I dag dro jeg for å ta laser på tatoveringen jeg har på fingeren. Jeg har tenkt på å gjøre det en stund men det har liksom aldri blitt noe av så det er deilig å være i gang. Jeg angrer ikke på at jeg tok den og det var en fin greie der og da, men jeg tenkte ikke framover som betyr at jeg en dag håper på å få en ring på den fingeren, og da ser det jo ikke bra ut med en tatovering bak.. Det er kanskje en litt teit tankegang for det er jo mulig jeg aldri blir fridd til, men det er vel bra å være klar sånn i tilfelle. Vil uansett ikke gifte meg på mange mange år, men å fjerne en tatovering tar jo litt tid så.
Jeg skal inn til behandling hver 6. uke, og ta behandlingen 8 ganger ca. Det gjorde vondere enn å ta tatovering men smerten varer kun i noen sekunder og er heller ikke noe vondt i ettertid.. Men jeg har jo også en veldig liten tatovering så kan tenke meg det er vondt for de som har større! Jeg gjør det på oslo hudklinikk og skal oppdatere dere mer underveis i prosessen 🙂
Nå blir det siste middag med gjengen fra 4-stjerners, og så er endelig bloggingen tilbake på normalen! Jeg har det desverre ikke særlig bra for tiden og sliter med noe jeg gikk igjennom for litt siden, og derfor blir bloggingen litt rar. Men jeg kommer meg tilbake. Selv om jeg har en personlig blogg vil jeg ikke være privat, for jeg har stor respekt for å skjerme andre i livet mitt. Slik burde egentlig alle ha blogget, jeg får noen ganger bakoversveis av hva folk kan få seg til å skrive om alt som skjer i livene deres.
Før jeg begynner på historien må jeg bare presisere at jeg ALDRI i mitt liv har hatt et ønske om å hoppe fallskjerm. Jeg har både flyskrekk og høydeskrekk så tanken på det har gjort meg kvalm, og jeg har hørt på med skrekk når folk har forklart om sine opplevelser. Men plutselig for en måned siden fikk jeg et infall om å overasske Robin med fallskjermhopp i månedsgave (vi gjør noe søtt for hverandre en gang i mnd), og da ble det fallskjerm. Jeg kunne jo ikke være kjedelig å ikke hoppe, så plutselig var jeg oppe i et lite propellfly sammen med flere andre. Den flyturen i seg selv burde ha vært skummel for meg, tenk dere – meg, i et lite militærfly som bråker noe voldsomt når jeg har den skrekken jeg har!? Men der og da var jeg så redd at jeg var bleik, sa nesten ikke et ord, hadde puls i taket og hendene mine rant av svette. Robin var jo så klart ikke redd og satt å smilte bak i flyet.
Da vi var 4 km rett opp i lufta åpnet døren seg og en etter en hoppet ut. Folk tok faktisk sats og bare kastet seg ut av flyet som om det var den smaleste sak i verden og jeg følte at jeg var med i en film hvor superhelter forlot bygningen.
Da det ble min tur gikk alt veeeeeeeldig fort. Jeg gikk noen skritt forover, lenket fast i instruktøren jeg skulle hoppe med. Han hadde beroliget meg godt på forkant og jeg var klar over hva jeg skulle gjøre og vel i døren så jeg at kameramannen hadde hengt seg på utsiden av flyet som en slags apekatt der i døråpningen mens han ventet på meg, det var så surrealistisk. I tillegg så man jo dette på vei ut:
Jeg så i tillegg veldig lekker ut der jeg sto.. All vinden blåste ansiktet mitt opp til et sånn halvveis smil, hahaha.
Vi var så høyt oppe at jeg ikke klarte å forstå det, og i løpet av noe som føltes som et millisekund var jeg i fritt fall. Det var den SYKESTE følelsen!
Vi var i fritt fall i 50 sekunder (det er lang tid!) men fritt fall i fallskjermhopp.. Man kan ikke se det for seg engang. Jeg konsentrerte meg kraftig om å holde pusten stabil, men jeg følte jeg var med i en syk actionfilm hvor jeg fløy rundt med andre superhelter. Det var den mest intense følelsen jeg har kjent på noen gang, som en enorm rus! Å se de andre fly rundt meg mens de lo, trikset i lufta og at jeg var en del av det!? Fantastisk. Jeg har veldig dårlig syn men i fritt fall ble synet mitt så skarpt som det aldri har vært før. Det var som om vi fløy i en egen dimensjon hvor jeg så alt så klart som jeg aldri har sett det før – alt virket metallisk, og farger har aldri vært klarere! I tillegg føltes det som om man sto stille i luften men at alt var magisk på en måte, alle følelser jeg noen gang har kjent ble jevnet ut. Altså jeg får høy puls når jeg skriver om det. Det er den beste følelsen jeg har kjent i hele mitt liv og jeg tenkte ikke et sekund på en potensiell fare ved det.
