God 17. mai, kjære leser. Jeg skriver fra en hotellseng i Barcelona. Jeg sjekket inn på W for litt siden, og tenker egentlig “jeg burde komme meg opp fra denne senga nå som jeg først er på ferie”, men nei. Jeg burde jo ingenting. Jeg er her alene. Ingen som spør meg om noe, drar i meg, ingen jeg må forholde meg til. Nå får jeg riktignok besøk om kun et par timer, men frem til da.. total stillhet. Alle burde prøve å reise på ferie alene en gang. Og da mener jeg ikke en jobbreise som inkluderer hotellovernatting i en fremmed by, men en faktisk ferie. Det trenger man, uansett hvor sosial og frempå man kanskje er ellers i livet.
Jeg vet ikke hva som vil skje i dagene som kommer. Ingenting? Veldig mye? Sove mye eller lite? Spise ingenting eller en hel haug? Drikke? Være edru? Trene? Men nei, hodet mitt er ikke i fremtiden enda. Jeg kjenner innover, trekker pusten. Noe har skjedd, pusten går igjennom lungene, helt ned i magen og fyller meg opp nå. Tidligere stoppet all luft øverst i halsen og ga meg aldri ro. For et par dager siden var hodet mitt veldig klart. Jeg så, eller følte, for første gang på en stund at gode ting kom min vei. At noe fint var i ferd med å skje. At forventninger, tilfeldigheter og alt rundt bygges opp og skaper noe. Man finner ikke noe ved å flykte, men akkurat nå flykter jeg ikke – jeg tar imot. I Oslo ville jeg ha flyktet. Der ville det vært sosialt samvær og smalltalk om mote og kunst som ikke betyr noe.
Dere spør hvordan jeg har det. Jeg svarer at jeg ikke vet. Men det jeg vet er, at jeg ikke lengre er ensom. Jeg kan noen ganger, i små øyeblikk, gripe fatt i roen som jeg vet finnes der inni meg et sted. Følelsen av å bare være tilstede, trygg i den man er i situasjonen akkurat der og da. Den følelsen. Jeg har den, men sjeldent. Den vil komme oftere, men det er opp til meg. Og det er nok dens fravær som har gjort meg så frakoblet meg selv, og frakoblet fra alle andre – derav ensomheten. Det er nok derfor man kan føle seg ensom i et fult rom, for man er ikke sammen med seg selv engang. Gir det mening? Kanskje ikke for deg, men for meg gjør det.
(annonselenke) Bikinien min finner du HER.
Alt jeg ønsker for meg selv nå er å føle på den indre roen. Den jeg vet er der et sted. Den ble kanskje tatt i fra meg da noen såret meg veldig, eller kanskje den forsvant da karrieren begynte å gå i en voldsom fart. Men jeg har stått stille, og det er det folk ikke ser.
I sta oppdager jeg at jeg har glemt kameraet i Oslo. Vanligvis ville jeg ha flippet over og blitt forbanna, men det hjelper ingen og i alle fall ikke meg selv. Jeg har iPhone 7, og den får duge enn så lenge. Jeg blogger nok mer senere i dag. Jeg hadde egentlig tenkt å ta bloggfri underveis i ferien, men så ville jeg skrive likevel. Og da gjør jeg det. Ha en fin 17. mai, jeg håper dere alle har noen å feire med, og ikke minst har det bra med dere selv. Og husk? Festen skjer ikke på telefonen, legg den ned (og legg bort bloggen min) snakk med de rundt deg.
