angst


Dette blir et langt innlegg. 

For litt over ett år siden trente jeg til mitt dansecrew. Vi var inne i vår fjerde uke med dans, og jeg følte ting gikk til helvete. Vi hadde trent i flere måneder, jeg fikk ikke til å blogge slik jeg ønsket, jeg tjente mindre penger fordi jeg ikke hadde tid, jeg hadde alvorlig acne og gruet meg til å være på tv hver uke, det gikk dårlig på hjemmefronten og alt føltes bare kjipt. Jeg vet ikke om alle disse faktorene i det hele tatt spilte inn i alt som skjedde videre, eller om det uansett kom til å skje. Uansett.. Vi sto på trening. Det var sent på kvelden, det var mørkt i lokalet, jeg hadde feber og presset var høyt. Hjertet mitt banket så fort at det gjorde vondt i brystet, men jeg var ikke sliten. Jeg fikk problemer med å puste. Jeg fikk problemer med å snakke. Panikk. Når jeg snakket, følte jeg at guttene ikke forsto. Hører de hva jeg sier? Gir det jeg sier i det hele tatt noen mening? Har jeg blitt gal? Jeg hørte jo at jeg snakket, jeg hørte jeg sa normale ting. Men på en måte gikk alt på repeat, og alt virket så uvirkelig. Jeg trodde jeg hadde fått en hjerneskade, for jeg klarte ikke å formulere setninger. Men utenfra var jeg rolig, inni meg var det panikk. Jeg måtte bare dra hjem. Jeg småløp, jeg var redd. For hva? Jeg aner ikke. Kom inn i leiligheten, kastet meg i senga, pustet. Jeg kunne høre hjertet mitt i hodet. Tenkte at jeg bare måtte sove, sove det bort. Sove bort at jeg var redd, selv om jeg ikke ante for hva.

Det gikk noen dager før dette skulle skje igjen. Da kom det helt ut av det blå, på starbucks. Jeg var med en av guttene i crewet. Ikke spesielt sliten, alt var helt normalt. Så skjer det igjen. Jeg føler meg utilpass. Redd. Føler jeg ser meg selv utenfra. Føler jeg ikke klarer å snakke. Føler jeg ikke gir noen mening. Er redd verden skal rase foran meg, som om alt er en illusjon. Panikk. Løper hjem. Inn i senga, under dyna. Må sove. Må sove det bort.

Er det for mye fest som gjør det? Burde jeg slutte å drikke alkohol? Ja, det gjør jeg. Isolerer meg. Slutter å dra ut. 

Men det forsvinner ikke.

Vi blir ferdig med dansingen, men påfølgende hendelser skjer. Noen ganger en gang per dag. Andre ganger en dag i uka. Når som helst, hvor som helst. Alene, med folk, i folkemengder, på gata, inne, på konsert, på jobb. Hvor som helst - når som helst. 

Er det forholdet jeg er i?

Plutselig går det en stund, og alt føles fint. Det blir sommer, og jeg klarer meg. Glemmer at jeg har hatt det slik. Glemmer at jeg er redd. Men redd for hva?

Alkoholen kommer tilbake i livet. Det går fint, alkohol var ikke grunnen. Alt er bra, alt er fint.

Så skjer det igjen, det skulle gå nesten ett år. For noen uker siden venter jeg på bussen rett ved der jeg bor. Det er tidlig på morgenen, solen skinner. Alt er fint, jeg skal på kontoret. Jeg hører på musikk. Og så, blir jeg redd. Er det sangen jeg hører på som trigger noe? Jeg bytter låt. Det hjelper ikke. Skrur av musikken. Det hjelper ikke. Må sette meg ned på bakken, registrerer nesten ikke at bussen kommer. Jeg går som en robot, skjønner ikke hva jeg gjør, jeg bare handler. Sitter på bussen, må samle ansiktet i hendene. Panikk. Redd. For hva da?

