Er det noe jeg får spørsmål om flere ganger daglig, så er det hvordan man skal komme seg over kjærlighetssorg. Jeg forstår at folk spør meg, jeg har jo felt en tåre eller tusen eller en million på riksdekkende tv på grunn av den forbanna følelsen der. Dere forteller meg at “siden du klarte det, så har du vel råd og tips”, men det er langt ifra noe jeg er alene om å ha klart. Det er noe de aller, aller fleste har vært igjennom og overlevd.
Når jeg havner i en skikkelig dritt situasjon hvor man føler man mister noen som betyr all verden for deg, så har jeg like lyst til å kaste meg fra verandaen eller hoppe foran trikken som enhver andre av dere. Jeg har lyst til å slå alle kjærestepar jeg ser hardt i ansiktet, det blir jo plutselig så mange av dem når man har kjærlighetssorg. Jeg vil slå alle gutter som prøver seg, for hva i all verden kan liksom de stille opp med i sammenligning? For å ikke snakke om kveldene og morningene. Når man våkner opp alene, kanskje man har drømt om ham, men så var det bare en drøm. Han er ikke der. Det er over.
Jeg har funnet ut av erfaring at jeg er ganske flink til å ha kjærlighetssorg. Det høres sikkert helt idiotisk ut, men det er sant. Jeg tenker for meg selv at det her gidder jeg faen meg ikke i lengden, for man kan faktisk gjøre det verre for seg selv. Og det merkes. Gjør du det bedre for deg selv merker du kanskje ikke forskjellen like godt, men du kommer deg raskere over det. Så, her er noen tips!
1. Ikke driv med stalking. Ikke følg med på hva han eller hun gjør, for hva vil du egentlig med det?
2. Eller, spør deg sjæl helt ærlig i alle situasjoner – hva vil jeg egentlig med det her? Hva håper jeg kommer til å skje? Dere kommer jo ikke til å bli sammen igjen. Om du tenker deg om, så vil du ikke det heller, det er jo en grunn til at det ble slutt.
3. Ikke gjør masse ting i tilfelle exen din ser det. Ikke legg ut en mystory med sangen “deres” eller lik et bilde av vennene hans i tilfelle han skal se deg og bli minnet på deg. Det funker ikke. La det gå.
4. Faktisk er det jo bare å slette han fra alt av sosiale medier. Blokk han, om så. Og ikke bruk venners profil for å snike på han.
5. Om nå denne trangen til å ta kontakt med han er så sterk at du ikke klarer å la være, så ikke gjør det med en gang. Bestem deg for “ok, om jeg enda føler det samme om to uker, da skriver jeg”. Mest sannsynlig vil du ikke skrive da, om du har holdt deg så lenge uten.
6. Om du bestemmer deg for å ikke blokkere han ute fra livet ditt, så legg fra deg telefonen en gang i blandt. Du går jo bare å venter på en melding uansett. Men om du legger den fra deg, så er du i det minste uviten, og i de øyeblikkene er det litt lettere.
ELLERS, jeg lover at uansett hva så kommer det til å være en erfaring du setter pris på, i det minste litt. Når man kommer seg over det, så vet man i det minste hva man ikke vil ha – eventuelt så klarer man å sette pris på det fine man hadde sammen. Ta exen min som jeg var sammen med da jeg bodde i Harstad som eksempel. Dere som har fulgt med en stund vet hvem jeg snakker om, vi var sammen en god stund og vi flyttet til Oslo sammen, og da det ble slutt trodde jeg at jeg skulle dø. Sånn seriøst, falle sammen å dø. Du må tørre å si til folk at du trenger hjelp, jeg fikk sykemelding (ja, så drøyt var det), dro til en hytte i skogen og gråt i tre dager og bestemte meg for at når jeg er ferdig på den hytteturen her, så er jeg ferdig. Og så bare blokket jeg han ute fra livet, og innstilte meg på at det var over. Nå er jeg så glad i både han og den tiden vi hadde sammen, jeg ser tilbake på det med en enorm tilfredstillelse og vet at jeg aldri ville ha byttet ut den tiden, eller bruddet mot noen ting. Og vi er venner. Jeg ELSKER å være venner med exer, haha. Og jeg er venner med alle sammen, men det har tatt tid å komme dit.
Hang in there! 🙂
Bilde: her