hits

eksistensiell angst


  • Dette innlegget skrev jeg for noen uker siden, og n som jeg plutselig ikke har kjent p den flelsen p en ukes tid, virker det s fjernt igjen. Og det er rart dele, for jeg er ikke lengre helt komfortabel med at folk skal vite spass personlige ting om meg, men det var s godt skrive for meg og kanskje det kan hjelpe noen..? Jeg var veldig dypt nede i en periode med mange rare tanker etter ha kjrt meg selv for hardt, og merkelig nok var det bare sove ordentlig noen netter p rad jeg trengte og s gikk det fint. N som jeg leser igjennom innlegget her, s blir jeg nesten sjokkert fordi jeg allerede nesten har glemt det, og n er det litt snn "herregud, slapp n av, det er jo ekte alt sammen" men da virket det ikke snn. Jeg kjenner enda p at den flelsen kan komme opp "ta meg" igjen men TAKK GODE GUD for de folkene i livet mitt som jeg kan ringe til, som kommer p sekundet og bare roer meg ned. Det beste er jo de vennene som er skikkelig nerd og kan masse fakta om alt mulig, haha. Det hjalp veldig. Uansett, here it goes, tanker jeg skrev for litt siden: 

Jeg fler at jeg har sttt p kanten av dette stupet s lenge. At alle sm ting som har skjedd i dette livet bare har vippet meg mot det. Alle rare tanker jeg har skrevet her om universet, eksistens, tid og rom. Alt virrvarr i hodet mitt som egentlig ikke betydde s mye, det var bare filosofering. Store tanker fra en liten kropp. Et steg nrmere et slags stup hver eneste dag. 

P kanten av stupet i flere r. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 

"Du vet, alternative universer." sa du. " At alt skjer, et eller annet sted, alle mulige scenarioer. S her vi ligger i senga, men i et alternativt univers ligger du p den andre siden. I det neste hopper du ut vinduet. I det neste er det meg. I det tredje s er karpe diem en rappegruppe bestende av meg og deg. Skjnner du hva jeg mener? Alt skjer, et eller annet sted. Hvem vet". Jeg skjnner hva du mener. Tenker jeg. Og jeg tenker at det er fint at du er snn. Og jeg tenker at samtaleemner som det her, det liker jeg. Men jeg kan ikke snakke mer om det, for det jeg elsker fucker meg ogs opp. 

P kanten av stupet. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 



Er det en del av bli voksen? Har alle slike tanker? Jeg sitter ute og spiser nudler en kveld med en venninne. Alle lyder er s hye, jeg vet ikke om jeg forstr helt hva hun sier og hva er n i det hele tatt en lyd? Jeg er redd hodet mitt skal knote seg til, at jeg plutselig glemmer hvordan jeg legger opp setninger. Herregud, yne er jo ganske rare er de ikke? Og hender? S rart at vi ser snn her ut, vi er jo egentlig ganske stygge vi mennesker, som noen nakenrotter. Og at vi i det hele tatt kan se. S rart at jeg m spise mat, i dette tilfellet nudler, slik at jeg skal kunne fortsette leve. S rart at en tilfeldighet kan gjre at jeg dr. Jeg fikler med mobilen, venninna mi snakker om trening, tror jeg - og jeg nikker, snakker med, forteller henne litt om min dag. Samtidig tekster jeg en annen venninne, en venninne som kanskje forstr og sier "Jeg angster helt ut, jeg. Tenker p s mye. Jeg er redd ingenting er ekte. Hva er ingenting". Hun svarer "ingenting eksisterer ikke". Jeg tenker, ok, fuck deg da. Du forstr ikke hva jeg tenker p. 

P kanten av stupet. Skal jeg hoppe snart? 

Du kan spise en plante som vokser p jorda og bli hy av den. Du blir rusa p noe som vokser p planeten. Hvordan henger det sammen? Hvorfor trenger jeg dette og dette for overleve? Hvorfor kan jeg ikke bare sove en time per natt og klare meg fint? Hva er egentlig tyngdekraft? Hvorfor ser hjernen ut som oppbygningen av universet vrt, sett utenfra? Er noe i det hele tatt ekte?  Hm. 

P kanten av stupet. N hopper jeg.

Jeg har det som heter eksistensiell angst. Hvor det at jeg eksisterer, det fakum at jeg er i live - hva n enn det er- er utrolig ubehagelig. Du kan ikke forst det med mindre du har det selv. Det er en helt utrolig rar flelse, den gjr meg kvalm, stressa og den gir meg angstanfall. Det er en helt forferdelig uvirkelighetsflelse, bedre enn det kan jeg ikke forklare det. Som om jeg er med i en animert film, som hvert sekund som helst kan skru seg av og s vkner jeg opp og er en annen... Jeg blir nesten gal. Det fles som om jeg ikke er her. Jeg setter sprsmlstegn ved min egen eksistens, hvem er jeg, hvem er andre mennesker? Jeg har flt at jeg kommer til miste meg selv, bli fanget av denne flelsen. I et limbo. Ingenting er som for et par r siden, og ingenting gir mening. Jeg virker jo helt normal, for p utsiden synes ikke disse tankene. Men p innsiden.. Der er det rare greier. 

Jeg flyver utenfor stupet.

Jeg vkner hver morgen og aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom en hverdag hvor jeg setter spm. tegn ved alt. Jeg ser for meg at jeg skal falle / forsvinne inn i en annen verden, og jeg kjenner ingen som har det slik. Jeg har lest en del p google og hatt kontakt med et par lesere, men om noen jeg kjenner hadde flt p eksistensiell angst hadde det vrt til ekstremt stor hjelp. Jeg synes alt er rart, enkelt og greit. Alt virker som metall, og som noe kunstig. Som en konstant bad-trip, en rus i negativ forstand. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av det?

Jeg klarer meg jo greit, og jeg klarer tingene jeg skal gjre hver dag og jeg fungerer fint sosialt. Det er bare s slitsomt fle seg s utilpass, og tilstanden er s altoppslukende nr det er som verst. N hres jeg sikkert psykopat ut, men jeg er jo enda den samme som jeg har vrt det siste ret, bare at folk n vet hva som kan skje p innsiden av meg. Men men... Jeg hper vel egentlig bare at noen skal ta kontakt med meg og gi meg noe slags svar, jeg. 

Det er s merkelig. Finnes det noen andre der ute som elsker sminke, hr, pupper og rumper og alt overfladisk og drit som samtidig har problemer med fungere i hverdagen fordi universet er rart? Som elsker dokumentarer om verdensrommet, som oppsker alt mulig av fakta, som elsker jobbe men gr hjem hver dag og angster ut fordi vi er p en planet som svever i verdensrommet? Og hva faen er n egentlig en tanke?

 

Design laget av Kine Skjerpen