Jeg er ikke redd for terror. Jeg er ikke redd for å bli drept. Jeg er ikke redd for folk. Er det meg selv jeg er redd for?

Jeg kommer på kontoret. Småsnakker med hun som jobber med å organisere og lage mat. Snakker om barna hennes. Jeg hører at vi snakker, jeg hører at jeg sier ting, men får det ikke med meg. Jeg er redd hun ser at jeg er redd. Går med raske skritt ut av døra. Hjem for å sovne.

Ny dag. Jeg våkner opp og er stressa. Redd for å bli redd igjen. Konstant stressa.

Det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.


 

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har dratt hjem for å ta en "powernap" eller fordi jeg "må gjøre noe hjemme". Når jeg egentlig er livredd. Jeg var redd for at om jeg åpnet slusa og fortalte "jeg får et anfall nå", så vil folk tenke at jeg er gal. Eller, at jeg da faktisk blir gal. At jeg kommer til å klikke, slå noen, hyle og rope. Det er best å late som ingenting. Utenfra ser alt normalt ut. Jeg overser det. Det ordner seg. 

En dag ligger jeg i taxien på vei hjem. Sier til sjåføren at jeg må bare sove litt her bak, fordi jeg egentlig er livredd og er redd hjertet skal stanse. Verden virker rar, den virker kunstig. Ser jeg på mobilen, er det skummelt. Ser jeg ut vinduet, er det rart. Puster jeg, føles det ubehagelig. Stein i brystet. Gruer meg til å gå ut taxien og inn døra hjemme. Gruer meg til de få skrittene inn mot soverommet, det virker så langt unna. Må bare inn, under dyna, sove. Sola skinner ute, jeg trekker for gardinene. Puster, hører hjertet banke. Prøver å tenke på noe, men alt virker rart. Hjernen jobber på høygir, jeg stresser. Vil gråte. Klarer ikke. 

Og nå er det faen meg nok. 

"Jeg fikk angstanfall i dag", sier jeg til en venninne samme kveld. "Jeg fikk det i går også. Og sist uke. Jeg tror i det minste det er angst - hva er egentlig angst? Jeg aner ikke." For første gang sier jeg det høyt, og for første gang innrømmer jeg ovenfor meg selv hva dette kanskje kan være. "Men kjære deg, hvorfor har du ikke sagt noe før?" sier hun.

Jeg vet ikke. Det er vel noe man ikke vil at folk skal vite. Det er vel ikke noe man ønsker å si høyt. Vi snakker lenge, og hun forsikrer meg om at det ikke er farlig. Man får angst for angsten, angst for seg selv. Men det er ikke farlig.

"Når jeg er med deg, så føler jeg meg ikke rar. Jeg er ikke redd for å være redd".

Noen sånne har jeg i livet mitt nå. Med folk hvor jeg ikke er redd for å bli redd. Der jeg er trygg. Safe-place. Private-space. Bare oss, ikke noen verden utenfor. Jeg glemmer hvem jeg er, hva folk tenker og hva som skjer blant andre. Det er oss, og det er fint. Det er skummelt, det er "farlig" og det er nytt, men det er det tryggeste jeg har. 

Og nå vet jeg i det minste hva det er. Det er ikke farlig. Og det går fint. Og jeg har det fint, for med en gang jeg sa det høyt - så ble det så jævlig mye bedre. Hundre ganger bedre. Jeg er ikke lengre redd for å være redd. Og det går så mye bedre. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, egentlig. Det var vel bare godt å være litt personlig igjen, og så er det noe viktig med å si ting høyt. Så nå sier jeg det. Om så jeg må ha null eller hundre slike anfall, så er jeg trygg - fordi jeg er åpen om det, og fordi jeg har de beste folkene i livet mitt. 



0  
    26.04.2016 - 17:05
     









Bloggdesign laget av Kine Skjerpen



hits