Det første jeg tenkte da alarmen ringte 07 i morges og jeg slo opp øynene i en liten hotellseng, var “dette blir jammen en lang dag”. Helt ærlig tenkte jeg sikkert “dette blir FAEN meg en lang dag”, hehe. Nå sitter jeg her, over 12 timer senere og kan konkludere med at jeg hadde rett. Jeg våknet opp i Grimstad, pusset tennene og sto i dusjen på ren automatikk, slepte min alt for store koffert ned mange trapper da heisen ikke fungerte, og hadde en litt for lang biltur med en litt for pratsom mann på flyplassen. Dere vet de morningene hvor til og med ens egen eksistens er irriterende og man virkelig ikke vil snakke med noen, da møter man de pratsomme. Hvor finner de energien? Det å være positiv klokken 08 på morgenen på vei til en flyplass er både beundringsverdig og utrolig provoserende på samme tid.
Jeg kom meg fra Grimstad og til Gardemoen hvor jeg ble stående i et slags limbo å lure på om jeg bare skulle vente på flyplassen, eller reise inn til hovedstaden. Jeg hadde fem timer å slå ihjel før flyet mitt gikk til Ålesund, og et par desperate telefonsamtaler senere hvor jeg prøvde å henge med folk endte jeg opp med å sette meg på flytoget. Jeg kom inn døren til Linnéa en drøy time senere, vi satt ute på balkongen, drakk Iste og konkluderte med at jeg drikker for lite vann (jeg kan fort gå flere dager uten å drikke vann..) Hva kan jeg si, jeg synes ikke det er så digg egentlig. Vann i Harstad og mindre byer er greit, men i Oslo? Neh.
Jeg fikk overlevert denne gaven fra henne. Eller, er det en gave? Kanskje jeg skylder henne penger uten å vite det. Denne vil passe perfekt i leiligheten min, med en eller annen tacky ramme rundt. Hun kjøpte det til meg i New York, om jeg husker rett. Rart at det gjorde meg rørt.
Etter to timer hos henne, dro jeg hjem for å sjekke leiligheten (som endelig har fått møbler!) før jeg møtte min venn Jan (som jeg elsker så høyt<3) og så tilbake til Gardemoen igjen. Mistet nesten flyet. Rakk det så vidt. Leste videre på boken “women” av Charles Bukowski (anbefales!), sovnet på flyet og kom meg til Ålesund. Ble møtt av regnvær, men nydelig natur. Jeg elsker denne byen.
Klokken hadde blitt nesten 19, og jeg sjekket inn på hotellrommet mitt som har fått det merkeligste interiøret noen sinne. Det ser ut som rommet til en gutt på 12 år. Hva er greia? Haha.
Jeg var akkurat nede i hotellresturanten for å spise et måltid, og brukte 50% av samtalen rundt middagsbordet på å snakke om at jorden snart går under. Pessimisten i meg tok visst overhånd der på et punkt. Nå er jeg tilbake på rommet for å forberede hva jeg skal spille i kveld, klokken 00:30 på Terminalen i Ålesund skjer det! Hvem er klar for å DANSE? og synge med til gamle slagere? Og noen nye? Jeg er!!
