eksistensiell angst


  • Dette innlegget skrev jeg for noen uker siden, og nå som jeg plutselig ikke har kjent på den følelsen på en ukes tid, virker det så fjernt igjen. Og det er rart å dele, for jeg er ikke lengre helt komfortabel med at folk skal vite såpass personlige ting om meg, men det var så godt å skrive for meg og kanskje det kan hjelpe noen..? Jeg var veldig dypt nede i en periode med mange rare tanker etter å ha kjørt meg selv for hardt, og merkelig nok var det bare å sove ordentlig noen netter på rad jeg trengte og så gikk det fint. Nå som jeg leser igjennom innlegget her, så blir jeg nesten sjokkert fordi jeg allerede nesten har glemt det, og nå er det litt sånn "herregud, slapp nå av, det er jo ekte alt sammen" men da virket det ikke sånn. Jeg kjenner enda på at den følelsen kan komme opp å "ta meg" igjen men TAKK GODE GUD for de folkene i livet mitt som jeg kan ringe til, som kommer på sekundet og bare roer meg ned. Det beste er jo de vennene som er skikkelig nerd og kan masse fakta om alt mulig, haha. Det hjalp veldig. Uansett, here it goes, tanker jeg skrev for litt siden: 

Jeg føler at jeg har stått på kanten av dette stupet så lenge. At alle små ting som har skjedd i dette livet bare har vippet meg mot det. Alle rare tanker jeg har skrevet her om universet, eksistens, tid og rom. Alt virrvarr i hodet mitt som egentlig ikke betydde så mye, det var bare filosofering. Store tanker fra en liten kropp. Et steg nærmere et slags stup hver eneste dag. 

På kanten av stupet i flere år. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 

"Du vet, alternative universer." sa du. " At alt skjer, et eller annet sted, alle mulige scenarioer. Så her vi ligger i senga, men i et alternativt univers ligger du på den andre siden. I det neste hopper du ut vinduet. I det neste er det meg. I det tredje så er karpe diem en rappegruppe bestående av meg og deg. Skjønner du hva jeg mener? Alt skjer, et eller annet sted. Hvem vet". Jeg skjønner hva du mener. Tenker jeg. Og jeg tenker at det er fint at du er sånn. Og jeg tenker at samtaleemner som det her, det liker jeg. Men jeg kan ikke snakke mer om det, for det jeg elsker fucker meg også opp. 

På kanten av stupet. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 



Er det en del av å bli voksen? Har alle slike tanker? Jeg sitter ute og spiser nudler en kveld med en venninne. Alle lyder er så høye, jeg vet ikke om jeg forstår helt hva hun sier og hva er nå i det hele tatt en lyd? Jeg er redd hodet mitt skal knote seg til, at jeg plutselig glemmer hvordan jeg legger opp setninger. Herregud, øyne er jo ganske rare er de ikke? Og hender? Så rart at vi ser sånn her ut, vi er jo egentlig ganske stygge vi mennesker, som noen nakenrotter. Og at vi i det hele tatt kan se. Så rart at jeg må spise mat, i dette tilfellet nudler, slik at jeg skal kunne fortsette å leve. Så rart at en tilfeldighet kan gjøre at jeg dør. Jeg fikler med mobilen, venninna mi snakker om trening, tror jeg - og jeg nikker, snakker med, forteller henne litt om min dag. Samtidig tekster jeg en annen venninne, en venninne som kanskje forstår og sier "Jeg angster helt ut, jeg. Tenker på så mye. Jeg er redd ingenting er ekte. Hva er ingenting". Hun svarer "ingenting eksisterer ikke". Jeg tenker, ok, fuck deg da. Du forstår ikke hva jeg tenker på. 

På kanten av stupet. Skal jeg hoppe snart? 

Du kan spise en plante som vokser på jorda og bli høy av den. Du blir rusa på noe som vokser på planeten. Hvordan henger det sammen? Hvorfor trenger jeg dette og dette for å overleve? Hvorfor kan jeg ikke bare sove en time per natt og klare meg fint? Hva er egentlig tyngdekraft? Hvorfor ser hjernen ut som oppbygningen av universet vårt, sett utenfra? Er noe i det hele tatt ekte?  Hm. 

På kanten av stupet. Nå hopper jeg.

Jeg har det som heter eksistensiell angst. Hvor det at jeg eksisterer, det fakum at jeg er i live - hva nå enn det er- er utrolig ubehagelig. Du kan ikke forstå det med mindre du har det selv. Det er en helt utrolig rar følelse, den gjør meg kvalm, stressa og den gir meg angstanfall. Det er en helt forferdelig uvirkelighetsfølelse, bedre enn det kan jeg ikke forklare det. Som om jeg er med i en animert film, som hvert sekund som helst kan skru seg av og så våkner jeg opp og er en annen... Jeg blir nesten gal. Det føles som om jeg ikke er her. Jeg setter spørsmålstegn ved min egen eksistens, hvem er jeg, hvem er andre mennesker? Jeg har følt at jeg kommer til å miste meg selv, bli fanget av denne følelsen. I et limbo. Ingenting er som for et par år siden, og ingenting gir mening. Jeg virker jo helt normal, for på utsiden synes ikke disse tankene. Men på innsiden.. Der er det rare greier. 

Jeg flyver utenfor stupet.

Jeg våkner hver morgen og aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom en hverdag hvor jeg setter spm. tegn ved alt. Jeg ser for meg at jeg skal falle / forsvinne inn i en annen verden, og jeg kjenner ingen som har det slik. Jeg har lest en del på google og hatt kontakt med et par lesere, men om noen jeg kjenner hadde følt på eksistensiell angst hadde det vært til ekstremt stor hjelp. Jeg synes alt er rart, enkelt og greit. Alt virker som metall, og som noe kunstig. Som en konstant bad-trip, en rus i negativ forstand. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av det?

Jeg klarer meg jo greit, og jeg klarer tingene jeg skal gjøre hver dag og jeg fungerer fint sosialt. Det er bare så slitsomt å føle seg så utilpass, og tilstanden er så altoppslukende når det er som verst. Nå høres jeg sikkert psykopat ut, men jeg er jo enda den samme som jeg har vært det siste året, bare at folk nå vet hva som kan skje på innsiden av meg. Men men... Jeg håper vel egentlig bare at noen skal ta kontakt med meg og gi meg noe slags svar, jeg. 

Det er så merkelig. Finnes det noen andre der ute som elsker sminke, hår, pupper og rumper og alt overfladisk og drit som samtidig har problemer med å fungere i hverdagen fordi universet er rart? Som elsker dokumentarer om verdensrommet, som oppsøker alt mulig av fakta, som elsker å jobbe men går hjem hver dag og angster ut fordi vi er på en planet som svever i verdensrommet? Og hva faen er nå egentlig en tanke?

 



0  
    18.05.2016 - 18:13
     









Bloggdesign laget av Kine Skjerpen



hits