Plutselig kom fallskjermen ut, personlig skulle jeg gjerne vært i fritt fall mye lengre. Når fallskjermen var ute var det faktisk mer skummelt (selv om det også gikk fint) både jeg og instruktøren min veier lite så vi brukte laaaaang tid på landingen, og når man svinger med fallskjermen føles det ut som en berg-og-dal-bane. Når vi hadde fallskjermen ute møtte jeg faktisk Robin på veien også, haha. De kom flyvende bort til oss og vi fikk snakket sammen, det var også jævlig rart så høyt oppe over bakken og han så, i likhet med de andre, også ut som en superhelt. Robin husket faktisk ikke denne samtalen vår i ettertid, så det sier litt om adrenalinet!
Nede på bakken var jeg i sjokk og sa nesten ingenting på flere timer. Nå begynner det å gå opp for meg og det er det BESTE jeg har gjort i hele mitt liv. Nå føles all musikk bedre, tankene er renset, følelsene er på plass etter en lang periode med masse kaos i hodet.. Dette var den beste typen meditasjon, dop, aktivitet eller sporten jeg kan tenke meg eksisterer. Det er så klart en film her, og jeg tror jeg vinner prisen for tidenes mest alvorlige fallskjermhopper, ha ha. Ikke et eneste utrykk i ansiktet mitt der nei..
Jeg hadde så mange følelser og var så nervøs i forkant at jeg ikke klarte å uttrykke meg, men OM du vurderer fallskjerm eller ikke, GJØR DET UANSETT! Jeg vet definitivt hva mine nærme venninner skal få i bursdagsgaver framover, så bare GLED dere! Og tusen takk til Tønsberg fallskjermklubb for en fantastisk dag og utrolig service! Dette er på ingen måte sponset, men jeg vil gjerne nevne dem likevel. Jeg skal tilbake, og kunne gjort det igjen nå ikveld, i morgen, dagen etter der etc etc. Love it!
I dag filmer vi 4-stjerners middag hjemme hos meg, og da er det opptak fra tidlig morgen til sent på kvelden. Jeg har få pauser men jeg rakk heldigvis å komme innom her for å si hei til dere!
Åh, dette er så skremmende for meg som aldri lager mat, men nå har jeg bare hoppet ut i det og dessert + forrett står allerede klart, så nå gjelder det bare å skape en god atmosfære her for gjestene når de kommer.. DET er jo det vanskeligste, å skulle underholde tre mennesker jeg ikke kjenner slik at de føler seg som hjemme hos meg.. Nå fikk jeg akkurat vite hva de andre har gjettet på at jeg skulle servere, så det var jo gøy. Gleder meg til å få se dette på tv!
Vel, de andre dagene kommer til å gå som en lek etter dette! Da skal jeg bare være gjest å nyte maten de andre serverer. Dere får ønske meg masse lykke til!
Og dere? I morgen skal jeg gjøre noe av det sykeste jeg kommer til å gjøre i hele mitt liv.. Det har ingenting med dette å gjøre, men woooow så kult det blir. Jeg oppdaterer dere i morgen rundt 16, og da får dere vite alt!
Jeg vil ha en bra jobb som jeg trives med. Jeg vil ha det fine håret, de fine klærne og den fine leiligheten. Jeg vil at folk skal høre på meg når jeg snakker. Jeg fikk høre det en gang, av en lærer. “Når du snakker Sophie, så blir alle stille. Det er en bra ting”. Det er det fineste, og muligens det eneste komplimentet jeg fikk fra den læreren noen gang. Jeg vil skille meg ut, og jeg vil være bedre enn gjennomsnittet. Jeg vil gjøre en forskjell. Jeg vil alltid ha så mye.
