Jeg vil ha alt.
Jeg vil ha en bra jobb som jeg trives med. Jeg vil ha det fine håret, de fine klærne og den fine leiligheten. Jeg vil at folk skal høre på meg når jeg snakker. Jeg fikk høre det en gang, av en lærer. “Når du snakker Sophie, så blir alle stille. Det er en bra ting”. Det er det fineste, og muligens det eneste komplimentet jeg fikk fra den læreren noen gang. Jeg vil skille meg ut, og jeg vil være bedre enn gjennomsnittet. Jeg vil gjøre en forskjell. Jeg vil alltid ha så mye.
Men akkurat nå, når vi ligger her i sengen trenger jeg bare at du rører ved meg. Vi ligger helt stille, og du er ikke langt unna meg men det føles som flere mil. Bare strekk ut hånden din, og ta på meg, det er alt jeg vil. Det er rart hvordan tid og sted bare forsvinner og hvordan et så enkelt ønske plutselig kan virke som alt. Det får meg til å tro på noe større. Men du beveger deg ikke, og jeg lurer på om vi tenker det samme. Hvem skal gi seg først? Hvem skal tape? Hvem skal ende opp med å være svak, hvem strekker ut hånden og redder den andre? Du beveger deg, og jeg hører at du ikke kommer til å sovne. Du sovner ikke før jeg strekker ut hånden, og jeg tenker på hvor rart det er at vi holder på sånn. Men jeg strekker hånden ut til deg likevel, og du er plutselig ikke langt unna meg, du er meg og vi føles som evigheten. Jeg tenker ofte på det, at øyeblikkene med deg føles så store at vi aldri kan dø ut. Hvordan i all verden kan dette bli borte, det vi har? Det kan jo ikke bare forsvinne, det virker så rart at vi en dag skal dø og all kjærligheten skal dø med oss. Jeg merker at det var rett, det var hundre prosent det rette å gjøre at jeg strakk ut hånden. Du lager en lyd, en lyd som vi lager til hverandre noen ganger for å signalisere at alt er OK, at vi koser oss. En slags baby-lyd. En sånn rar ting kjærester som er for mye sammen gjør. Du snur deg og jeg legger hodet på brystkassen din, og jeg innser at enten må vi være sammen for alltid eller så kommer jeg til å bli knust. Det har jeg egentlig innsett veldig mange ganger allerede, men når tanken slår meg gjør det så vondt for en evighet med deg er ikke opp til bare meg heller. Det er skummelt at du har en egen vilje.
Jeg vil ha alt.
Men alt betyr ingenting om jeg ikke får strekke ut hånden og kjenne at du ligger der.
