Tja, hvorfor ikke bare lage en video hvor man sminker seg og snakker om heeeelt andre ting samtidig – sånn som man gjør med venninner? Hadde egentlig aldri tenkt å publisere denne fordi minnekortet ble fullt og videon stoppet, da fikk jeg jo aldri vist dere et ferdig resultat og dere må avslutte ved å se meg som.. huldra? Hehe, men det var jo kanskje litt koselig å bli litt bedre kjent med meg på denne måten – i mitt morgenmodus, uten sminke 🙂
For et par uker siden takket jeg ja til å delta på aftenposten sin miljøkonferanse for å snakke med regnskogsfondet om palmeolje (haha, lang setning!). Jeg tenkte jaja, hvorfor ikke, og så for meg en liten powerpoint foran kanskje 12 tilskuere. Ikveld var det altså tid for konferanse, og lite ante jeg at den fant sted på folketeateret i Oslo med full sal! Herregud, da fikk jeg jammen sjokk da jeg kom ut på scenen, og jeg hadde jo ikke forberedt noe heller. Men jeg tror det gikk veldig fint, publikum lo av spøkene mine og jeg fikk applaus flere ganger, så da sier jeg meg fornøyd 🙂
Jeg har ikke så mange bilder fra selve konferansen, men her ser dere litt. Spennende for en liten frøken som meg!
Ikveld sover jeg hos Anette-Marie, det er viktig at man som venner stiller opp for hverandre når det trengs! Vi har tatt oss et glass med rødvin, tent lys og nå skal vi vel muligens sette på en serie. Vi hadde tradisjon tidligere i år ved å se frikjent sammen, så kanskje vi skal begynne med okkupert?
Skjørt fra nelly her / sko fra nelly / jakke fra h&m
Vi snakkes senere, om jeg får til å laste opp videobloggen!
Den største delen av de som kommer bort til meg for et bilde, en klem eller en autograf, er unge jenter. Den yngste som ville ta bilde med meg var vel kanskje 5 år gammel, og for litt siden satt jeg med to små jenter på bussen som fortalte meg at de er syv år, og deres høyeste ønske hadde vært å møte meg. De hadde sett på alle filmene mine på youtube, de hadde stemt på meg i mitt dansecrew og de leste bloggen min hver eneste dag. Jeg er heldig som har en plattform hvor jeg når ut til så mange mennesker, og den mest givende delen av min jobb må være nettopp slike øyeblikk som på bussen med de to jentene. Helt til hun ene spør “men hvorfor har du operert nesa?”.
På siden av dem står moren deres. Hun ser på oss, og hun smilte i sta, men nå slukker smilet hennes. Hun ser på meg med et studerende blikk, hun avventer hva jeg skal si nå. Dette er som å bli spurt om sex av barna sine, for jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si. Jeg hadde alltid tenkt at min åpenhet rundt at jeg har tatt plastiske operasjoner ville vært en bra ting – det kunne jo vise at nei, jeg er ikke “født sånn”, jeg har brukt masse penger, masse tid, masse tårer og hatt uendelige smerter fordi jeg var så forbanna missfornøyd og ikke klarte å jobbe med meg selv. Men akkurat her, i dette øyeblikket, skulle jeg ønske at jeg hadde holdt kjeft. Jeg leter etter ordene, jeg veier dem nøye. Jeg sier “fordi jeg ikke var så fornøyd med hvordan den så ut. Jeg skulle ønske jeg var fornøyd, og om jeg kunne gå tilbake i tid hadde jeg nok gjort annerledes. Det var sååå vondt! Men tro meg, hadde jeg hatt din nese, så hadde jeg aldri rørt den”. Det ble kanskje i overkant overfladisk og helt idiotisk å si til en syv år gammel jente, men det var det eneste jeg følte jeg kunne sagt. Og hun godtok det vel, hun ble jo glad. Men nå tenker en syv år gammel jente på nesa si, det tenkte ikke jeg over da jeg var så liten.
Og det gjør meg vondt. Det er ikke noe jeg ønsker å bidra til. Det er de punktene som er vanskelig ved å være et forbilde. Jeg vil være et forbilde ved å vise at man ikke skal være redd for å bruke stemmen sin. At nettopp du som leser dette, kan bli hørt. Uavhengig av hvor i landet du er født, hvor du kommer fra, hvem foreldrene dine er eller hvordan du ser ut. Akkurat du, du kan få fram det du mener. Du kan skape noe. Du som aldri ble hørt i skolegården eller du som hadde en million venner, det har ingenting å si. Din stemme er viktig. Det er min styrke og det er hva jeg ønsker å representere. Jeg lar meg ikke tråkke på og jeg har stått i uendelige stormer for det jeg mener er rett.
Det med plastisk kirurgi, det at jeg hadde (og til tider har) et så forvrengt syn på eget selvbilde at jeg måtte legge meg under kniven, det er min svake side. Det er ikke hva jeg ønsker å bli husket for. Det er mine “feil”. Jeg ble alltid fortalt at “ja men du må lære deg å elske deg selv” og det tolket jeg på følgende måte: at jeg måtte lære meg å akseptere nesa jeg hatet, eller puppene jeg ikke likte. Det er feil, ikke tolk det slik. Tolk det som at du skal bruke de årene fram til du er myndig på å finne din stemme. Du skal ha en sterk mening, du skal vite hvor du skal, og du skal rope høyest når noen blir behandlet feil. Du skal oppleve at folk ser på deg og tenker “wow.. det der hadde jeg ikke tenkt på”. Du skal oppleve at folk sitter igjen med noe etter å ha møtt deg. Tro meg, fine ansikter og kropper ser man hver dag. Man glemmer et pent ansikt. Men man glemmer ikke den jenta som fikk deg til å endre oppfattning, den jenta som fikk hele rommet til å være stille. Hun glemmer man aldri.
Desverre fant jeg ikke denne styrken i meg selv før nå nylig. Den styrken kom i år. Jeg jobbet ikke med den, jeg jobbet nesten utelukkende med mine komplekser for utseende og da blir man som man blir. Hvem vet hva som hadde skjedd med meg om jeg hadde funnet ut hvor sterk jeg er tidligere? Så om mitt barn noen gang forteller meg at hun vurderer plastisk kirurgi, så skal jeg si OK. Det er greit. Men hva mener du forresten om flyktningsdebatten? Hva mener du om miljøkrisene vi står ovenfor? Hva mener du om diskrimering av kvinner i samfunnet? Hva mener du om den gutten som står alene hver dag i skolegården? Hva hadde du gjort om dette og dette skjedde? Det kan vi snakke om, fram til du blir 18 år. Det snakker vi om, og ikke hvorfor det er feil at du vil endre på deg, ikke at du må “akseptere” utseendet ditt, og heller ikke om hvor overfladisk du er. Vi skal heller snakke om mennesket du kan være og bli på innsiden. Så får vi snakke om større pupper igjen når du er 18 år, om hun enda vil.
For når alt fokuset på meg ble lagt over på kritikk, hvorfor jeg var dum som ønsket å gjøre som jeg gjøre, at jeg var overfladisk.. Da så jeg igjen bare mine feil. Jeg ble trykket enda mer ned, og jeg hatet meg selv enda mer. Det førte jo som kjent ingen andre veier enn rett på fornebuklinikken. Ikke legg fokuset der, dere som er mødre og leser denne bloggen. Eller du som er en storesøster. Legg fokuset på mennesket på innsiden. Så får vi se hva som skjer.
Her var jeg vel fem eller seks år. Takk gud for at det ikke fantes blogg.
Akkurat nå sitter jeg sammen med min Anette-Marie på waynes coffee. Bildene i dette innlegget knipset vi i sta rett utenfor her, og nå sitter vi med hver vår mac og oppdaterer hver vår blogg. Jeg er glad jeg har mennesker som Anette i livet mitt som beriker det med noe annet enn drama, hun har alltid vært en skulder jeg kan gråte på og jeg er det samme for henne. Jeg takler at andre har det kjipt veldig dårlig så jeg prøver heller å løfte opp stemningen med en humor, masse junkfood og samtaler om absolutt alt og ingenting. Det ser ut til å funke sånn halvveis ihvertfall! Og om ikke så kan man alltids drukne seg selv i jobb..
En fin frøken <3
Toppen min finner dere her (adlink)
Forresten så elsker jeg virkelig håret mitt om dagen, jeg har nok ikke vært så her fornøyd på flere år. Jeg har virkelig funnet en farge som passer meg, og det har gjort at jeg elsker militærgrønt også, haha. Det ser man jo på nesten alle plaggene jeg har hatt på meg den siste tiden, grønt etter grønt etter grønt.. Livet ellers da. Det fortsetter sin vanlige gang, hva nå enn det er. For hver sving jeg runder er jeg på et nytt sted og på en ny vei jeg skal gå. Det er ikke kjedelig ihvertfall, men det kan noen ganger være litt krevende for et lite hode. På en side ønsker jeg meg kun stabilitet, på en annen side liker jeg litt å bare eksistere. Ikke vet jeg. Men det vet vel ingen av oss?
Tidlig på kvelden dro jeg sammen med Joakim og Kaya på tijuana for å spise en suuupergod middag og dessert, og etter måltidet var inntatt ble det kino for min del. Jeg så villmark 2, og HVORFOR kaller de den villmark 2??? Jeg har sett nummer en, og de filmene har jo ingen sammenheng med hverandre overhodet.. Det var en utrolig skuffende film, forresten. Nummer en er en av de beste skrekkfilmene jeg har sett, en så utrolig psykologisk pirrende film som gjør at man ikke aner hva som skjer.. Men denne var alt for typisk, man har sett den så mange ganger før.. Det er nok vanskelig å komme på med noe nytt for en skummel film.
Meg og min fine Kaya. Toppen min finner dere her.
Nå skal jeg se litt på tv samtidig som jeg gjør noen treningsøvelser jeg har fått av min PT 🙂 Vi høres i morgen!
annonse
I anledning rosa måned på coverbrands (masse tilbud!) bestemte jeg meg for å lage en så kalt “first impressions” video! Altså hvor jeg bare åpner pakken og forteller hva jeg tenker / tester produktene. Jeg har redigert videoen men av en eller annen grunn vil den ikke lastes opp, så her kommer en uredigert versjon.. Men jeg synes på en måte litt av sjarmen er at det blir ekte 🙂 Forresten hater leppene mine så mye så ikke tenk på de please..
SmileLab finner dere her.
Tangleteezer hårbørste finner dere her.
Mary-Lou Manizer (favoritten!) finner dere her.
Sminkeveske her
Berry M leppestift her
Warpaint 7 W/7 her
Coverbrands har 25% rabatt på en rekke rosa bestselgere som dere finner her, som varer ut heeele oktober!
Idag startet jeg dagen med en treningsøkt hos Fit Factory sammen med min PT Cathrine! Det var så alt for lenge siden sist og jeg har sett tilbake på bilder hvor jeg trente to ganger i uka med henne, og det krever faktisk ikke særlig mye mer før å få gode resultater. Cathrine vet virkelig hva hun gjør og hun har hjulpet meg masse, vi trener nesten kun rumpe og hun har lært meg fantastiske øvelser. Når jeg har vært på ferie har hun sendt meg bilder av øvelser jeg kan gjøre og hun holder motivasjonen oppe selv om vi ikke møtes hver dag. Bare det å faktisk vite hvordan man gjør squats, utfall etc på mest effektiv måte har hjulpet meg mye (ettersom jeg gjør treningsøvelser når jeg venter på noe / kjeder meg). Nå er planen to ganger i uka igjen, så må jeg nesten bare prioritere det! Sykt å tenke på at jeg ikke vet hvordan det føles å være i min beste form, men det må jeg jo få oppleve!
For meg er det helt perfekt å trene på Fit Factory, der får man være helt alene med en personlig trener og slipper at folk stirrer. For meg er jo det nesten et must, jeg kan ikke trene på f.eks Elixia.. Det har jeg prøvd, og jeg klarer ikke å konsenterere meg eller gi alt når folk kommer bort hele tiden eller stirrer. Men jeg anbefaler for all del Fit Factory for ikke bare offentlige personer, men absolutt alle for det føles befriende å trene alene! Det er heller ikke binding, så man kan kjøpe en og en time, bare for å lære seg litt som man kan ha med seg på egenhånd 🙂 Akkurat nå har de faktisk kampanjetilbud, dere kan sjekke ut det, eller bestille en enkelt time her.
Haha, beklager at jeg ser så trøtt ut på bildene. Jeg VAR trøtt, og helt usminket – det er jo deilig å kunne gå slik på trening, man er jo tross alt alene!
1. Jeg elsker å hjelpe, både kjente og ukjente. Det fineste jeg vet er å glede et annet menneske og jeg er en “problem fixer”. Når jeg ser at andre har et problem ønsker jeg virkelig å hjelpe og kan sette ned masse tid og energi til dette, og slik har jeg vært siden jeg var liten. Det er veldig lett for meg å prioritere bort meg selv for en annens skyld, spesielt i forhold.
2. Jeg er street-smart. Haha, det høres sikkert litt teit ut? Men det betyr egentlig å greit at jeg forstår hva som skjer i verden, jeg forstår meg på mennesker og jeg tilpasser meg lett etter grupper. Jeg vet også hva som skjer sosialt og jeg er opp og ned, fram og tilbake hele tiden og har venner i alle mulige slags kretser. Jeg er som sagt en problem-fikser og jeg vet hvordan jeg skal takle ulike situasjoner og er ekstremt flink under press eller vanskelige situasjoner. Jeg er ikke sta, jeg hører på mennesker og jeg forstår mennesker. Det er vel definisjonen på såkalt “street-smart”.
3. Jeg kommer med utrolig mange spøker og jeg er (i følge meg selv) utrolig morsom, haha. Jeg har en rask humor og kan fort komme med en spøk tilpasset etter situasjonen som egentlig høres planlagt ut. Jeg kjeder meg veldig sjeldent i eget selskap, men heller ikke med andre for om man er morsom så får man situasjoner til å bli morsomme også.
4. Jeg har veldig sterk psyke etter å vært igjennom en million forskjellige nedturer. Per nå er det veldig vanskelig å knekke meg, den eneste som kan knekke meg er meg selv.
5. Jeg har veldig lett for å lese mennesker og situasjoner. Magefølelsen stemmer alltid og man må lære seg å følge den! Om noen lyver til meg kan jeg høre det selv om vi ikke sitter i samme rom, og da jeg var i NY kunne jeg faktisk føle hva Robin gjorde hjemme i Norge. Ganske sykt, men..
1. Jeg hater å vise mine innerste følelser og tanker, jeg isolerer meg når jeg har det kjipt. Da sitter jeg bare inne og graver meg selv enda lengre ned, noe som ihvertfall ikke er bra..
2. Jeg har vanskelig for å “keep in touch” med familie, og er alltid veldig kort om jeg snakker med foreldrene mine i telefonen. Jeg snakker aldri med noen andre i familien, nesten. Noe som er rart for jeg har en fin familie jevnt over, og jeg er veldig glad i alle og jeg tenker ofte på hva jeg burde ha gjort..
3. Jeg føler ikke jeg passer inn i verden generelt og at mine tanker om eksistens er for store / kompliserte til å forklare uansett. Derfor føler jeg meg ofte ensom selv om jeg er med masse mennesker. Alt føles så overfladisk og så midlertidig på en måte..
4. Når jeg blir veldig sint “svartner” det for meg og jeg gjør masse syke ting uten å tenke meg om. Ting jeg alltid angrer på i ettertid. ADHD, altså (som jeg aldri snakker om her), men det er veldig slitsomt og det føles som om jeg ikke alltid har kontroll på meg selv.
5. Jeg er redd for å svare i telefonen, jeg aner ikke hvorfor. Jeg har sikkert over 30 ubesvarte anrop på telefonen min, og med mindre det er mamma / pappa / robin eller en veldig nær venninne svarer jeg ikke. Til og med når de nærmeste ringer kan det føles vanskelig, haha..
annonselenke
Jeg har gått ute i høstværet for å bare tenke litt. Haha jeg går altså ikke tur for å trene, men for å tenke og det er så utrolig deilig. Bare ta musikk på ørene å være i sin egen verden. Jeg elsker Selena Gomez sitt nye album “revival”, og sangen sober er min favoritt tror jeg, jeg kjenner meg så godt igjen i teksten.. Alle sangen er på spotify!
Anyways, sist uke var jeg så forbanna dum at jeg tok restylane et annet sted enn der hvor jeg alltid tar, og da ble det vel som forventet. Jeg fyller på leppene mine to ganger i året ca, så jeg bestemte meg for å gjøre det her i Oslo nå, istedenfor å vente til juleferien i Harstad.. Og leppene ble så forferdelig. De er alt for store og nå har jeg ventet en uke men de blir ikke mindre. Så nå skal jeg å sprøyte inn noe i leppene mine som bryter ned restylanen, og da blir de enda mer hovne, og så mindre igjen. Først da jeg først begynte med restylane følte jeg aldri at det ble for mye. Men nå… Jeg føler meg helt forferdelig. Klarer jo ikke å se normal ut når jeg snakker engang. Jeg gleder meg til å få mindre lepper, nå vil jeg heller ha mine naturlige enn å se ut slik som jeg gjør nå!
Toppen finner dere her.
.. Og ellers har jeg fått time for poledancing nå, så jeg skal begynne med det en gang i uken. Forteller dere mer etterhvert 🙂
annonse
Hei dere!
Husker dere at jeg skrev om noen piller kalt skin repair for litt siden? Om ikke så finner dere innlegget her. Det er nå godt over en måned siden og jeg har fortsatt på pillene siden den gang, og hadde veldig lyst til å gi dere en oppdatering på hele prosessen! Som jeg nevnte for dere i mitt tidligere innlegg kommer vakker hud fra innsiden. Det hjelper å drikke mye vann, få nok søvn og ikke spise alt for mye usunnheter i hverdagen, men disse pillene er også et stort steg i riktig retning! Pluss man slipper alle fæle bivirkninger som hormoner etc. Disse er rett og slett ikke annet enn bra for deg 🙂
Jeg har gjort det til en fast rutine å ta disse pillene hver morgen, og jeg er overbevist om at de er en av grunnene til at huden min er så fin den dag idag etter lang tid med problemer. Jeg er så fornøyd! Dette er et sitat fra nettsiden deres “Svært mange benytter kremer og andre remedier som påføres utenpå huden i håp om å bevare eller forbedre huden. Sannheten er at slik påføring resulterer i ingen/liten effekt. Derimot er det mulig å påvirke hudens oppbygning fra innsiden.” Og ja, det er nok veldig mye sannhet i nettopp dette. Jeg har selv gått på utallige dyre og langvarige kurer som består av kremer, men det har i beste fall gitt et minimalt resultat og tar massevis av tid!
Jeg kommer til å fortsette på disse pillene i lang tid framover, rett og slett fordi jeg kun ser positive sider ved min bruk av Skin Repair. Skin Repair får du nå til 40% avslag, og kan bestilles her. Du blir abonnent ved å bestille men dette kan når som helst avsluttes ved å ringe eller maile kundeservice. Det er altså ikke bindene!