Men akkurat nå, når vi ligger her i sengen trenger jeg bare at du rører ved meg. Vi ligger helt stille, og du er ikke langt unna meg men det føles som flere mil. Bare strekk ut hånden din, og ta på meg, det er alt jeg vil. Det er rart hvordan tid og sted bare forsvinner og hvordan et så enkelt ønske plutselig kan virke som alt. Det får meg til å tro på noe større. Men du beveger deg ikke, og jeg lurer på om vi tenker det samme. Hvem skal gi seg først? Hvem skal tape? Hvem skal ende opp med å være svak, hvem strekker ut hånden og redder den andre? Du beveger deg, og jeg hører at du ikke kommer til å sovne. Du sovner ikke før jeg strekker ut hånden, og jeg tenker på hvor rart det er at vi holder på sånn. Men jeg strekker hånden ut til deg likevel, og du er plutselig ikke langt unna meg, du er meg og vi føles som evigheten. Jeg tenker ofte på det, at øyeblikkene med deg føles så store at vi aldri kan dø ut. Hvordan i all verden kan dette bli borte, det vi har? Det kan jo ikke bare forsvinne, det virker så rart at vi en dag skal dø og all kjærligheten skal dø med oss. Jeg merker at det var rett, det var hundre prosent det rette å gjøre at jeg strakk ut hånden. Du lager en lyd, en lyd som vi lager til hverandre noen ganger for å signalisere at alt er OK, at vi koser oss. En slags baby-lyd. En sånn rar ting kjærester som er for mye sammen gjør. Du snur deg og jeg legger hodet på brystkassen din, og jeg innser at enten må vi være sammen for alltid eller så kommer jeg til å bli knust. Det har jeg egentlig innsett veldig mange ganger allerede, men når tanken slår meg gjør det så vondt for en evighet med deg er ikke opp til bare meg heller. Det er skummelt at du har en egen vilje.
Jeg vil ha alt.
Men alt betyr ingenting om jeg ikke får strekke ut hånden og kjenne at du ligger der.
Jeg har blitt spurt om å være med på dette programmet så utrolig mange ganger men har alltid takket nei fordi mine kunnskaper på kjøkkenet ikke er de beste, men nå ble jeg altså overtalt. Programmet spilles inn fra mandag-torsdag denne uken og jeg vet ikke når det kommer på tv, jeg holder dere oppdatert. Så langt virker opplegget veldig spennende og jeg er glad for at jeg bestemte meg for å være med til slutt 🙂
Selv om jobbdagene er lange skal jeg holde oppdateringen her inne som normalt – jeg vet ikke hvor mye jeg kan røpe om selve programmet, men jeg tror dere vil få en god latter av meg på tv ihvertfall, hehe.
Jeg har hatt noen venninner på besøk hele kvelden og ettersom prioriteringene mine er helt ute å kjøre, har jeg nå spakveld hjemme samtidig som jeg jobber. Jeg har bleket tennene, tatt caster-oil på brynene (det hjelper på for hårveksten) og nå sitter jeg med en blackhead-killer” ansiktsmaske. Man kladder det ut i ansiktet, lar den tørke i 45 minutter og så skal man dra den bort fra ansiktet og da vil også porer og småhår bli dratt bort. Jeg har prøvd denne før og synes den fungerer veldig bra, men den gjør SYKT vondt å dra bort faktisk! Det kjennes ut som om man vokser hele ansiktet. Men man blir jo veldig myk og fin etterpå, så det er verdt det.
Jeg er generelt sett veldig fornøyd med huden min for tiden, om man ser bort fra en ting – jeg har enda stygge arr etter alle acneplagene jeg hadde. For litt siden ble jeg tilsendt Swiss Skin Renewal som ble kåret til årets innovasjons i swedish beauty & cosmetics awards, så selv om jeg var litt skeptisk til disse produktene først måtte jeg nesten bare teste. Det er jo verdt et forsøk. Og selv om selve behandlingen faktisk er litt ubehagelig (men på en god måte, for det gir jo effekt) så kan jeg med trygghet anbefale det videre.
Den har gjort arrene mine mindre synlige, selv om jeg bare har brukt produktet i en måneds tid, og det tar tross alt ca en måned før huden fornyer seg. Så jeg må nok bruke det noen måneder til før jeg ser 100% resultat men jeg ser det faktisk allerede! Det er virkelig tommel opp, og jeg hadde aldri trodd det. Swiss skin renewal består av to rpdoukter som skal hjelpe huden både på innsiden og utsiden. Swiss skin roller lager små åpninger i huden med mikro-nåler. Ps! Dette stikker LITT, og man kan faktisk begynne å blø, men tro meg det gjør ingenting. Det er over på to sekunder og det viser bare at det virkelig fungerer. Disse åpningene gjør at anti aging gel swiss rejuvanator trenger inn i huden og helbreder huden din.
