“Få hun stygge opererte plastdukka av skjermen. Hun ser jævlig ut, og tenk å ødelegge seg selv slik”. – Vigdis, 49 år i VGs kommentarfelt om Sophie Elise, 23 år.
Jeg spurte pappa – litt på tull – om det er merkelig, at jeg ikke ser ut som jeg alltid har gjort siden forandringene mine på det ytre har vært større enn hos de fleste. Han tenkte en stund, før han sa “kanskje jeg ikke bør fortelle deg dette” og da ble jeg så klart nervøs. “Hva da, hva er det du ikke kan si?” spurte jeg, og var nesten forberedt på en lang tale hvor han tømte sjelen sin for ting han aldri har fortalt meg, om hvordan jeg har skuffet han som har skapt meg ved å endre på meg selv.
“Helt siden du har vært liten, har du hatt et sånt blikk som dukker opp en gang i blant. Det kommer når jeg forteller deg noe du synes er spennende eller interessant, da skjer det noe med øynene dine, jeg kan se at du ser for deg hva jeg snakker om, du lever deg inn i min historie, drømmer deg bort. Da vi var liten leste vi en bok uten tekst, bare bilder. Husker du den? Om den apekatten som falt i elva. Da var du så liten, bare ett år gammel, men det blikket har du fortsatt. Det er noe bare du har. Jeg burde kanskje ikke ha sagt det, for nå er du klar over det, kanskje det endrer seg nå“.
Neste dag satt vi i bilen. Jeg er livredd for å bli tatt av ras, og akkurat i dag handlet samtalen om dette. Pappa fortalte om da han var i forsvaret – det snakker han forøvrig om ganske ofte, hehe – og hvordan han meldte seg frivillig til å bli gravd ned under snøen, nettopp fordi det er hans verste frykt også. Han tenkte at ved å bli gravd ned og faktisk møte det han var redd for, ville det forsvinne. Det hjalp visstnok ikke, det gjorde angsten bare verre, om du ligger om så en halv meter under snø er det ingen som kan høre deg uansett hvor høyt du roper, fortalte han.
“Der skjedde det igjen!” sa han plutselig.
“Hæ, hva da?” spurte jeg, og var så klart livredd for å bli tatt av ras, kanskje det kom ett ned fra fjellskrenten, måtte vi kjøre fortere?
“Blikket. Der kom det igjen. Det er det fineste ved deg. At det ikke endrer seg, og at den du er ikke endrer seg, er viktigst for meg”.
Jeg sier ikke at pappa – eller noen andre for den saks skyld – støtter valgene jeg har tatt. Det evige “bra nok som du er”, handler i dag KUN om utseendet. Jeg føler meg bra nok som jeg er, på grunn av sånne som pappa og for at han ser meg for så uendelig mye mer enn det de fleste gjør. Og da betyr det ikke så mye hva Vigdis sier i kommentarfeltet til VG.