hits

Sophie Elise

Sophie
Elise

fuck you, thats why

Kommenter her

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg klarer å jobbe så hardt, spesielt med tanke på min psykiske (u) helse. Jeg har for det første ikke laget en diagnose på meg selv, som så mange tror. Jeg trenger ikke - og skylder ingen - å gå inn på detaljer, men ting gikk så langt for min del at jeg havnet på akuttmottak for psykiatrisk nødhjelp i Oslo. Dette er ikke lenge siden. At gossip-blogger (som jeg i utgangspunktet synes er gøy og en fin motvekt) spekulerer i noens psykiske helse, og i dette tilfellet meg, er forkastelig. At jeg nå er "tilbake" er jeg faen så stolt av. Det er dritbra! Jeg har jobbet hardt, kjempet på, virkelig kriget meg frem til å føle meg bedre. Og for det skal jeg måtte føle meg dritt? Jeg har bare en ting å si: fuck you, jævla folk som spekulerer og trykker noen som allerede har vært langt nede. Men alt dette har gjort meg sterkere, og jeg er glad for at jeg i det hele tatt sitter her nå og lar fingrene gli over tastaturet. For meg er ikke det lengre en selvfølge. Jeg ønsker å gå frem som et godt eksempel å si, akkurat nå er ting vanskelig for meg - men de har vært hundre ganger verre. Men den eneste som kan kjempe for ens egen psyke, er du selv. Og jeg kjemper den kampen hvert eneste minutt av hver eneste dag. Gjør det meg ustabil eller uforutsigbar? Tvert imot. Det gjør meg sterk, og det kan jeg si med rak rygg. 

Jeg er stolt av meg selv. Som faen. Det mørket jeg har vært nede i, trodde jeg kom til å forme meg for alltid. Det har det sikkert gjort også - men på en positiv måte. Har jeg enda en sorg inni meg? Absolutt. Den er der, og den kommer jeg nok til å kjenne på en stund. Men har jeg fått tilbake motivasjonen? Ønsket om å prestere? Viten om at jeg er kul og at jeg kan skape? Ja. Og den er alt jeg trenger. 

Da jeg var 16 år gammel fikk jeg sponset mitt aller første produkt. En hårolje. Jeg var i ekstase, og pulsen skøyt i taket. Jeg hadde ingen venner på skolen, og allerede da begynte nok ryggsekken med psykisk bagasje å bli for tung å bære. Men, det overfladiske ga meg en midlertidig ro, en pause. Og det er nok den jeg har hvilt meg i en stund. 

Og, hadde noen sagt til meg da at "Sophie når du er 23 år gammel har du skrevet bok, er signert artist med universal, har egen serie på TV2 og driver eget AS med ansatte og flere millioner i omsetning" hadde jeg fått panikk. Meg, som ikke engang klarer å gå inn i et rom fult av folk uten å bli redd? Da jeg var 16 år kunne jeg dykke inn i det overfladiske, men jeg visste det ikke kom til å være nok. Det hadde det ikke vært enda, men jeg tror jeg trengte knekken fordi nå gir ikke tanken om alt ansvaret meg panikk lengre. Det er bare praktiske ting, det er mulig å jobbe seg igjennom, alt kan man løse. Hvordan vet jeg dette? Fordi jeg har kjempet meg igjennom depresjoner, tvangstanker, selvskading, selvmordstanker. Å jobbe hardt med business? Pft, barnemat i forhold. 

Så til alle dere som har slitt eller sliter - det gjør dere så utrolig sterke og kule, dere kan takle hva som helst nå. 

Skriv en kommentar