God morgen. Jeg har vært våken en stund, i skrivende øyeblikk ligger jeg i sengen samtidig som radiokanalen “vinyl” surrer i bakgrunnen. Slik starter alltid min dag, sett at jeg har god tid. Når jeg vandrer rundt i leiligheten mellom “gjøremål” som å pusse tennene, spise yoghurt og kle på meg er tankene alltid dreid rundt hva jeg skal skrive når jeg først åpner et blogginnlegg. Egentlig er alltid hodet mitt sånn, det går i tekst. Men så stopper det liksom opp når jeg setter meg ned, uten at jeg helt vet hvorfor.
Det var en løgn, for jeg vet hvorfor. Det er ikke det at jeg ikke ønsker å skrive noe, at jeg ikke har ting å komme med. Men da jeg bodde i Harstad og var 16 år hadde jeg noe å strekke meg etter, det var Oslo som var drømmen og dit skulle jeg komme uansett hva det måtte koste av utleveringer på nettet. Nå strekker jeg meg ikke etter slike ting lengre, annet enn at jeg ønsker å være lykkelig og trygg i meg selv, og det starter et helt annet sted enn på internett. For å si det sånn: nå som jeg holder på å bli voksen er hver eneste dag en investering i hvem jeg ønsker å bli. Hvordan vil jeg føle meg den dagen jeg ikke ser ut som jeg gjør lengre? Når man har bygd opp en hel karriere på hvordan man ser ut? For det er jo det jeg har. De “sterke meningene” mine hadde ikke betydd noe som helst om jeg ikke var jålete, og det vet jeg veldig godt selv.
Alt jeg vet er at jeg ikke ønsker å våkne opp en dag og føle at jeg har “mistet meg selv”, fordi jeg har mistet utseendet mitt. Jeg innså det for ganske lenge siden, men det virket så fjernt uansett. Nå går tiden fort, og jeg vet at jeg plutselig en dag kommer til å se ned på hendene mine og så er de gamle og rynkete, ikke myke med falske negler slik som nå. Da ønsker jeg å likevel føle meg bra, og det hadde jeg ikke gjort om jeg fortsatte å kjøre på med det evige jaget etter lykke og bekreftelse fra utsiden. Både fra andre, men også på hvordan jeg ser ut.
Det er ikke slik at du våkner opp en dag og så er plutselig selvbildet på topp. Den dagen kommer ikke på magisk vis når du runder 40 – det er noe du må fikse selv. Om utseendet er hvor jeg måler min egen verdi, kommer jeg alltid til å gjøre det, med mindre jeg tar tak i det selv.
Det virker kanskje dobbeltmoralsk at jeg legger ut masse bilder av meg selv i lite klær i samme innlegg som disse ordene skrives. Det er ikke det at jeg ikke liker å holde på med utseende, for det gjør jeg. Helt ærlig orker jeg ikke ta den diskusjonen for folk er jo dumme om de ikke forstår at man kan være flere ting på en gang, men fokuset må veie tyngst et sted. Kanskje jeg kan unnskylde meg med at jeg ikke har extensions på bildet og at det blir litt naturlig likevel, men da handler det jo plutselig om utseende igjen (sminke eller uten sminke, hvem bryr seg egentlig). Point being: jeg er på vei et sted på innsiden som er både morsomt + spennende 🙂
Og: kommer sikkert til å lese dette om noen år og tenke “hva faen trodde jeg egentlig jeg visste når jeg ikke visste en dritt”. Det er også spennende å tenke på. Overskriften til innlegget kommer forresten fra sangen Wonderful wonderful – Johnny Mathis. En av mine favoritter. Den er vakker, hør den.