Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Takk holder ikke, ikke i nærheten engang. Jeg vil gi dere alle en klem, og jeg vil høre om livene deres. Sitte i sofaen min slik som jeg gjør gang på gang med vennegjengen min, le og være tilstede. Det vil jeg gjøre med dere, ikke bare for å takke men fordi det er et genuint ønske fra min side å bli bedre kjent. Dere er så kule, og har vært der for meg i mitt mest krevende, slitsomme og turbulente år så langt i mitt liv – 2016. At jeg skulle komme ut fra det året og enda ha dere lesere er en seier i seg selv, men to priser på toppen av det? Hva faen. Jeg har aldri blitt så sjokkert som i går, og jeg har fått sjokk ganske mange ganger. Takk.
Kvelden startet som vanlig med “glam”. Dajana stilte ikke bare med sine fantastiske sminkeferdigheter men også med et kjempefint rom på grand hotel (som var samme sted som vixen ble holdt, veldig smidig for vår del!), Joakim tok bilder “behind the scenes” og Salima ordnet klærne. Det ble mye fram og tilbake, nesten bokstavelig talt da vi bestemte oss for å snu kjolen bak frem og Salima måtte hoppe i en taxi og hente et belte, Marcus og Martinus hoppet innom for å si hei og lykke til, hun som egentlig skulle ordne håret mitt kunne ikke likevel og jeg var så stresset på et punkt at jeg bare ville legge meg ned å gråte (heldigvis kunne Fetisha steppe inn i siste sekund!), vi hadde en baby i suiten vår som stylisten min passet på, ingen hadde nok batteri på telefonene og alt var bare kaos.
Jeg er en introvert og ganske sjenert, så å være i store folkemengder hvor alle kjemper om å få mest mulig oppmerksomhet er virkelig skummelt – enda. Jeg blir aldri vandt til det, og var både kvalm og nervøs før kvelden i går. Dette går utover mine nærmeste, for om jeg er stresset blir jeg veldig kort og kan virke irritert – som jeg sikkert også er. Det gikk såpass langt at Fetisha sa jeg oppførte meg som en “jævla fitte” og jeg smalt nok et par ting tilbake også, haha. Sånn kan det gå, det gikk en kule varmt og vi alle var høyt og lavt før vi endelig klarte å skjerpe oss hele gjengen, og nå kan vi jo le av det. Sånn er det med gode venner, dere kjenner dere kanskje igjen. Jeg er i alle fall verdens heldigste som har en så kul gjeng som backer meg både i oppturer og nedturer, og som ikke minst hadde laget egne gensere for kvelden. MY CREW!
Poserer som Julie Bergan, hehe. <3
Etterhvert kom vi oss ned til presseveggen, jeg har nok aldri vært i et så varmt rom i hele mitt liv – eller så var jeg bare nervøs. Jeg hadde null forventinger om å vinne en pris, og tror jeg sa det hver gang jeg ble spurt også. Jeg håpet jo, så klart. Det må man jo. Men trodde jeg skulle vinne? NO WAY!
Bilde: dagbladet.
Det viste seg da altså at jeg vant. Ikke bare en, men to! Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa under talene mine men fikk tydeligvis klemt frem at jeg har kjæreste, så da var det klart – jeg har kjæreste, haha. Var ikke meningen at jeg skulle si det i det hele tatt, men jeg klarte ikke å kontrollere munnen min overhodet. Jeg ble møtt av en gråtende vennegjeng som løp og hoppet på meg etter showet, og manageren min kom også med tårer i øynene. Så fantastisk fint!
Jeg og gjengen droppet etterfest til fordel for en sen middag, to drinker hver og så satte jeg meg i en taxi hjem, ringte kjæresten, så ferdig “to på rømmen” som er min favoritt disneyfilm fra nyere tid – og så sluknet jeg. En fin og rolig måte å avslutte kvelden på <3