hits

DU som leser har makten!


La oss spole tilbake i tid.

Det er en kald desemberdag 2012. Nr jeg tenker tilbake p denne dagen, fr jeg alltid opp en episode av greys anatomy i hodet. Jeg hater greys anatomy. Men, denne dagen, var greys anatomy p hjernen min. En episode om et flykrsj. Jeg prvde flge med, de viste episoden i venterommet. Jeg skulle ta silikon, legge meg under kniven. Og nr jeg tenker tilbake n, s tenker jeg p greys anatomy, en lt av kid cudi - marijuhana som jeg hrte i taxien, og en trr brdskive med norvegia. Jeg tenker p pcen jeg mistet i gulvet, jeg tenker p at jeg satt i rullestol p gardermoen og jeg tenker p at jeg hadde s vondt i ettertid at jeg kastet opp av smerter p flyet hjem.

Dagene etter l jeg inne. Jeg fortalte det ikke til noen. Jeg ville ikke lyve, men jeg ville ikke at det skulle bli en sak heller. Jeg var riktignok 18 r, og jeg var ikke s veldig utviklet p konsekvenstenking - jeg har forresten enda mye lre - men bikinisesongen nrmet seg og jeg forsto folk ville se noe. S, jeg valgte pne meg, tre mneder etter operasjonen. Noe jeg kanskje ikke burde ha gjort, for den dag i dag m jeg enda svare p sprsml om de forbanna puppene mine i hvert intervju. Det er tre r siden n, og jeg fr enda samme sprsml hver gang. Man blir lei, tro meg. Det er jo s uinteressant, i det minste for meg. Pupper, liksom. Fett og proteser. 

tte mneder etter valgte jeg operere nesa mi. Nr jeg tenker p denne dagen husker jeg gturen min igjennom slottsparken for komme til klinikken. Det var egentlig ganske harmonisk, hsten hadde kommet, slottsparken var fin og jeg hrte p fin musikk p vei mot bli sltt i ansiktet med masse rart og narkose. Og s kontrastene. Og jeg husker mitt eget hyl da jeg vknet fra operasjonen. Denne gangen valgte jeg vre pen om det, fordi.. Man ville jo ha sett det uansett. Jeg var bandasjert i hele ansiktet og s ut som en pokemon. Jeg vet ikke om de sterke smertestillende, min egen drlige dmmekraft eller det faktum at jeg var 18 r som gjorde at jeg valgte pne meg. Var det oppmerksomhet? Ja. Men jeg skulle nske jeg kunne tatt alt tilbake.

Jeg er for rlighet. Men det er en ting vre rlig, noe annet er bruke plastisk kirurgi som en mte f oppmerksomhet. Jeg gjorde det for min egen del, ja. Men jeg kunne ha holdt kjeft. Jeg kunne ha svart i en kort setning om noen spurte, ikke dedikere det til en haug av lesere. Det er tanker man burde ta med en psykolog, ikke en fanskare av jenter som er lett pvirkelige. Mener jeg. Men det er tre r siden n, og som 18 r gammel var jeg ikke moden nok til hverken fikse p utseendet mitt (ser jeg i ettertid) eller til kunne ta avgjrelser om hva som burde vre p nett og ikke. 

Det eneste jeg kan si er, at selv om mange i bloggnorge legger seg under kniven, s er det ikke normalt. Jeg kan forst at man gjr det, men jeg kan ikke forst at jenter p min egen alder og oppover bruker dette for f oppmerksomhet. Da er du i mitt hode et ganske grunt menneske. Da er du i mitt hode ikke en person jeg har mye til felles med, for du er 20 + og klarer ikke skape overskrifter over noe annet enn ditt eget utseende. Dere som leser, grunnen til at s mange bloggere legger seg under kniven er faktisk enkel. konomi og press. Man fr hre stygge ting om seg selv hver dag, og man har penger nok til fikse p det. Man slipper ta ln, og mange slipper merke at pengene forsvinner engang. Og det verste av alt? Dere, leserne som provoserer seg over det, er de som gjr det mulig. Dere synes det er spennende, og klikker inn. Provoserende, og klikker inn. Gir mer penger til neste operasjon. VG skriver om det = mer penger til neste fiksing. 

Det eneste jeg vet er at jeg er 21 r, og jeg sitter her enda den dag i dag og m svare p sprsml om ting jeg finner helt totalt uinteressant og som jeg p ingen mte nsker fronte. Jeg er FERDIG. Jeg har mine komplekser, men de er mine, private komplekser som ingen har godt av hre noe om. Jeg kan snakke med venninner eller en psykolog, mens jenter som sliter fra fr av og kanskje elsker meg, trenger ikke hre det.

Hr p meg, n. Vr s snill og hr p meg. DU som leser dette kan vre med utgjre en forskjell. DU som leser dette kan slutte gi mennesker som bruker pvirkningskraften sin s forferdelig feil, en form for makt. DU! Du har makten! Det er bare ikke klikke inn. Distanser deg. De er ikke verdt pengene, oppmerksomheten eller overskriftene. 

Og hr p meg igjen - jeg har aldri slitt s mye med min egen selvtilitt som fra da jeg var 18-20 r gammel. Selv med store pupper og en litt mindre nese. ALDRI. Det fikset ikke p en dritt. Ikke et sekund ble det bedre for meg. Det var en forferdelig psykisk smell, og jeg mtte jobbe med meg selv fra innsiden. Det er ingen rask lsning p det, men du trenger rett mennesker rundt deg, gode hobbyer, en lidenskap og kjrlighet. S funker det.

Og dere skal vite at jeg har en ENORM respekt for dere lesere. Hver dag leser jeg mailer fra dere, lange som korte om dere hverdagshistorier, og jeg vet at alle sliter. Kanskje du der ute sitter med kjrlighetssorg? Foreldre som skal skilles, foreldre som er slemme mot deg? Null venner? Anoreksia? Selvskading? Kanskje du er ensom? Eller, kanskje du har det helt perfekt? Uansett hva, s er ikke plastisk kirurgi en lsning p psykiske problemer. S vr s snill - vi snakker s mye om junkfood, la oss snakke om brainfood. Fyll hjernen din med kunnskap, med en hobby som gir deg noe, med lrdom og fine mennesker. Det kommer til gi deg s uendelig mye mer. Og alt annet? Blokk det ute. Du har makten til det.

Design laget av Kine Skjerpen