Dere kan gjøre behandlingen når dere vil, men jeg personlig gjør det på kvelden ettersom huden fort kan bli litt rød etterpå, i tillegg er det lurt å la huden hvile. Husk å desinfisere huden først med Swiss Sanitizing Spray, og bruk også sprayen til å rengjøre skinrollerén etterpå. Man føler virkelig man har fått gjort en hel spabehandling på huden sin, noe som er så deilig!
Du kan bruke swiss rejuvanator 5-7 dager i strekk og så lar du huden hvile litt før du eventuelt fortsetter. Du må også finne den nållengden som er passende for hvor du skal bruke den – de lengste nålene kan være på baksiden av låret for eksempel, mens i ansiktet bruker du den minste nållengden. Om du lurer på mer, så har swiss en kundeservice – jeg har jo tross alt bare mine egne erfaringer å vise til 😉
Det kan bestilles her til bare 960 kr – og om dere googler, kommer det opp masse av erfaringer fra bloggere og privatpersoner som viser at det virkelig fungerer. Lykke til!
En vinterdag i 2011 opprettet jeg bloggen du leser på akkurat nå, og jeg hadde aldri i mine villeste fantasier kunne sett for meg hva det ville innebære etterhvert. Jeg lå i sengen på det kalde rommet mitt i Harstad og drømte om en virkelighet så fjern fra min egen, og jeg hadde vel egentlig bare “innsett” at livet mitt kom til å bli i samme gate som alle andre, men som jeg ikke ønsket selv. Planen var å flytte til oslo, gå på BI og studere eiendomsmegling eller markedsføring, om jeg i det hele tatt kom meg igjennom videregående – jeg var så lei.
Men 4 år senere sitter jeg her og trykker på tastene nok en gang, slik jeg har gjort hver eneste dag de siste årene. Samme jente, men med så utrolig mange fler erfaringer, og jeg har lært så mye. Etterhvert som årene har gått har jeg heldigvis utviklet meg til å bli en ydmyk, rolig og omsorgsfull versjon av meg selv, noe jeg takker mine fantastiske foreldre for men også leserne mine som har gitt meg så mange gode historier jeg har tatt med meg videre på veien. Det kunne jo ha gått totalt andre veien, men jeg er veldig glad for den personligheten jeg har endt opp med å få.
Disse fire årene har vært fantastiske, så jeg vil gjerne ta dere med igjennom dem. Det var noen av dere som etterspurte hvordan alt skjedde, hvordan bloggen utviklet seg. Så her er den – min bloggreiser!
Fra første dag jeg opprettet bloggen havnet jeg faktisk på topp 40 på blogg.no, og jeg var i ekstase. Dette kom av at min kusine linket meg fra sin blogg, og vips – så var leserne der. Riktignok ikke så alt for mange, men jeg lå på litt over 1000 lesere per dag. Jeg knipset flittig bilder med mitt dårlige kamera og dokumenterte flittig alt som skjedde på skolen, fest, antrekkene mine, og alle meningene jeg hadde som ofte var litt på kanten. Etter tre måneder som blogger fikk jeg endelig speilreflekskamera, og kvaliteten tok seg litt opp, men det skulle likevel ta to måneder til bloggen min begynte å øke på topplisten og jeg gikk jevnere og jevnere oppover og jeg begynte å få fanbilder på mail. Jeg opprettet en fanpage for bloggen i mai, samme som jeg enda har og den fikk 1000 likes på en dag – stort for meg! I juni 2011 tjente jeg mine første 2000 kr på bloggen, og jeg fikk sponset mine første extensions. I Juli begynte ballen å rulle for alvor, jeg hadde en falsk bloggkrangel med tcmn og endte opp på en tredjeplass på topplista hvor jeg holdt meg stabilt. Jeg ble skrevet om i den lokale avisen og i dagbladet samme måned, og lønnen min økte til 10 000 per måned som var herlige penger for meg. Jeg hadde enda ikke forstått hvor stort dette var.. Jeg begynte å kjenne på hvordan det å være “kjent” blogger påvirket livet mitt, i og med at jeg ble gjenkjent og fikk mindre privatliv. Ble skrevet om i DET NYE i august, begynte å tjene enda mer penger og blogget i vei.
