hits

Sophie Elise

Sophie
Elise

Jeg kan ikke hjelpe deg!

Kommenter her

"I harstad kaller vi enhjørning for en hest med pinne i panna".

Boom, så var jeg borte. Inn i drømmeland, inn i narkose. Det var mine siste ord med cupsize 70B. Idiotiske ord, for aldri i mitt liv har jeg hørt noen kalle en enhjørning for en hest med pinne i panna. 

18 år var jeg. Bursdagen min. Damen i resepsjonen på klinikken hadde sagt at fordi jeg hadde bursdag skulle jeg få noe ekstra godt å spise når jeg våknet. Det fikk jeg så klart ikke, jeg fikk tør brødskive med norvegia som jeg ikke ville ha. Og så fikk jeg beskjed om å kjappe meg, for jeg måtte dra fra klinikken. 40 000 kr hadde jeg betalt, og jeg måtte "kjappe meg". 

Jeg hørte på musikk i taxien på vei til hotellet mens jeg dupper fram og tilbake mellom våken og søvn. For tre timer siden hadde jeg vært i narkose. Nå satt jeg i taxi. 18 år gammel, vondt i puppene. Jeg husker til og med sangen jeg hørte på, marijuhana - kid cudi. Herregud. Jeg ba taxisjåføren skru litt opp, men det var jo ikke han som hørte på musikk, det var jo meg. Helt fjern.

De neste dagene var det smertehelvette. Jeg satt i rullestol på flyplassen med mamma som rullet meg fram til gaten. Jeg hadde så vondt, men jeg hadde likevel kjempet meg til å få på extensions. Det hadde jeg aldri orket den dag idag, men da var jeg 18 år. Jeg kastet opp på flyet. Jeg hallisunerte. 

Hjem på jenterommet i Harstad stupte jeg ned i rosa sengetrekk og sov. Jeg savner den tiden. Det varme rommet hjemme i Harstad. Ugly Betty på dvd som jeg så om og om igjen. Venninnene mine kom med kake og gaver, fordi jeg hadde jo hatt bursdag. De fikk se de nye puppene mine. