I dag har jeg vært på dagstur i Narvik for å snakke på en konferanse. Det gikk bra, og jeg blir som regel ikke nervøs i slike settinger – heller ikke nå, egentlig. Å snakke på en scene er faktisk noe av det mer avslappende jeg kan gjøre, jeg tør å ta plass (det må man jo) og slå av en spøk eller tusen – som er ganske motsatt av hvordan jeg er på privaten. Det var god stemning i salen i dag, jeg satte pris på å få snakke om tema som står meg nær, som mobbing, psykisk helse, hevnporno og miljøvern – og sminke, meg selv, meg selv, meg selv..
Nå sitter jeg på flyplassen på vei hjem til Oslo igjen, Harstad og Narvik deler flyplass og det føles rart å være her uten å reise hjem til mamma og pappa. OG CHARLIE!!! Heldigvis reiser jeg hjem til han og familien i midten av april.
Bilder tatt i Narvik da jeg skulle ut å kjøpe pommes frites. Eller chips som de (vi) sier i nord-norge.
Nå skal jeg som sagt ta flyet hjem til Oslo, men jeg føler noe mangler.. Nemlig barnet mitt. What, har Sophie Elise blitt mor uten at vi vet om det, tenker du kanskje? Nei, da jeg sovnet på flyet drømte jeg at jeg hadde et barn med navn Edel, og nå går jeg rundt og føler på kjærligheten for et barn som ikke eksisterer. Det er rart, jeg kan ikke engang se for meg hvor sykt det må føles å faktisk få et ekte barn. Jeg dreiv å kysset den lille jenta mi på kinnet og bare luktet på babylukten og det føltes så ekte og fint. Hun var riktignok et englebarn i drømmen og jeg vet jo at unger hyler og skriker, men likevel. Jeg er trist for at det ikke var ekte, faktisk 🙁 Men det går over, jeg gleder meg til den dagen det blir min tur.
