Jeg vet ikke hvem du er, du som leser disse ordene akkurat nå. Om du sitter alene, om du sitter med venner. Om du er 12 år eller 40 år. Jeg vet ikke om du er ensom, eller om du er lykkelig. Det eneste som er sikkert, er at du leser disse ordene akkurat nå. Og til deg har jeg noe jeg vil si.
Nå som livet mitt er tilsynelatende perfekt på det private, begynner klumpen i magen som jeg har undertrykt i mange år å komme frem. Nå er det plass til å føle på sorg. Jeg har styrke til det nå. Alt jeg har undertrykt, fordi jeg ikke klarte å takle det før. Jeg tenker på alle som var slemme mot meg da jeg vokste opp. Jeg kan føle på klumpen i magen, angsten for å gå på skolen, hvordan jeg desperat prøvde å skulke fordi nok en dag alene i skolegården virket for mye å takle. Jeg er lei meg fordi lærerne så det, men ikke gjorde noe, og jeg er lei meg for at jeg ikke turte å si ifra og måtte bruke flere år på å bygge opp angst, som enda sitter der. En angst som gjør at jeg synes det er vanskelig å komme inn i rom med mange mennesker. En angst som gjør at jeg er livredd for å bli forlatt. En angst som gjør at jeg er redd alle vennene mine egentlig ikke liker meg. Jeg er lei meg fordi da jeg endelig turte å si ifra, som var først 10 år senere, da trodde ikke lærerne på meg og la skylden over på meg. “Det er din feil at du ikke har venner”. Det har gjort at jeg de siste årene har funnet meg i alt for mye fra alt for mange. Fordi jeg er redd for å være alene.
Jeg er lei meg for at et helt land til tider har pekt en anklagende finger i min retning, og fortalt meg “dårlig forbilde, det er din feil at jenter sliter”. Jeg fraskriver meg ikke alt ansvar, men jeg har i mange år blitt utelatt, mobbet og plukket på, og det har gjort at jeg personlig følte meg stygg. Etter mange år med selvforakt og timer hos psykolog, ble jeg plutselig kjent og skulle bære ansvaret til mange andres psyke på mine skuldre – når jeg så vidt klarte å bære meg selv. Da bestemte jeg meg for å legge lokk på følelsene mine, for noe annet kunne jeg ikke gjøre. Og så føler jeg at jeg har tråkket feil, igjen og igjen. Når jeg får høre at jeg har gjort noe galt så er det ikke såpass at jeg bare tenker “åh, da gjorde jeg feil”, jeg tar det som et enormt personlig nederlag hver gang jeg får høre at jeg ikke gjør jobben min bra nok. Jobben som forbilde.
Noen dager går jeg tilbake dit. Jeg blir slengt rett tilbake til å være hun uten venner, hun som gruer seg til å gå på skolen. Og jeg vet at noen av dere som leser dette akkurat nå føler det sånn. Kanskje du har venner, men likevel ikke føler deg sett. Kanskje du har en kjæreste som sklir fra deg, og det føles vondt. Kanskje du har foreldre som ikke bryr seg, kanskje du ikke har foreldre, kanskje du sliter med sosial angst, kanskje du sliter med en spiseforstyrrelse.
Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn at jeg ikke kan love deg at jeg alltid vil ta rett valg. Men jeg gråter med deg. Jeg har ikke telling på hvor mange netter jeg kan ligge våken og bekymre meg for deg som leser. At du skal se mitt liv og tenke at det er perfekt, slik kommer du aldri til å få det. Livet mitt er veldig bra, men det har det ikke alltid vært – og selv om jeg har det bra, så er den ryggsekken med alle årene fylt av angst og ensomhet ganske full enda, den bærer jeg med meg.
Men, den har gjort meg sterk. Den gjør at jeg tør å kjempe, og den gjør at jeg likevel tenker at jo, jeg kan klare dette med å være forbilde. Nettopp fordi jeg vet hvordan det er å ligge våken om natten full av bekymring. Nå som saken min ble henlagt hos politiet og jeg tilsynelatende ikke får noe støtte fra det offentlige systemet, så tenker jeg at NÅ er tiden inne for å kjempe, for nettopp DEG som tror du ikke klarer selv. Du, uansett hvem du er, jeg skal kjempe for denne saken fordi den er jeg sterk nok for.
Jeg er kanskje ikke perfekt, men jeg er sterk, og jeg er takknemlig for alle de vanskelige årene som har gjort meg slik. Det håper jeg du som leser dette også vet. Du er heldig som opplever alt du opplever nå, og du skal få lov til å føle på smerte i dag, i morgen, og de neste årene om du vil. Men tro meg når jeg sier, den smerten gjør deg jævlig mye kulere etterhvert.
Takk for at jeg har dere.
