//egenreklame
Jeg har vært veldig usikker på om jeg ønsket å dele et kapitel fra boken på bloggen min, men etter en stund i tenkeboksen har jeg bestemt meg for å gjøre det. Dette er ikke et “viktig” kapitel for bokens hendelsesforløp, de mer spesielle delene vil jeg spare til de som faktisk kjøper boken. Her kommer kapitelet “kveld“, som er i siste del av boken, men langt fra slutten.
Det var kveld. Hvilken dag det var hadde jeg for lengst mistet oversikten over. Jeg visste knapt hvem jeg selv var, annet enn at jeg sto i leiligheten min og at akkurat nå var det kveld.
De siste dagene hadde jeg knapt vært utendørs. Jeg hadde bare gått i ring rundt i leiligheten min. Anne-Sofie hadde kommet på besøk, for å passe på meg. Jeg hadde selv bestilt billettene for henne, og nesten tvunget henne. Ikke at det var nødvendig, for hun ville ha kommet uansett.
Jeg hadde skrevet på bloggen at jeg hadde fått sykemelding, noe både leserne mine og journalistene som fulgte den mente var helt hysterisk morsomt og tragisk, for hvordan kan man sykemelde seg fra å skrive om fargen rosa og extensions dagen lang?
Det var et godt spørsmål, men man kunne altså få det, det var jeg et levende eksempel på. Blogger med sykemelding.
Det var kveld nå, og jeg sto alene i gangen og stirret mot sponsor-skapet. Det var det jeg kalte det nå, skapet i gangen hvor jeg kastet inn alt jeg fikk i posten som jeg ikke ville ha, gavene som av en eller annen grunn stresset meg og minnet meg om at «less is more» ? for jo mer du har, jo mer ønsker du. Jo mer du har, jo mer stresset blir du, og så føler du i tillegg dårlig samvittighet for at du ikke er takknemlig. Så i stedet for å kaste tingene, dyttet jeg alt inn i skapet. Som om min egen, hemmelige seksuelle legning var «blogger som ikke helt ante at dette virkelig var hva hun ønsket seg».
Det var kveld, og Anne-Sofie sov. Tidligere den dagen hadde vi stått og sett inn i skapet, begge to, og hun fikk velge seg hva enn hun måtte ønske seg. Hun ble så glad. Jeg misunnet henne for evnen til å bli glad av et mobildeksel, akkurat nå hadde jeg ikke blitt glad uansett hva som enn skjedde. Jeg hadde kjærlighetssorg, og dessuten var jeg fremdeles litt usikker på hele den potensielle voldtektsepisoden, og dessuten hadde jeg kastet alle ADHD-pillene mine, for de minte meg om noe ekkelt og fælt og skammelig som fikk meg i en situasjon jeg ikke husket noe av.
Det var kveld, og jeg ante ikke hvilken dag det var. Jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde stått der. Skapet ble aldri mindre fullt uansett hvor mange som fikk velge hva enn de ønsket. Jeg ante ikke engang hva som befant seg der inne.
Jeg tok ut en og en pakke, og åpnet dem forsiktig. Ikke de helt store overraskelsene.
Men en pakke skilte seg ut. Et sett med kjøkkenkniver.
Den lilla var finest. «Tomato», sto det på den.
Nå snakket vi sponsorgave man ville få bruk for.
«Denne tomatkniven er fantastisk, den kan brukes til så mange ting» kunne jeg skrive. Kutte tomater, kutte grønnsaker.
Kutte seg selv.
Husk at boken min kan kjøpes over alt hvor det selges bøker! Husk å tag meg i bildet om du legger ut på instagram, jeg trykker liker på alt som blir lagt ut!
