Det er fucked up å tenke på, men fra jeg fikk kjent blogg som 16-åring, har jeg gruet meg til sommeren på grunn av alle kommentarene som kommer om kroppen min. Oj, har jeg et strekkmerke? Lagt litt på meg? Gått ned i vekt? Ikke fin nok kropp? Og slik har det vært da, i flere år. Dette er det første året hvor jeg ikke tenker slik, hvor sykt er ikke det?
Jeg trener, jeg spiser den maten jeg ønsker å spise og jeg slapper av. Drikker litt for mye alkohol, kroppen min rister litt når jeg går, jeg er ikke 100% stram og jeg veier meg nå enn jeg har gjort noen sinne. Jeg er sterk, jeg har grei kondis, jeg er meg og vet dere hva?
Jeg kunne gått opp 20 kg og uansett vært glad. Jeg kunne gått opp 30. Vet dere hvorfor?
Fordi jeg er lykkelig. Jeg har fine mennesker rundt meg og jeg føler meg.. elsket. Jeg føler meg fin. Jeg er takknemlig og glad for at kroppen min fungerer. For at jeg klarer meg selv, for at jeg kan gå fra A til B uten hjelp og at jeg går hver eneste dag uten store smerter. For at jeg er fysisk i fin form.
SÅ FUCK DET DA, at rumpa mi er stor eller at magen min ikke er pinne-flat eller at jeg går i bikini når jeg tross alt er på ferie. For jeg er frisk, jeg fungerer og slik det ser ut nå, så kan jeg leve til jeg blir 80. Og for det er jeg jævlig glad. Om du føler deg dritt, prøv å tenk på hvilket fantastisk maskineri kroppen din er. Den er helt utrolig! Eller så kan du drikke to flasker cava om dagen slik som jeg gjør, få eksistensiell angst, falle for noen og bare… drite i alt som har med kropp og alt det hysteriet å gjøre. Det er sånn jeg kjører. DET ER IKKE SÅ VIKTIG!
