Det er mange av dere som har spurt hvordan jeg takler kjærlighetssorgen så bra som jeg gjør. Jeg prøver å være ute med venner, jobbe, stå opp tidlig og ha normale rutiner på ting. Jeg prøver å være sterk, ta en dag av gangen å kjempe på. Likevel går sorgen veldig utover meg fysisk. Jeg har lyst til å rope, skrike og slå, men jeg føler ikke energien er der. Det har vært minimalt med både søvn og mat, jeg har hatt en klump i magen hele tiden.. Og jeg er veldig apatisk. Jeg skyver smertene til side, men de ligger likevel gjemt dypt ett sted i meg.
I natt klikket det bare helt. Jeg fikk en beskjed som gjorde at jeg følte meg så utrolig såret, skuffet og sjokkert. Selv om jeg innerst inne har visst alt hele tiden, har jeg ikke ønsket å innse det. Alt, alle følelser jeg har holdt inne i løpet av det siste året kom brasende ut på en gang. Jeg tenkte for meg selv at enten så klikker jeg helt nå og får et nervøst sammenbrudd, eller så pakker jeg bort følelsene så kommer det nervøse sammenbruddet senere. Det ville ikke bare gå over.
Klokken 02 i natt pakket jeg veska og dro til en mann jeg aldri har møtt før. Jeg hadde ringt en venninne og sagt at nå er jeg så desperat at jeg faktisk gjør hva som helst, jeg vil jobbe med disse følelsene, jeg vil ta tak i dem. Hun sendte melding til en kompis som jobber med tankens kraft. En mann som visstnok kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Han sa jeg kunne komme, jeg satt meg i en taxi på vei til en fremmed.
Vel hjemme hos han fikk han meg til å kjenne på smertene. Vi fokuserte på kun den. Jeg sa ordene jeg tenkte på, det mest negative jeg kunne finne på, hva som hadde såret mest. Han endret tankegangen min, og han fikk meg til å ta tak i meg selv. Det er vanskelig å beskrive en så merkelig opplevelse, når man møter noen som på et sekund får deg til å innrømme dine mørkeste hemmeligheter, din største skam, det såreste du vet om. Jeg ga slipp. Jeg gråt, følte på det, fokuserte på kun smerten. Til slutt var det ikke negativt lengre. Smerten er der enda, åh gud som smerten er der. Den presser på innsiden av brystet, den gjør det vanskelig å fokusere. Men nå vet jeg hva jeg skal gjøre.
Dette var noe jeg måtte igjennom. Jeg lærer av dette. Jeg fortjener å ha det bra, og det har jeg innsett selv. Smerten kommer til å være der, den kommer til å ville sluke meg ned i sitt sorte hull. Men hva skal jeg gjøre da? Slippe den inn. Det gjør vondt fordi man prøver å overdøve følelsene. Kjærlighetssorgen kommer ikke til å bite deg eller gjøre deg mer vondt. Det er bare en følelse. Tidligere når jeg har “klikket helt” som jeg kaller det, da har jeg vært ute av kontroll. Følelsene har tatt kontroll over meg, jeg har ikke tatt kontroll over dem. Jeg har ikke anerkjent hva de er, og hva de betyr. Nå klarer jeg det.
Sett deg ned, helt alene. Pust ned i magen. Tenk på hva du føler, føl på det på ordentlig. Føl på det så lenge du kan, fokuser. Fokuser så hardt du klarer. Tenk på hvor urettferdig det er, hvor dritt det er, hvor lite du fortjener det. Fokuser på følelsen. Tenk på det mest negative du kommer på. Slik fortsetter du.. Og vet du hva? Til slutt føler du det ikke lengre. Det hjalp meg å sove, det hjalp meg å spise. Det hjalp meg til å ikke ha konstant høy puls. Nå når smertene kommer, så sier jeg “bring it”. Jeg skal sette av tid, jeg skal føle på den jævla smerten. Og så overlever jeg faen meg det også.
Med vennlig hilsen en jente som har fått hjertet sitt knust. Men det skal ikke få knuse meg.
