I dag har jeg fått oppleve noe jeg har ventet lenge på.. Jeg har fått være med på en industrigård hvor de driver med kylling før de sendes videre til slakteri. Jeg skrev jo om denne industrien for ikke så lenge siden, så det å få være der var virkelig en opplevelse jeg setter pris på at jeg fikk. Det har vært mange inntrykk og jeg ble veldig følelsesmessig utmattet av å være der, men jeg skal prøve å forklare så godt som jeg kan.
Før jeg fikk komme inn var det “kos”. Bonden hentet ut fire stykker i en bøtte, som i dag fikk se sollys for første (og siste) gang i sitt liv. De var litt redde først, men fikk fort tillit til meg (og bæsjet på meg). De er jo enda babyer, så nærhetssøkende er de aboslutt og kylling er flokkdyr. Jeg ville bare ta med alle sammen hjem, men det mente bonden hadde vært dyreplageri, men jeg sa at om jeg flytter i hus en gang kan jeg heller komme å hente et par. Nå er de 10 dager gamle, og har ca 21 dager igjen å leve.
Så var det på med verneutstyr og inn på gården. Her var det over 17 000 kyllinger samlet på et relativt stort område, jeg ble faktisk overrasket over hvor god plass det var der – jeg hadde sett for meg noe annet. Det var en ganske stram lukt der som jeg føler enda sitter igjen i nese og hår, og det kommer nok til å ta en stund før jeg blir kvitt den – men jeg var forberedt på det, så det gikk egentlig greit så lenge jeg pustet med munnen. Det første som skjedde da jeg kom inn sammen med bonden og en fotograf, var et lite øyeblikk av panikk blant kyllingene. De ble veldig redde da vi kom inn og alle løp så raskt de kunne mot veggen, og om vi gikk bort dit flyttet de på seg igjen. De holdt seg alltid i flokk, og om en kylling kom bort fra de andre stresset den noe voldsomt for å holde seg i nærheten av flokken sin.
Det er veldig rart å være i en setting slik som dette, med en superhyggelig mann som eier denne gården som er en familiebedrift i generasjoner, sitte på kjøkkenet hans og drikke kaffen hans for å så gå ut på jobben hans – som jeg ikke liker. Jeg kan ikke bli for påvirket av at jeg faktisk var hjemme hos han, for jeg mener enda det jeg mener. Bonden la veldig mye vekt på antibiotika i kylling og at Norge er det landet med lavest bruk av antibiotika i EU, men det er ikke der problemet ligger for meg. Det er det med at man fostrer opp så mange dyr for å spise dem, de får 30 dager på denne jorda og ser aldri sollys. Da vi var inne på gården var det også en kylling (så vidt jeg kunne se, det var sikkert flere) som hadde noe slags rykninger i nakke og hode som rullet med øynene og lå på bakken, det var ganske fælt å se og da ble jeg veldig kvalm. Han sa han skulle avlive den og at de hadde fått trening i hvordan de gjorde det, jeg håper det skjer for det var virkelig ikke hyggelig å se på.
Jeg var i tillegg ganske stressa når vi sto midt i klyngene der, ca 10 kyllinger dør hver dag (dette er normalt og hadde ikke noe med denne gården å gjøre, visstnok er det en lav prosent døde i forhold til normalen også), men det var så mange og de løp over alt, jeg var skikkelig redd for å se noen ligge livløs midt i der. Etter å ha sett den ene som lå og rykket, og en annen som ikke klarte å reise seg opp, ville jeg bare hjem egentlig.
Jeg tror kanskje det var forventet at jeg skulle gå tilbake på valget mitt og vurdere å spise kylling igjen etter denne opplevelsen, men heller det motsatte. Det bare.. ja. Det er ikke noe for meg. Jeg kunne snakket om dette i evigheter, jeg. Men jeg er så takknemlig for denne opplevelsen, det er viktig å se flere sider av en sak og nå føler jeg virkelig at jeg har gjort det. Proud to say, jeg står enda på mitt valg jeg.
Dere kan lese mer om atferdsmønsteret til høner her.