2012
Bloggingen fortsatte som den gjorde tidligere, og jeg hadde ingen videre ambisjoner med bloggen utenom at det var en gøy hobby som jeg tjente på. Jeg hadde jo ikke sett for meg at man kunne bygge dette til noe stort, men jeg hadde lært meg hvordan jeg kunne tjene mer penger og var nå oppe i en stabil lønn! Jeg var på min første shoot for bloggen i januar, og var i lokalavisen et par måneder senere igjen. Jeg ble kopiert av den svenske storbloggeren kissie, som gjorde at jeg fikk fler lesere i utlandet. Fikk et nytt samarbeid med luxushair som jeg enda har den dag idag, og som jeg tjente godt på. Jeg ble frontet på dagbladet i april fordi jeg brukte melanotan, og lesertallene ble enda høyere. Jeg kom på en andreplass på topplisten, og har holdt meg der siden da. Jeg fikk veldig mye oppmerksomhet for mitt “barbie” utseende og hadde en stor shoot hjemme hos meg i juli, hvor bildene senere ble stilt ut på en utstilling i Sveits. I August var jeg på “ettermiddagen” med tv2, og ble oppdaget der av Vegard Nordmann, produsenten for bloggerne – så her kom jeg inn i tv-verden. Jeg ble gjenkjent på gaten hele tiden, noe som var supergøy for meg, men jeg satt enda isolert i min lille boble i Harstad. Jeg ble med på ettermiddagen enda en gang i september, så de likte tydeligvis hvordan jeg preserte på tv. Jeg var på shoot med natt&dag, og kom senere på forsiden. Var på min første shoot med Rolf-Ørjan og det ble laget en reportasje om meg på tv2 som gikk over en time, og jeg var i D2 som enda er en av de fineste photoshootene jeg har hatt. Ble intervjuet av gjengen på radio mp3 for første gang! Her begynte altså ballen med media å rulle for alvor.. Det fungerer slik, om du blir intervjuet å gjør en god jobb, vil de ha deg flere ganger. Da oppdager også andre det, og slik startet min karriere på ekte.
2013
Jeg holdt meg enda stabilt på topplisten og hadde begynt å tjene seriøse penger på bloggen min. Hele livet mitt var nå basert på at jeg var en blogger ettresom alle valg jeg tok var på grunn av den. Jeg var på forsiden av FHM og ble dermed den yngste som hadde vært på forsiden, i tillegg til at bloggerne begynte innspilling i 2013. Jeg var vel ikke akkurat en kjendis, men ganske kjent blandt mennesker på min egen alder og russetiden ble desverre sterkt preget av dette da jeg ikke fikk nyte det å være “crazy” som alle de andre – jeg ble tatt snikbilder av, stoppet hele tiden, diskutert med etc. Jeg ble sponset av live nation og atomic, som arrangerer de største konsertene i norge så jeg fikk reist mye til hovedstaden for å oppleve mye gøy. Jeg fikk gjort masse tv, begynte mitt engajsement mot sirkus og fikk mye “creds” for det. Jeg var mye i aviser og media, dette var FØR bloggerne begynte på skjermen og jeg hadde enda ikke forlatt Harstad. Jeg har enda litt vanskelig å forstå hvorfor media fattet så stor interesse i meg av alle bloggere der ute.. Allerede her hadde jeg jo vært i dagbladet og vg flere ganger. Jeg fikk også flere fotooppdragg i denne perioden, og var på FHM en gang til mot slutten av året.
2014
Bloggerne hadde premiere og jeg begynte å få litt mer seriøse oppdragg innenfor tv, blandt annet masterchef (som jeg angrer på at jeg var med på). Jeg begynte med musikk og min første singel LIONHEART kom ut, den gjorde det veldig bra og jeg ble omtalt i både vg, dagbladet og på de fleste radiostasjoner om sangen min. Jeg flyttet til oslo, og begynte mitt nye liv her. Jeg satte inn ekstagiret og fikk mange seriøse oppdrag innenfor blogg, jeg ble signert til nettavisen og flere av de største bloggmediehusene begynte å kjempe om å få meg over på deres nettside. Jeg var i media nesten hele tiden, og jeg delte ut pris på vixen blogawards men var ikke nominert – derimot sverige var jeg nominert som årets personlige blogg, det var stort! Jeg ble kjent med utrolig mange kule folk i 2014 som betyr mye for meg idag. Jeg fikk jobbe med NOAH for dyrs rettigheter, og bloggerne ble nominert til gullruten.
2015
Jeg har skapt store overskrifter i de største av landets aviser, jeg har vært med i fire sesonger av bloggerne, gitt ut sang nr 2 og har fått en veldig spennende mulighet innenfor musikk. Jeg har fått gjort masse tv, jeg tjener gode penger og jeg har mitt eget firma. Jeg kom på en tredjeplass i mitt dansecrew hvor jeg danset live for flere hundre tusen mennesker hver fredag, og jeg gjorde faktisk en god jobb der. Jeg blir tatt seriøst av viktige mennesker, jeg kjenner de aller fleste største “kjendisene” i norge (haha det er så sært å si, men sant!) og jeg har hatt en stor reportasje om meg i selveste ELLE. Jeg kommer snart ut med egen extensionskolleksjon, og nå skal jeg kanskje gi ut bok også! Jeg ble også nominert til årets kjendisblogg på vixen blogawards, og selv om jeg ikke vant er det rart å tenke på at lille MEG kunne bli nominert til noe sånt. Jeg har bygget en svær business ut av bloggen min, og er utrolig stolt over det. Jeg kan enda ikke forstå hvordan alt bare skøyt fart så brått, og nå som jeg ser tilbake på det innser jeg jo at alt gikk veldig fort. På under ett år hadde jeg gått fra å være absolutt “ingen” til å bli stoppe på gata, tatt bilder med, tjene penger på en hobby å få masse gratis. Det finnes mange bloggere der ute som har vært i den posisjonen, og derfor gjør det meg ekstra stolt at jeg klarte å bygge videre på det og komme meg dit jeg er idag.
Hei! I dag har jeg en liten bonus til dere! Jeg får gi bort en stor kurv med masse gøy for deg som trener fra TIGHTS.NO. De har alt! Proteinsmoothies, iskaffe, hårprodukter, sunn kake, Quest Bars og masse mer!
Kult med en treningsbutikk som har litt mer enn bare klær og kosttilskudd!
Alt du trenger å gjøre er å skrive inn epost-adressen din i boksen under! – Lykke til! ♥
Hver eneste dag tenker jeg på hvor utrolig heldige vi som er født og oppvokste i Norge er. Vi har vunnet i livets lotteri i verdens beste land hvor en sak for regjeringen kan være noe så lite som om segway skal være lovlig eller ikke, og da bomben smalt 22. juli var det ingen av oss som tenkte terror med en gang. Jeg tenkte bankran, mange tenkte kræsj mellom trikk og buss. Såpass heldige er vi, at selv når faren intreffer frykter man ikke for sitt eget liv for man er så vandt til trygghet.
I går da jeg skulle sove mente jeg å høre en pistol gå av, og jeg sa til Robin “oj det der hørtes rart ut” hvor han svarte “får vel bare sjekke vg i morgen, da”. Så klart var det ikke en pistol. Det var vel bare noen som mistet noe, og såpass heldige er vi altså. Vi kan sovne trygt i senga vår etter å ha hørt et smell rett utenfor vinduet. Samtidig er dette virkeligheten for mange.
Jeg skal være helt ærlig å si at jeg aldri har engasjert meg i asylpolitikken. Jeg, som de fleste andre, sitter fra komfortzonen i sofaen og sender en melding nå og da til kirkens nødhjelp hvor man donerer 200 kr.
Men nå har jeg bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Jeg skal besøke mitt lokale mottak, mest sannsynlig når jeg er hjemme i Harstad for å hjelpe til i intregreringsprosessen til flyktninger. Jeg vil gjerne lære bort norske normer og regler til de som kommer, jeg vil lære dem norsk, jeg vil stille som leksehjelp til de unge og jeg vil spørre hvordan de har det. Jeg vil stille opp som eventuell barnevakt og jeg vil leke i snøen. Jeg skal ta med meg leker, masse leker. De trenger noe å gjøre. En gammel playstation, gamle bøker.. Hva som helst.
Vi kan alle donere penger, men det jeg ønsker å gjøre, er noe aktivt. Om du jobber på mottak / i røde kors / kirkens nødhjelp eller lignende og har tips til hva jeg kan gjøre fysisk, være til stede, så mail meg gjerne på [email protected] så finner vi ut noe som kan engasjere flere.
