Neste uke er det klart for årets spellemannspris, og jeg har helt glemt å blogge om det! Jeg er nominert i tre kategorier, årets nykommer, årets artist og årets låt! Neida, haha. Jeg er ikke nominert, det hadde vært like merkelig som da jeg ble nominert til årets snapchat med tanke på at jeg ikke engang har snapchat.. Uansett! Anne-Sofie kommer til Oslo og vi begge skal gå på selve utdelingen og etterfesten. Hun ble sååå glad da jeg ringte og fortalte henne det, så jeg ser egentlig mest fram mot å ta med meg min bestie på kule ting når hun først kommer til hovedstaden.
Jeg lurer veldig på hva jeg skal ha på meg. Jeg har snakket litt med Jostein W (som har stylet meg før kjendisgallaen og vixen nå sist) og jeg stoler på at han kommer på med noe veldig bra. Han får alltid fram det fineste i meg, på en “voksen” og sofistikert måte. Likevel kan man se at det er veldig Sophie Elise, og det liker jeg! Så får vi heller styre unna antrekk som det her, selv om det faktisk fikk terningkast 6 i se&hør:
Rundt jul ble jeg intervjuet av VG. Vi snakket om det siste året og den såkalte forandringen som hadde skjedd med meg. Jeg klarte ikke å kjenne meg igjen, ikke en dritt har endret seg – følte jeg. Jeg ville gråte, for ting hadde kanskje endret seg karrieremessig, men på privaten var alt det samme. Det var det ingen som så, men det var så utrolig tydelig for meg.De samme problemene, de samme spørsmålene. De samme tingene som holdt meg våken om natten, de samme tårene. De samme desperate telefonsamtalene til venninner. Jeg fikk en åpenbaring, uansett hvor teit det høres ut. Jeg kan ikke tenke det samme ett år fra nå. Jeg kan ikke føle meg like lite verdt eller respektert. Da får jeg panikk.
Jeg har tenkt så ofte om venninner når jeg har sett dem finne seg i alt mulig, “hun er så dum, hun er så naiv. Ser hun ikke det alle andre ser? Hvorfor går hun bare ikke? Hvorfor ser hun ikke sin egen verdi?”. Det siste året har jeg vært den jenta. Når man først er midt i det ser man det ikke sel, uansett hvor mye vett andre prøver å riste i deg. Det er så rart. Man blir så fanget i en vond sirkel, og nesten avhengig av det dårlige også. For det er jo så bra når det først er bra. Det er det ingen som ser, og ingen som vet. Venninner kunne komme med råd alt de ville, men det hjalp ikke uansett. De hadde rett og jeg visste det så godt, men jeg brydde meg ikke. Jeg måtte finne ut av det selv.
Magefølelsen har alltid rett. Du føler den kanskje fra start, kanskje etter en uke eller kanskje etter ett år. Men den stemmer alltid 100%. Jeg brydde meg ikke om den. Jeg hørte ikke på hodet mitt, ikke på magen min, ikke på noen ting annet enn.. Min egen stahet. Et eget ønske om at jeg ikke tok feil. Et lite håp. Jeg ville ikke innrømme det, jeg ville ikke “tape”.
Jeg har opplevd et så enormt svik, og alt føles helt forferdelig. Ting jeg har vært med på igjennom tidene kan ikke sammenligne seg med hvordan det har føltes den siste uka. Jeg har vært i sjokk, vanntro og konstant kvalm. Det har ikke noe med rettsaken å gjøre, som de fleste vet om nå. Det er en kjip situasjon, men en så liten dråpe i et svært bilde som har vært et kaos av både fine og fæle farger. I går fikk jeg enda en åpenbaring. Jeg hadde kjempet imot følelsene mine, taklet dem, kjempet imot, taklet dem. Jeg prøvde å tenke “gjort er gjort, det har skjedd” men det føles så utrolig jævlig når man selv ikke har gjort noe galt, på noen som helst måte. Men nå tenker jeg bare.. Dette måtte jeg igjennom. Jeg har fått så utrolig mange erfaringer, som jeg etterhvert kan bringe videre til dere. Jeg har lyst til å opplyse, slik at dere ikke gjør de samme grusomme feilene som jeg har gjort. Men det får jeg ta når jeg er klar. Jeg vet at det kan hjelpe mange av dere, og jeg hadde trengt å høre det fra et “forbilde” da jeg var yngre.
