det er bare kjærlighet


Etter skyteepisoden i Orlando har det vært mange tanker, og jeg lurer veldig på hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg vil ikke at det skal virke som en "greie" eller en "trend" eller rett tidspunkt, selv om det er nettopp det - rett tidspunkt. Men det er også rett for meg.

Det jeg skal fortelle dere nå ser jeg ikke på som noen stor sak, for det er ikke det. Homofil, heterofil, bifil, lesbisk, jeg bryr meg ikke om hva man nå enn er. Jeg blir helt ærlig ganske irritert når noen bruker det at de er homofile som et slags stempel på hvem de er som person, for det har ikke noe med personlighet å gjøre - det har med hvem du forelsker deg i å gjøre. Å være homofil mener jeg ikke er en del av noens personlighetstrekk, det er en del av hvem de elsker og thats it.

Jeg blir også provosert når noen sier "han virker litt gay", for hvordan virker man gay? Fortalte han deg at han er forelsket i en gutt? Ja, da virker han homofil. Om ikke, så kan man ikke virke på den ene eller den andre måten. Jeg forstår at enkelte kommer flyvende ut av skapet og det sikkert er en enorm lettelse for mange å endelig komme ut, og derfor kringkaster de kanskje veldig høyt at de er nettopp homofile, men du kan se ut som hvem som helst, være som hvem som helst, og likevel forelske deg i noen av samme kjønn.



 

Jeg har en venninne, Tinashe, som jeg beundrer veldig mye utifra hvordan hun oppdrar datteren sin India. Når vi snakket om kjærlighet en gang skulle jeg spørre India, som på den tiden var 5 år, om råd slik at hun skulle føle seg inkludet i samtalen. Da sa Tinashe til datteren sin "om du var forelsket i en jente, gutt eller hva som helst, hva ville du gjort om du var usikker på om han, eller hun, likte deg?". Det er så fint at man ikke stempler med en gang at man skal være forelsket i det ene eller det andre kjønnet, og det bør man gjøre fra START. Jeg skal snakke til mine barn om kjærlighet som en universell greie, og ikke noe som kun beregnes mellom motsatte kjønn.

For helt ærlig? Ingen har noen gang spurt meg om jeg er heterofil, for jeg har kun vært kjæreste med gutter. Jeg har aldri spurt meg selv om jeg er heterofil heller, fordi det er ikke noe jeg har tenkt på - man blir forelsket i den man blir forelsket i, og jeg har vært forelsket i to jenter - men jeg har også vært forelsket i gutter. Jeg fikk sommerfugler i magen, ble nervøs, og ble lei meg når det ikke ble gjengjeldt. Hvorfor snakker jeg ikke om det? Fordi det er ikke vits, på en måte..? Det var forelskelse likt som om jeg er forelsket i en gutt, hadde det funket og jeg ble kjærester med en jente så hadde jeg ikke tenkt noe mer over det enn om jeg er kjæreste med en gutt. Jeg flørter med jenter, har dratt hjem med jenter fra byen, jeg har vært forelsket i jenter, jeg har gjort samme med gutter og det er helt OK. Det her er ikke noe "jeg står fram" opplegg for slik har jeg bare alltid vært, og jeg føler ikke det er noe poeng i å lage en sak ut av det. Det er en ørliten del av den jeg er, for jeg er så utrolig mye mer enn den jeg blir forelsket i. Og da handler det - for meg - om personen, kjemi og timing. Om det er en gutt, jente, mann, kvinne, en trestokk (håper ikke det skjer) eller noe annet, så får det bare være. 


 

For gjett hva? Det er det fineste som finnes, og det er bare kjærlighet. Jeg gleder meg til PRIDE dagene i Oslo og jeg gleder meg til årene som kommer, hvor jeg håper alle kan vise forståelse for hverandre og slutte å slenge ut ting som "du er så gay" eller "hun ser litt lesbisk ut". Det finnes ikke en sånn greie. 



0  
    15.06.2016 - 21:07
     









Bloggdesign laget av Kine Skjerpen



hits