Nå skal jeg være helt ærlig med dere, og det gjør vondt. Jeg har en ganske tung periode nå med mye angst. Jeg er redd for folk, redd for rare ting som at taket skal falle ned når jeg er i et bygg, redd for at det skal begynne å brenne.. Sånne ting. Og jeg har aldri vært redd før. Generelt er jeg en ganske uredd person, men de siste dagene har vært litt tunge spesielt fordi jeg ikke kjenner igjen denne versjonen av meg selv. Jeg er jo ikke sånn. I familien min er det mye angst her og der, jeg har alltid syntes at det er rart – rart at jeg ikke har hatt det, rart at andre kan ha det, en merkelig greie som jeg har tenkt er litt.. svakt? Litt teit? Og så er man der sjæl. 

Men takk gode gud for fine mennesker i livet.

I natt sendte jeg melding til Tinashe og bare “jeg trenger deg”. Hun er en slik en, som bare er der i alle mulige situasjoner for meg – glede, sorg, snakke, stille. Jeg fikk komme, sitte i sofa, spise potetgull og få slappet av. Bli fortalt at det ikke er farlig. Ting går fint. Jeg trenger ikke stresse over noe så rart som død og liv. Det er så rart å være redd for noe så merkelig som eksistens? Haha. Jeg får liksom høy puls av å tenke på at jeg lever, på en negativ måte. Ting som vennskap, jobb, kjærlighet etc stresser jeg ikke over. Jeg stresser over å være i live, og det er merkelig. Og så vil jeg jo ikke dø heller. 

Og i dag på reklamefilmsettet. Jeg merket at et slags.. anfall begynte å komme, jeg prøvde å distrahere meg selv med å se på en serie, men det funka ikke. Så, min fine, nydelige makeupartist Stephan tok meg ut av lokalet helt diskret, han merket det på meg. Inn på bakrommet, puste. Snakke. Få en klem. Gråte. Tilbake på jobb, ha det gøy. Livet. 

Så kom Joakim. Tok meg med på shopping og på spa, som han betalte for. For han vet når jeg trenger det. Og nå føles alt så jævlig, jævlig mye bedre. <3 Så, jeg og min fine venn er på spa nå. Bader og koser oss. Så fint det er å leve også.