Beklager for mye syt og klag, men det er godt å skrive av seg litt. Bloggen er og har alltid vært et sted hvor jeg kan åpne meg. Og takk gud for at jeg holder på å skrive bok for tiden, når alt det jævlige har skjedd den siste tiden så har jeg hatt en sår trøst i at det blir en bra bok i det minste, haha.
Det som ikke dreper deg føles helt jævlig, og så blir du sterkere. Dit skal jeg.
Caps fra adidas / jumpsuit fra revolve clothing / jakke fra her.
I dag var virkelig den ene uheldige hendelsen etter den andre. Først glemte jeg minnekortet til kameraet når vi skulle ta bilder, så fikk vi en parkeringsbot, så begynte det å regne så vi måtte ta bilder inne.. Men det ble ganske kult uansett? Bare se på alle de fargene. Jeg vet riktignok ikke hvorfor bildene ble så uskarpe? Jeg tar jo bilder med det nye objektivet så jeg har kanskje ikke lært meg helt enda.
Nå tuller vi rundt på.. CHATROULETTE! Haha, husker dere det? Jeg ble veldig overrasket da Martine plutselig snudde pcen sin mot meg og viste meg hva hun styrte med. Jeg synes det er så morsomt, mennene der har vel aldri sett en jente før.. Og jeg “møtte” en søt gutt, EN søt av 400 merkelige. PS. Anbefaler egentlig ikke chatroulette på noen måte, og iallfall ikke om du er yngre enn 18. Det er ganske ekkelt.
Oj! Det var ikke før jeg skriver dette innlegget at jeg innser at det har blitt.. søndag!? Åhh.. Snart reiser jeg tilbake til Oslo, i morgen kveld faktisk. Dette fikk meg til å tenke på at jeg må sjekke flybilettene mine også. Jeg hadde et lite drama for litt siden, jeg fikk nylig et nytt telefonnummer og jeg bestilte flybilletter og masse annet med FEIL nummer! Jeg hadde jo ikke lært meg mitt nye enda, så en gammel (og sint) mann i Tromsø fikk alle reisebekreftelsene mine. Han tok seg tid til å sende meg en sint melding, men ikke reisereservasjonene mine. Folk, altså. Håper jeg finner det på mailen min!
Hva gjør dere denne søndagen da? Her er det full avslapping i hotellsenga som gjelder. Snakker, og hører på musikk. Utenom dette, skal jeg ta outfitbilder til dere og spise med noen venner på kitchen & table. Det er grått ute, men likevel føles alt litt lettere idag. Jeg vil ikke lengre gråte konstant. Så det går framover, sakte men sikkert.
Idag har jeg og min venninne Martine vært rundt omkring i fine Stavanger. Vi gikk litt fram og tilbake, tok bilder og testet ut det nye objektivet mitt. Selv om det er litt kaldt så kan man jo ikke la være å ta bilder over alt, denne byen er jo så utrolig vakker!! Eller, skrev jeg at det er kaldt her? Det er jo plussgrader! Det har jeg ikke kjent på lenge. Martine hutrer og fryser, men jeg er bare glad for denne fantastiske varmen, haha. Ellers spiste vi vegetarburger på Døgnvill, og stoppet innom kvadraten hvor jeg kjøpte to nye bøker. 🙂 Det var det eneste jeg ville ha, bøker. Det gir meg mye mer enn klær faktisk! Forstår ikke folk som skryter av å aldri ha lest en bok, å lese er sexy synes jeg.
Jeg bor forresten på Clarion som ligger midt i byen, jeg fikk oppholdet sponset. Rommet har bra utsikt, og fikk en fin hilsen på speilet. Jeg prøver å ta vare på de fine øyeblikkene jeg har nå, for det er de som gjør at jeg ikke bryter sammen. Sånn går dagene.
Jakke fra Zara / bukse fra junkyard /(annonselenke) sko her / tskjorte h&m / veske louis vuitton
Sånn her har jeg sett ut i dag, i den fine fargegaten i Stavanger! Jeg dro dit etter anbefaling fra dere. Jeg skal fortelle dere mer om oppholdet mitt senere i dag! Jeg ser litt hoven ut i ansiktet på noen av bildene, jeg har betennelse i nok en visdomstann i tillegg til at jeg gråter endel, men tjaaa. Det ordner seg. Jeg må bare si at jeg elsker kåpen jeg har på meg på bildet. Jeg føler Zara er ganske oppskrytt (eller bare veldig uorganisert?) for jeg finner aldri noe der inne. Men denne er perfekt! 🙂
Det er en kjent sak at media bygger mennesker opp som sterke profiler, for å så rive dem ned. Det generer vel klikk, og det er jo tydeligvis hva media handler om nå for tiden. Men vet dere.. Media bygget ikke opp meg. Jeg bygget opp meg selv. Det her er min plattform, og det føles bra. Nå skal det sies at jeg har respekt for media i Norge, og de gjør bare jobben sin. Det er nok en jobb jeg selv muligens ville hatt, om jeg ikke satt på andre siden slik jeg gjør nå.
Nå stormer det litt, og for meg virker det slik som det ofte gjør.. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i sakene. Det blir like fjernt som å lese om hvem som helst andre som jeg ikke kjenner. Men first things first.. Norsk folkehjelp som har gått ut og sier de angrer på kampanjen de hadde med meg. Jeg forstår ikke helt hvilken del de angrer på, for jeg fikk jo beskjed i ettertid om at det ble superbra og kult, at vi fikk nådd ut til publikum på en annen måte, og jeg selv var stolt over både jobben deres og min jobb. Kampanjen nådde ut til mange, og ble omtalt over alt. Jeg spurte i forkant om innlegg nr 1 skulle merkes som annonse, da fikk jeg klart svar at nei, jeg fikk jo ikke betalt for første innlegg og derfor skulle det heller ikke merkes. Jeg fikk sterk beskjed om at det ødela kampanjens overasskelsesmoment om jeg merket det. I etterkant har jeg som sagt fått takk for et godt samarbeid hos norsk folkehjelp. Om de endrer seg nå, og velger å ta det med media og “advarer” andre synes jeg det er synd, men men. Jeg syntes det ble bra, om det hjelper på noe.
Ellers er det jo litt ditt og datt om gammel dritt. Det eneste jeg gjorde feil, som så mange andre jenter gjør, er å stole på feil person. Jeg vet så godt hvem jeg er og hva jeg står for, og fra nå av skal jeg kun omgi meg med mennesker som deler mine etiske verdier og jeg er ferdig med det som hører fortiden til. Jeg prøver å tenke på det som har vært fint, og tar med meg øvrige lærdommer videre. 🙂
Jeg ramlet over denne videoen idag. Om dere bare visste hvor mye jeg savner disse vennene mine og den perioden! Jeg trenger dem i livet mitt. De oppmuntret meg så mye da, de oppmuntrer meg nå, og vi kommer vel alltid til å ha et ganske spesielt bånd. De er veldig fine mennesker. Slike mennesker er gode å ha, de som står rolige i masse kaos, og gutter man kan spørre om råd.
Åh, jeg blir helt tårevåt jeg nå. Men jeg er så glad for at jeg har så positive og fine mennesker i livet mitt. Det setter jeg uendelig stor pris på. Og dere, da! Dere skal vite at så mange har den siste tiden prøvd å bryte meg ned, mennesker jeg har stolt på. Men jeg har deres støtte, og jeg skal vise at man kommer seg igjennom alt, så lenge man er snill og god. ♥ Alle er ikke drittsekker. Må minne meg selv på om det.
I kveld er det costume awards, men jeg holder meg hjemme i sofaen. Jeg hadde som sagt en ganske intens natt, og jeg vil bare bruke tid på meg selv. Tidligere i dag var jeg riktignok på et hyggelig intervju, det klarte jeg bra. Pluss i boka..
Nå skal jeg legge meg. I morgen reiser jeg bort.. Jeg har det for å være ærlig ganske opp og ned, nå er det ned, men jeg kommer meg igjennom det. Må bare si at jeg er utrolig takknemlig for de fantastiske vennene mine som har vært der for meg igjennom tykt og tynt, i alle disse år. Enda har jeg dem ved min side, og det føles så bra. ♥
Toppen, som egentlig er en kjole, finner dere her.
