I går fikk jeg stå bak på en av lastebilene under prideparaden. Jeg far forberedt på at vi måtte gå, men fordi Joakim kjente noen som kjente noen, ble vi altså stående i en lastebil. Jeg så for meg at vi skulle danse til Lady Gaga, vifte med prideflagget og glede oss over kjærligheten. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg kom til å gråte – eller faktisk, det var ikke bare gråting – det var heftig ugly cry og hulking om hverandre. Sånn ble det altså.
Det å se Joakim, som er det mennesket jeg elsker mest på jord, stå der å smile det største, mest hjertelige smilet jeg noen gang har sett, var fantastisk. Han hadde gruet seg litt, han hadde vært litt redd. Redd for hatet man kan møte, redd for å bli slått ned – fordi han elsker noen av samme kjønn. Å se hvor fint han hadde det var for meg den beste gaven jeg kan få. Når alle sto på sidelinjen og heiet, hadde fine plakater og danset for kjærligheten ble jeg så rørt!
Så, tusen takk for en fin dag. Takk for at det enda finnes mennesker som viser kjærlighet<3