Sophie Elise

Sophie
Elise

DU som leser har makten!

La oss spole tilbake i tid.

Det er en kald desemberdag 2012. Når jeg tenker tilbake på denne dagen, får jeg alltid opp en episode av greys anatomy i hodet. Jeg hater greys anatomy. Men, denne dagen, var greys anatomy på hjernen min. En episode om et flykræsj. Jeg prøvde å følge med, de viste episoden i venterommet. Jeg skulle ta silikon, legge meg under kniven. Og når jeg tenker tilbake nå, så tenker jeg på greys anatomy, en låt av kid cudi - marijuhana som jeg hørte i taxien, og en tørr brødskive med norvegia. Jeg tenker på pcen jeg mistet i gulvet, jeg tenker på at jeg satt i rullestol på gardermoen og jeg tenker på at jeg hadde så vondt i ettertid at jeg kastet opp av smerter på flyet hjem.

Dagene etter lå jeg inne. Jeg fortalte det ikke til noen. Jeg ville ikke lyve, men jeg ville ikke at det skulle bli en sak heller. Jeg var riktignok 18 år, og jeg var ikke så veldig utviklet på konsekvenstenking - jeg har forresten enda mye å lære - men bikinisesongen nærmet seg og jeg forsto folk ville se noe. Så, jeg valgte å åpne meg, tre måneder etter operasjonen. Noe jeg kanskje ikke burde ha gjort, for den dag i dag må jeg enda svare på spørsmål om de forbanna puppene mine i hvert intervju. Det er tre år siden nå, og jeg får enda samme spørsmål hver gang. Man blir lei, tro meg. Det er jo så uinteressant, i det minste for meg. Pupper, liksom. Fett og proteser. 

Åtte måneder etter valgte jeg å operere nesa mi. Når jeg tenker på denne dagen husker jeg gåturen min igjennom slottsparken for å komme til klinikken. Det var egentlig ganske harmonisk, høsten hadde kommet, slottsparken var fin og jeg hørte på fin musikk på vei mot å bli slått i ansiktet med masse rart og narkose. Og så kontrastene. Og jeg husker mitt eget hyl da jeg våknet fra operasjonen. Denne gangen valgte jeg å være åpen om det, fordi.. Man ville jo ha sett det uansett. Jeg var bandasjert i hele ansiktet og så ut som en pokemon. Jeg vet ikke om de sterke smertestillende, min egen dårlige dømmekraft eller det faktum at jeg var 18 år som gjorde at jeg valgte å åpne meg. Var det oppmerksomhet? Ja. Men jeg skulle ønske jeg kunne tatt alt tilbake.

Jeg er for ærlighet. Men det er en ting å være ærlig, noe annet er å bruke plastisk kirurgi som en måte å få oppmerksomhet. Jeg gjorde det for min egen del, ja. Men jeg kunne ha holdt kjeft. Jeg kunne ha svart i en kort setning om noen spurte, ikke dedikere det til en haug av lesere. Det er tanker man burde ta med en psykolog, ikke en fanskare av jenter som er lett påvirkelige. Mener jeg. Men det er tre år siden nå, og som 18 år gammel var jeg ikke moden nok til å hverken fikse på utseendet mitt (ser jeg i ettertid) eller til å kunne ta avgjørelser om hva som burde være på nett og ikke. 

Det eneste jeg kan si er, at selv om mange i bloggnorge legger seg under kniven, så er det ikke normalt. Jeg kan forstå at man gjør det, men jeg kan ikke forstå at jenter på min egen alder og oppover bruker dette for å få oppmerksomhet. Da er du i mitt hode et ganske grunt menneske. Da er du i mitt hode ikke en person jeg har mye til felles med, for du er 20 + og klarer ikke skape overskrifter over noe annet enn ditt eget utseende. Dere som leser, grunnen til at så mange bloggere legger seg under kniven er faktisk enkel. Økonomi og press. Man får høre stygge ting om seg selv hver dag, og man har penger nok til å fikse på det. Man slipper å ta lån, og mange slipper å merke at pengene forsvinner engang. Og det verste av alt? Dere, leserne som provoserer seg over det, er de som gjør det mulig. Dere synes det er spennende, og klikker inn. Provoserende, og klikker inn. Gir mer penger til neste operasjon. VG skriver om det = mer penger til neste fiksing. 

Det eneste jeg vet er at jeg er 21 år, og jeg sitter her enda den dag i dag og må svare på spørsmål om ting jeg finner helt totalt uinteressant og som jeg på ingen måte ønsker å fronte. Jeg er FERDIG. Jeg har mine komplekser, men de er mine, private komplekser som ingen har godt av å høre noe om. Jeg kan snakke med venninner eller en psykolog, mens jenter som sliter fra før av og kanskje elsker meg, trenger ikke å høre det.

Hør på meg, nå. Vær så snill og hør på meg. DU som leser dette kan være med å utgjøre en forskjell. DU som leser dette kan slutte å gi mennesker som bruker påvirkningskraften sin så forferdelig feil, en form for makt. DU! Du har makten! Det er bare å ikke klikke inn. Distanser deg. De er ikke verdt pengene, oppmerksomheten eller overskriftene. 

Og hør på meg igjen - jeg har aldri slitt så mye med min egen selvtilitt som fra da jeg var 18-20 år gammel. Selv med store pupper og en litt mindre nese. ALDRI. Det fikset ikke på en dritt. Ikke et sekund ble det bedre for meg. Det var en forferdelig psykisk smell, og jeg måtte jobbe med meg selv fra innsiden. Det er ingen rask løsning på det, men du trenger rett mennesker rundt deg, gode hobbyer, en lidenskap og kjærlighet. Så funker det.

Og dere skal vite at jeg har en ENORM respekt for dere lesere. Hver dag leser jeg mailer fra dere, lange som korte om dere hverdagshistorier, og jeg vet at alle sliter. Kanskje du der ute sitter med kjærlighetssorg? Foreldre som skal skilles, foreldre som er slemme mot deg? Null venner? Anoreksia? Selvskading? Kanskje du er ensom? Eller, kanskje du har det helt perfekt? Uansett hva, så er ikke plastisk kirurgi en løsning på psykiske problemer. Så vær så snill - vi snakker så mye om junkfood, la oss snakke om brainfood. Fyll hjernen din med kunnskap, med en hobby som gir deg noe, med lærdom og fine mennesker. Det kommer til å gi deg så uendelig mye mer. Og alt annet? Blokk det ute. Du har makten til det.

hits