Det er mange av dere som har spurt hvordan jeg takler kjærlighetssorgen så bra som jeg gjør. Jeg prøver å være ute med venner, jobbe, stå opp tidlig og ha normale rutiner på ting. Jeg prøver å være sterk, ta en dag av gangen å kjempe på. Likevel går sorgen veldig utover meg fysisk. Jeg har lyst til å rope, skrike og slå, men jeg føler ikke energien er der. Det har vært minimalt med både søvn og mat, jeg har hatt en klump i magen hele tiden.. Og jeg er veldig apatisk. Jeg skyver smertene til side, men de ligger likevel gjemt dypt ett sted i meg.
I natt klikket det bare helt. Jeg fikk en beskjed som gjorde at jeg følte meg så utrolig såret, skuffet og sjokkert. Selv om jeg innerst inne har visst alt hele tiden, har jeg ikke ønsket å innse det. Alt, alle følelser jeg har holdt inne i løpet av det siste året kom brasende ut på en gang. Jeg tenkte for meg selv at enten så klikker jeg helt nå og får et nervøst sammenbrudd, eller så pakker jeg bort følelsene så kommer det nervøse sammenbruddet senere. Det ville ikke bare gå over.
Klokken 02 i natt pakket jeg veska og dro til en mann jeg aldri har møtt før. Jeg hadde ringt en venninne og sagt at nå er jeg så desperat at jeg faktisk gjør hva som helst, jeg vil jobbe med disse følelsene, jeg vil ta tak i dem. Hun sendte melding til en kompis som jobber med tankens kraft. En mann som visstnok kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Han sa jeg kunne komme, jeg satt meg i en taxi på vei til en fremmed.
Vel hjemme hos han fikk han meg til å kjenne på smertene. Vi fokuserte på kun den. Jeg sa ordene jeg tenkte på, det mest negative jeg kunne finne på, hva som hadde såret mest. Han endret tankegangen min, og han fikk meg til å ta tak i meg selv. Det er vanskelig å beskrive en så merkelig opplevelse, når man møter noen som på et sekund får deg til å innrømme dine mørkeste hemmeligheter, din største skam, det såreste du vet om. Jeg ga slipp. Jeg gråt, følte på det, fokuserte på kun smerten. Til slutt var det ikke negativt lengre. Smerten er der enda, åh gud som smerten er der. Den presser på innsiden av brystet, den gjør det vanskelig å fokusere. Men nå vet jeg hva jeg skal gjøre.
Dette var noe jeg måtte igjennom. Jeg lærer av dette. Jeg fortjener å ha det bra, og det har jeg innsett selv. Smerten kommer til å være der, den kommer til å ville sluke meg ned i sitt sorte hull. Men hva skal jeg gjøre da? Slippe den inn. Det gjør vondt fordi man prøver å overdøve følelsene. Kjærlighetssorgen kommer ikke til å bite deg eller gjøre deg mer vondt. Det er bare en følelse. Tidligere når jeg har “klikket helt” som jeg kaller det, da har jeg vært ute av kontroll. Følelsene har tatt kontroll over meg, jeg har ikke tatt kontroll over dem. Jeg har ikke anerkjent hva de er, og hva de betyr. Nå klarer jeg det.
Sett deg ned, helt alene. Pust ned i magen. Tenk på hva du føler, føl på det på ordentlig. Føl på det så lenge du kan, fokuser. Fokuser så hardt du klarer. Tenk på hvor urettferdig det er, hvor dritt det er, hvor lite du fortjener det. Fokuser på følelsen. Tenk på det mest negative du kommer på. Slik fortsetter du.. Og vet du hva? Til slutt føler du det ikke lengre. Det hjalp meg å sove, det hjalp meg å spise. Det hjalp meg til å ikke ha konstant høy puls. Nå når smertene kommer, så sier jeg “bring it”. Jeg skal sette av tid, jeg skal føle på den jævla smerten. Og så overlever jeg faen meg det også.
Med vennlig hilsen en jente som har fått hjertet sitt knust. Men det skal ikke få knuse meg.
