Paracett for hodepine. Neseoperasjon for selvtilitt.

“Jeg vet ikke. Hva føler du?”

Du ser på meg. Jeg sitter enda med hodet bøyd, og jeg klarer ikke å møte blikket ditt, så jeg fikler med håret og studerer trekket på sofaputene dine, som om dette øyeblikket bare vil forsvinne av seg selv om jeg sitter med hodet bøyd og later som om verden rundt meg ikke eksisterer. Som om dine følelser ikke handler om meg, bare fordi jeg selv ikke har følt noe på en veldig lang stund. 

Jeg graver så dypt jeg kan, etter en slags følelse. Gi meg hva som helst, tenker jeg for meg selv. Ett eller annet. Er det sommerfugler? Er det sinne? Er det sjalusi? Savn? Glede? Likegydlighet? Det er tomt. Helt jævla forbanna tomt, like tomt som den flasken med rødvin som ligger ved siden av oss fra kvelden før. 

For hva føler jeg? jeg liker ikke å skrive om det på bloggen, hvordan jeg har det, det føles som å “hore” seg ut for å få en slags oppmerksomhet jeg ikke er komfortabel ved. Pluss at jeg ikke liker når mamma skriver til meg og spør om jeg har det bra, fordi “du virker litt lei deg på bloggen”. Det er nesten som når hun ber meg kle på meg en jakke når det er kaldt ute, for jeg vet det er kaldt, men jeg blir irritert og driter i å kle på meg jakke selv om hun har rett og vi begge vet det. Som når hun spør meg om det går bra, når hun egentlig vet at det ikke gjør det, men jeg blir irritert fordi jeg vil ha sorgen min for meg selv. Eller, er det i det hele tatt sorg? Mest sannsynlig er det nok bare likegyldighet.

Det er så flaut å innrømme, men det siste halve året – faktisk er det mer enn et halvt år – har jeg hatt en slags form for kjærlighetssorg. Så latterlig bortkastet. Jeg vet at jeg er nødt til å slutte å være betatt av dette mennesket, og det hadde vært fint om jeg bare ga meg selv tillatelse til det, men jeg klarer ikke. Ikke enda. Jeg vil kanskje ikke, for når man er idiotisk teit betatt  har man vel enda et slags indre håp om at “hvis jeg bare er smart nok / kul nok / pen nok”, men så er det ALDRI bra nok og det knakk meg litt. Det knakk meg vel enda mer at jeg aldri har klart å forstå hvorfor jeg ble betatt, eller er betatt, annet enn at jeg ikke fikk ham. Der, så simpelt. Samtalene våre var sånn helt OK og vi hadde ikke så mye til felles og dessuten fikk han meg til å føle meg ganske dum, men jeg fikk han ikke og det var alt som skulle til, tydeligvis. Jeg er en klisje, og jeg trodde jeg var bedre enn som så. 

Jeg har så mange ganger hatt lyst til å skrive om det, men jeg har holdt tilbake fordi jeg ser hvordan så mange i samme bransje som meg bruker sitt personlige drama for å tjene penger, og det vil jeg ikke. Det skal komme på en naturlig måte, slik som nå, uten at jeg forventer å få oppmerksomhet for det. Jeg tror egentlig ingen kommer til å bry seg om dette innlegget. Så viktig er jeg ikke. Folk er så simple og det irriterer meg. Det er bare å ha litt drama i livet sitt så kan man bli millionær. Jeg håper mennesker som det angrer på dødsleiet sitt, at man hadde en så stor stemme og brukte den til noe så teit. Jeg angrer litt i dette sekundet på at jeg bruker min stemme til noe så idiotisk som å skrive om mine latterlige problemer som ikke betyr noe som helst. Ingenting betyr noe som helst. 

Noen ganger kan jeg stå å se meg selv i speilet og se på den opererte nesa mi og de restylane-fylte leppene mine og så blir jeg trist, for øynene mine er enda de samme og jeg har vært 1, 2 og 3 år gammel en gang jeg også. Jeg har vært et barn som likte Løvenes Konge, å gå ute når vinden blåste sterkt og å sykle rundt i nabolaget. Og så har jeg lagt meg under kniven og romstert rundt på alt og at jeg enda kan, i svake øyeblikk, føle meg stygg om jeg ser meg selv i speilet. Det er litt trist at jeg har brukt så mye penger og enda kan jeg se meg i speilet og lure på “men hvorfor det, da?”. Jeg angrer ikke. Men det var ikke verdt det heller. Det var bare noe som skjedde på en periode i livet mitt hvor det føltes rett, og nå føles det rart. Jeg får på en måte dårlig samvittighet på vegne av barneversjonen av meg selv, for at jeg ikke klarte å elske meg selv. Jeg beklager, barne-Sophie. Du kunne ha klart det bedre. Du klarte det ikke, du tok den raske utveien som ikke ble noe annerledes enn paracett for hodepine. Neseoperasjon for dårlig selvtilitt. Det føles bedre en liten stund, men ikke så lenge. 

Jeg har forresten sluttet å ta paracett. Jeg tror ikke på det lengre. 

“Hallo, hva føler du?”

Du fortsetter å snakke og jeg innser at jeg har latt tankene mine vandre av sted. Både du og jeg vet at sofaputene ditt ikke er på langt nært så spennende som min intense stirring tilsier, så jeg later som om jeg skvetter til og sier “nå fulgte jeg ikke helt med” og du gjentar spørsmålet og spør meg om hva jeg føler og jeg lurer veldig på hva som er rett å si i et slikt øyeblikk. Når du vil ha et svar, du lurer på hva jeg føler, og akkurat nå føler jeg at jeg har sovnet av i beinet og at jeg tenker på mye rart, men det er ikke rett å si så jeg svarer heller “vil du ha et glass rødvin” og du sier at vi har drukket opp alt og jeg tenker faen heller, det var dårlig planlagt. Og det var dårlig planlagt av meg å havne i denne sofaen, i denne situasjonen, i dette følelsesmessige kaoset hvor du føler mye og jeg lurer på hva en følelse er.

Og så sier jeg som sant er.
 

Jeg sier det eneste jeg klarer å føle på.

“Jeg føler du fortjener bedre enn meg”. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg