Jeg sitter på kontoret, har akkurat kastet i meg en lunsj og føler jeg lukter som en liten kyllingfarm. Den lukta kommer til å sitte i nesa mi i hundre år.
Etter jobb skal jeg bli fikset på håret og sminket, det ser jeg fram til. Sjukt å si, men det overfladiske holder meg på bakken slik at jeg ikke kaster meg foran trikken når jeg er deppa, slik som i dag 🙂 Det + dokumentarer om aper nå for tiden. Og dokumentarer generelt. Jeg så en dokumentar i går om hvordan alt ikke bare er evig stort, men også evig smått. At man kan zoome innover og innover i kroppen, inn i hver minste celle og atom. Så jeg er med andre ord evig stor, eller liten, avhengig av hvordan du ser på det. Den tanken gjør meg kvalm. Herregud, eksistens er så rart.
Slike tanker gjør egentlig at jeg får enda mer lyst til å kaste meg foran trikken. På tide å ta på lipgloss.
