Mange har ventet på et svar fra meg, men hittil har jeg ikke gjort noe annet enn å innta “offerrollen”. Jeg mener ikke den er noe rolle, for blir jeg lei meg – ja, da er jeg lei meg og da skriver jeg det. Men kall det hva du vil, nå er jeg uansett klar. Jeg takket nei til alle intervjuer om blesten som har vært i det siste, for jeg ville få det på avstand og så skrive her slik som jeg alltid gjør.. Rett fram, uten noe redigering, og uten noe filter. Nå sitter jeg her og skriver fra samme seng, samme sted og samme rom som bloggen først ble startet for snart 5 år siden. Ganske sprøtt å tenke på alt som har skjedd for min egen del, men også med min lille hobby som jeg kalte for sophieelise.blogg.no
Jeg er enig i det folk sier om at jeg burde tåle kritikk. Kritikk tåler jeg. Jeg tåler at folk stiller spørsmålstegn ved meg og bloggen min. I dag skriver Caroline Berg Eriksen at man ikke bare burde legge seg ned å gråte, men røyse seg opp å svare på kritikken. Jeg forstår det, men samtidig er jeg bare menneske og jeg kan ikke alltid kontrollere følelsene jeg har. Dessuten er jeg en god del yngre enn henne, og for senest et år siden var det hun som lå inne å gråt for noe som hadde skjedd henne og hennes blogg, hvor hun hadde gjort en feil. Dont get me wrong, jeg elsker Caroline sin blogg og hun er ett av mine store forbilder, og innlegget hennes var inspirerende. Det er ikke noe jeg blir trist av, men jeg ville bare nevne det uansett for det kom på forsiden av dagbladet (og de prøver å gjøre det til en diskusjon?), så det passer seg vel med et svar. Hun gjør en ordentlig business ut av bloggen sin, og er en foretningskvinne. Jeg er ikke helt der, for selv om jeg tjener penger på bloggen klarer jeg ikke å skille bort personligheten min (dessverre, synes kanskje noen?) Jeg ser enda på dette som noe morsomt, og som en hobby jeg er så heldig å tjene noe på. Jeg ser ikke på bloggen min som en svær bedrift med masse regler, og kanskje det er feil når jeg når ut til så mange. Men i bunn og grunn er denne bloggen mye lest fordi jeg er som jeg er, og jeg ønsker ikke å endre på det kun fordi jeg tjener penger på noen annonseinnlegg her og der. Jeg har sagt før at jeg savner bloggene før i tiden som var så ærlige og direkte, og jeg mener ikke at fordi man tjener penger skal man behøve å være 100% politisk korrekt til enhver tid. Slike har vi nok av. Vi har nok av innlegg som er skrevet ned, redigert, finpusset, vurdert og blottet for personlighet før de kommer ut. Jeg skriver bare rett fram, alltid.
Noen ganger krever det et par dager eller kanskje en uke før jeg føler jeg klarer å heve stemmen å svare for meg. Den enkelte kronikken til Anki Gerrardsen gjorde ikke så vondt. Jeg tror heller ikke hun er et vondt menneske eller en dårlig journalist, jeg tror heller ikke hun er misunnelig. Jeg tror bare hun valgte feil måte å få fram et poeng på, og hun valgte å fokusere mest på personen jeg ser ut til å være. Jeg har jo lest utallige kronikker om meg selv som går på både det ene og det andre uten at jeg nevner det her. Det som gjorde vondt var alt oppstyret etterpå, og at dette også går utover familien min. Da var det vel lett å skylde på den enkelte artikkelen, når det var den som utløste alt. At mamma og pappa blir nødt til å se venner av dem dele en kronikk på facebook hvor det står skrevet stygt om datteren deres. At bekjente diskuterer i kommentarfeltene, mennesker jeg møter, mennesker som har barn jeg har lekt med, skal skrive hvor stygg jeg er. Hvordan takler man noe sånt? Det kan bli så innviklet etterhvert, og jeg ble sliten. Det føltes som om alle banket på inne i hodet mitt, at jeg ikke hadde noe fristed. Det var snakk om det over alt, og det blir jeg sliten av. Spessielt når det ikke føles som om vi diskuterer meg engang, for jeg kjenner ikke alltid igjen den folk beskriver.
