Sophie Elise

Sophie
Elise

MIN ERFARING MED HEALER


 

For snart to måneder siden begynte jeg å gå til healer, og det er en av de bedre avgjørelsene jeg har tatt det siste året. Psykolog i all ære, jeg går til det også (det burde alle gjøre, helt seriøst), men å gå til healer er noe helt annet. 

Som dere vet har jeg slitt en del med eksistensiell angst - og jeg vet helt ærlig ikke om det er rett betegnelse lengre, for når jeg leser om eksistensiell angst så klarer jeg ikke å relatere meg helt, og jeg relaterer meg heller ikke til "vanlig" angst. Kan det ha vært en liten psykose, mon tro? Jeg skal ikke gå inn på detaljer,  men jeg har virkelig tenkt og følt på de sykeste ting, som er veldig surrealistisk å tenke på nå som jeg er ute av det. 

Etter at jeg begynte å gå til healer har jeg ikke hatt angst en eneste gang. Det er mulig det er en slags "placebo" effekt, men hva så om det ikke er ekte på ordentlig- for om jeg tror på det, og det funker for meg - da er det jo plutselig ekte likevel? 

Jeg skal prøve å forklare så godt det lar seg gjøre. Jeg har fått en pendel av healeren min, det er en slags stein (krystall?) som henger fra et kjede. Dere kan se bilde av hvordan min ser ut HER. Pendelen er koblet opp mot min underbevissthet, det vil si - det er kun jeg som får ta på pendelen min og jeg bruker den flere ganger i uken. Jeg holder stenen over en håndflate og holder i kjedet med den andre, og så stiller jeg spørsmål. For eksempel "er denne personen en bra innflytelse i mitt liv", og så begynner pendelen å svaie enten den ene veien for "ja", eller den andre veien for "nei". Hele poenget her er jo at pendelen beveger seg av seg selv og blir styrt av min energi, men om jeg underbevisst beveger på hendene uten at jeg merker det så har det jo egentlig ingenting å si - for da er det jo jeg som svarer, om dere skjønner? Da har jeg jo svaret mitt! Hva så om det ikke er energier, tankekraft eller noe "magisk" som styrer den, er det jeg som beveger den, så er det jo enda bedre for da vet jeg jo hva jeg må gjøre. Pendelen har dermed hjulpet meg å ta mange avgjørelser, og i bunn og grunn er det jo jeg som tar dem. Ah, dette ble vanskelig å forklare kjente jeg, jeg håper virkelig dere forstår hva jeg mener.

Jeg anser ikke meg selv som religiøs, men jeg tror på universet og jeg tror på tankens kraft. Jeg er også veldig glad i vitenskap og fakta, men jeg føler det er helt umulig å klamre seg fast til kun tall og matematikk når vi tross alt svever på en kule i verdensrommet og ikke aner noe om hvorfor vi er her, hvordan vi ble til, hva vårt formål er osv. Hvordan kan man da slå seg til ro med at det ikke finnes mer enn hva vi vet? 

Jeg tror på at vi er på en reise og at døden ikke er siste stopp. Jeg tror på noe annet enn fysiske former og jeg tror det er en større intelligens enn oss. Jeg tror på å se inn i seg selv og at energiene våre aldri dør, derfor er jeg heller ikke spesielt redd for, men mer klar for døden når den skulle komme.

Jeg forstår ikke at folk er religiøse men jeg kan relatere meg til at det er fint å tro på noe. Vitenskap er også en tro - du velger å tro på det du blir forklart og det som blir lagt frem og bevist for deg. Jeg er lei meg for at mange som er glade i dokumentarer og vitenskap (som jeg også er!) ofte snakker nedlatende til de som er litt mer "flytende" og åpne, for jeg for eksempel er litt av alt. Jeg går til healer, men jeg går også til psykolog. Jeg elsker dokumentarer, og jeg elsker å lese konspirasjonsteorierer. Jeg tror på energier, og jeg tror på karma. Derimot tror jeg ikke på spøkelser, å se energier til de som er døde osv.. Så ja, man trenger ikke å være kun en ting.

Ha respekt for at alle har ulike erfaringer og behov, vi finner trøst i ulike ting og godt er det.. ♥ 

hits