Nei, det blir nok ingen bra dag nå heller. Det kjente jeg på kroppen så fort jeg våknet i morges.. Jeg forstår ikke, jeg trodde egentlig jeg var sterkere. Det var nok bare en illusjon, eller en slags barriere jeg har satt opp, for jeg stenger vel bare alt enda lengre inne. Men nå føles det som om jeg går igjennom ALT. Alle kjipe ting jeg har opplevd. Og det er veldig tungt. Men forhåpentligvis innebærer også dette at når jeg har kommet meg igjennom alt, så er jeg sterk. På ordentlig. Kjærlighetssorg er en ting. En annen ting er vel at jeg alltid har vært sånn, gråter i en dag og så er jeg “ferdig med det”, men jeg er jo ikke ferdig med det. Det blir vel bare lukket inne, og tatt fram med jevne mellomrom. 

Jeg er lei meg for at det blir sånne her kjipe innlegg her, men bloggen er og har alltid vært et sted hvor jeg kan skrive av meg litt. Men jeg er veldig klar over at det begynner å bli på tide å treffe noen å snakke med. Få ut alt jeg bærer rundt på, for rygggsekken min er ganske tung nå.. Jeg har vært hos psykologer før, men aldri noen som helt har forstått greia. Jeg er jo i en litt spesiell jobbsituasjon som mange er dømmende til, istedenfor å hjelpe.

Snart er jeg nok den glade versjonen av meg igjen. Jeg håper dere har tålmodighet.