg må bare finne min indre 16-åring for da kunne jeg sove helt sjukt mye. Rekorden var på godt over ett døgn, og da våknet jeg ikke engang for å spise eller gå på toalettet.
Jeg leste mitt eget arkiv her om dagen og da var det virkelig høyt og lavt om kjærlighet og sex og kyss og klining og hva det nå måtte være, mens nå er jeg mer sånn.. Jeg vet ikke? Jeg klarer ikke å snakke om sånt, ikke til venner engang, det er mer behagelig å skrive det her og samtidig er det også skummelt. Jeg savner min kjæreste i alle fall. Eller, kjæreste og kjæreste. Hva det nå er. Store kjærlighet, da. Tre uker så sees vi! Avstandsforhold er fint på mange måter, og kjipt på mange, det er i alle fall sikkert.