Det er ikke slik at jeg søkte på en jobb som toppblogger, og at jeg med gode referanser fikk den jobben. Det er slik at jeg startet en blogg som 16 år gammel, og at jeg bare har vært nødt til å lære på veien etterhvert som dagene går. Jeg lærer enda. Jeg har kastet meg inn i en samfunnsdebatt fordi jeg er sånn, det bare skjer fordi jeg som menneske er engasjert. Jeg står for det, og jeg kan gjerne få kritikk for tingene jeg mener eller tror. Vi er alle ulike på det området og en debatt er bra. Men at det ene innlegget fra norsk folkehjelp som jeg tok betalt for skal bety at jeg aldri kan mene noe genuint og at jeg er “kjøpt og betalt” er hodeløs kritikk som jeg nesten ikke engang følte for å svare på. Er det egentlig verre å få betalt for et innlegg om norsk folkehjelp enn et innlegg for mascara? Jeg får velge mellom innlegg hver måned jeg skal skrive om å få betalt for, og jeg valgte norsk folkehjelp der andre kanskje takket nei. Jeg kunne valgt en mascara istedenfor og sluppet oppstyret. Alt jeg har skrevet om regnskogsfondet og gjort for dem gjør jeg gratis. Samme med dyrebeskyttelsen, flyktninger, delfindrapene i japan og alt annet jeg har engasjert meg i. Gratis, og jeg har skrevet om det fra dag EN. Eller, faktisk ikke gratis, for det har kostet meg mye, men det er verdt det. Og vet dere hva? Jeg hadde tjent mye mer om jeg holdt kjeft. MYE mer. Da hadde jeg vært lettere å selge inn til annonsører. Men jeg driter i det, for jeg vil si det jeg mener. Jeg vil heller tjene en million mindre i året enn å ikke få si meningen min, for det betyr alt for meg å få lov til å engasjere meg.
Jeg føler heller ikke at jeg er et usunt ideal for unge jenter. Ja, jeg har silikon. Jeg har operert nesa. Jeg hadde komplekser, jeg følte meg dritt, jeg brukte mye penger på det, det gjorde vondt. Er jeg fornøyd med meg selv nå? Ja. Tror jeg det har noe med operasjonene å gjøre? Nei. Jeg ble ikke fornøyd med meg selv etter de operasjonene heller. Det krevde at jeg jobbet med meg selv på innsiden og fant ut av hvem jeg er. Jeg er mer sikker på meg selv nå, og det gjør også at jeg er mer fornøyd med helhetsbildet. Jeg kan dessverre ikke endre på fortiden eller det jeg har gjort, ikke ønsker jeg det heller. Jeg er glad jeg var åpen om det, for det var slik min virkelighet var. Den behøver ikke være din virkelighet. Jeg mener det er bedre å være ærlig enn å lyve, og jeg kan ikke endre min personlighet eller hva jeg ønsker å gjøre i livet fordi mennesker ser på. Dessuten har ALDRI media hyllet meg for at jeg har fikset på utseendet. Det har ikke gått noen hus forbi, og at jeg tok silikon for tre år siden må jeg enda svare på i hvert eneste intervju jeg har. Jeg får kritikk og jeg tåler det, og får spørsmål på riksdekkende tv som går på om jeg føler jeg skader andre unge jenter. Jeg er kanskje ikke et sunt ideal når det kommer til utseende, men vet du hva? Det er INGEN. Man skal aldri se på utseendet til noen som noe å se opp til eller noe å beundre, for du kommer aldri til å bli lik noen annen uansett. Omså det er meg, Kylie Jenner, Fotballfrue eller Erna. Ikke fortell meg at jeg “fronter et usunt kroppsideal”, da jeg mener slike idealer ikke eksisterer og heller ikke på det motsatte. Trener du og er sunn, ja da har du en sunn livsstil og det er beundringsverdig. Det har jeg. Men det har ingenting med utseendet til kroppen min å gjøre.
Jeg er veldig glad for at bloggere blir tatt mer på alvor, og da stiller også flere kritiske spørsmål. Men folkens, jeg TÅLER det. Jeg tåler kritikk. det vet vi vel? Jeg har jo fått mest av alle bloggerne. Jeg, og Caroline. Men jeg finner meg ikke i at noen skal blande inn mitt utseende med mine meninger, det er ikke okei uansett hvem man er. Det er antifeministisk, for det rammer nesten utelukkende kvinner. Men gjerne kritiser det jeg mener, det jeg står for. Bare ikke bland puppene mine inn i det. Skill diskusjonene fra hverandre, om dere nå for all dem må diskutere hvordan jeg ser ut også.
Vanlige jenter faller. Vanlige jenter får vondt. Det er ikke alle som klarer å sprette opp med en gang og forsvare seg gang på gang. Jeg er helt normal, og noen ganger føles det vondt, og da krever det litt tid å hente seg inn igjen. Jeg orker ikke å endre hele meg til å være en “business”, eller tenke på at jeg er en “jorunalist eller redaktør av min egen blogg” når jeg tross alt driver en personlig blogg. Dette skal være ærlig fra en ung jente, dette skal være mitt liv. Ikke noe glossy magasinutgave av det. Ikke noe perfeksjon. Bare et vanlig liv til noen som enda lærer. Jeg vil heller vise den siden, istedenfor å late som om jeg alltid er sterk. Jeg er ikke udødelig, men jeg er heller ikke mulig å knekke. Men som alle andre, krever det noen ganger litt ekstra tid. En ekstra push.
Men jeg klarer det. Og jeg klarer det uten å legge noe filter på det, uten å late som om jeg er perfekt å uten å late som om jeg ikke har silikon. Jeg klarer det ikke alltid uten å felle noen tårer. Jeg klarer det fordi jeg er meg, og jeg står for det.