hits

fuck you, thats why


Jeg fr ofte sprsml om hvordan jeg klarer jobbe s hardt, spesielt med tanke p min psykiske (u) helse. Jeg har for det frste ikke laget en diagnose p meg selv, som s mange tror. Jeg trenger ikke - og skylder ingen - g inn p detaljer, men ting gikk s langt for min del at jeg havnet p akuttmottak for psykiatrisk ndhjelp i Oslo. Dette er ikke lenge siden. At gossip-blogger (som jeg i utgangspunktet synes er gy og en fin motvekt) spekulerer i noens psykiske helse, og i dette tilfellet meg, er forkastelig. At jeg n er "tilbake" er jeg faen s stolt av. Det er dritbra! Jeg har jobbet hardt, kjempet p, virkelig kriget meg frem til fle meg bedre. Og for det skal jeg mtte fle meg dritt? Jeg har bare en ting si: fuck you, jvla folk som spekulerer og trykker noen som allerede har vrt langt nede. Men alt dette har gjort meg sterkere, og jeg er glad for at jeg i det hele tatt sitter her n og lar fingrene gli over tastaturet. For meg er ikke det lengre en selvflge. Jeg nsker g frem som et godt eksempel si, akkurat n er ting vanskelig for meg - men de har vrt hundre ganger verre. Men den eneste som kan kjempe for ens egen psyke, er du selv. Og jeg kjemper den kampen hvert eneste minutt av hver eneste dag. Gjr det meg ustabil eller uforutsigbar? Tvert imot. Det gjr meg sterk, og det kan jeg si med rak rygg. 

Jeg er stolt av meg selv. Som faen. Det mrket jeg har vrt nede i, trodde jeg kom til forme meg for alltid. Det har det sikkert gjort ogs - men p en positiv mte. Har jeg enda en sorg inni meg? Absolutt. Den er der, og den kommer jeg nok til kjenne p en stund. Men har jeg ftt tilbake motivasjonen? nsket om prestere? Viten om at jeg er kul og at jeg kan skape? Ja. Og den er alt jeg trenger. 

Da jeg var 16 r gammel fikk jeg sponset mitt aller frste produkt. En hrolje. Jeg var i ekstase, og pulsen skyt i taket. Jeg hadde ingen venner p skolen, og allerede da begynte nok ryggsekken med psykisk bagasje bli for tung bre. Men, det overfladiske ga meg en midlertidig ro, en pause. Og det er nok den jeg har hvilt meg i en stund. 

Og, hadde noen sagt til meg da at "Sophie nr du er 23 r gammel har du skrevet bok, er signert artist med universal, har egen serie p TV2 og driver eget AS med ansatte og flere millioner i omsetning" hadde jeg ftt panikk. Meg, som ikke engang klarer g inn i et rom fult av folk uten bli redd? Da jeg var 16 r kunne jeg dykke inn i det overfladiske, men jeg visste det ikke kom til vre nok. Det hadde det ikke vrt enda, men jeg tror jeg trengte knekken fordi n gir ikke tanken om alt ansvaret meg panikk lengre. Det er bare praktiske ting, det er mulig jobbe seg igjennom, alt kan man lse. Hvordan vet jeg dette? Fordi jeg har kjempet meg igjennom depresjoner, tvangstanker, selvskading, selvmordstanker. jobbe hardt med business? Pft, barnemat i forhold. 

S til alle dere som har slitt eller sliter - det gjr dere s utrolig sterke og kule, dere kan takle hva som helst n. 

Design laget av Kine Skjerpen