Sophie Elise

Sophie
Elise

det man ikke må glemme

5 år siden i dag. 

Jeg klarer ikke å blogge som normalt i dag uten å nevne hendelsen for 5 år siden, selv om mange skriver at de overlevende eller etterlatte ikke trenger en påminnelse. Jeg har vel egentlig ikke grunnlag for å uttale meg, men jeg tror at man etter et traume får påminnelser oftere enn den ene datoen hvert år. Det kan være en lukt, en lyd, en nyhetssak fra et annet land, en smak, en temperatur i luften, en regnværsdag. Alt. Jeg får en påminnelse når jeg ser datoen. De som var der trenger ikke det. De som har mistet noen de elsket, trenger heller ikke å se avisforsider for å ikke glemme det. Et tomt barnerom. En melding man aldri fikk svar på. En lukt, en lyd, et minne. Det var ikke bare en dato. Det var, og er mange liv, som aldri kommer til å bli det samme. 


 

En dag kommer jeg kanskje til å få barn. Nå begynner snart barna som ikke var født 22. juli 2011 på skolen. Hvordan snakker man med barn om dette? Hvordan snakker man om det generelt? Det var ikke bare en "tragisk hendelse" eller "en grusom handling". Det var politisk motivert terror, og det MÅ man snakke om. Vi kan holde hender og vise kjærlighet, og det er bra, vi kan lære barna om hva som skjedde på hvilke klokkeslett og de kan forstå hendelsesforløpet, men de må også vite hvorfor. Hva var motivet? For slike holdninger finnes fortsatt - om så det tar form i en rasistisk melding på twitter, en slengbemerkning på byen eller ekstremistiske holdninger.



 

Samhold, kjærlighet, åpenhet og demokrati er bra. Men det skal ikke bare gjelde mellom deg, de du er glad i og de du forstår deg på. Man skal føre de verdiene i alt man gjør. Hver dag. Ikke bare 22. juli. 

<3 

hits