♥
De siste dagene har vært tunge og rare. De første årene av mitt liv var jeg bestevenn med en gutt som heter Henrik, vi holdt sammen i flere år (han var mitt første kyss også!), og igjennom årene har vi hatt mye med hverandre å gjøre, hvert i samme gjeng i perioder osv. Nå har han vært savnet siden torsdag.
Det er merkelig hvordan masse ting jeg hadde glemt plutselig kommer frem nå. At jeg plutselig husker masse fra da jeg var veldig ung sammen med han. Alt som jeg bare har gjemt bort i hodet, og nå husker jeg alt kjempegodt.. Jeg husker da vi var kjempesmå og løp ute, lekte at “hufsa” fra mumidalen skulle ta oss. At vi tok all parfymen til pappa og sprayet over alt og fikk kjeft. Jeg husker den lille hånden som banker på vinduet for å spørre om jeg ville være med ut. Jeg husker at vi skulle rømme hjemmefra men ble lei etter to timer og kom tilbake til huset før noen i det hele tatt hadde merket at vi var borte. Jeg husker at du flyttet og at jeg gråt hver gang vi skulle skilles. Jeg husker at du viste meg min første skrekkfilm og at jeg ble kjemperedd og ikke turte å sove på lenge. Jeg husker at jeg og Charlotte var 14 år og brøyt oss inn i huset ditt, men at du bare lot oss holde på, for det var sånn vi var. At vi hoppet på trampolina. At vi har kranglet så mye. Blitt venner igjen. Små ting som at du laget spotify-brukeren min. Og at vi det siste året fant et bånd i å snakke om noe som svært få forstår. Og at det siste vi snakket om var nettopp det – tid, eksistens og å leve. Jeg gråter masse når jeg skriver dette og jeg vet ikke om det er rett å skrive i det hele tatt, men det er kun det jeg tenker på. Det er helt forferdelig.
De siste dagene har jeg vært rare, og jeg har vært rar. Stengt meg bort fra ting og vært sur fordi jeg ikke klarer å takle følelser som det her. Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Nei, jeg ville bare få det ut. Det føles så overfladisk og rart å blogge om noe annet, når dette er alt jeg tenker på uansett. Du er kjempehøyt elsket av så mange, Henrik!
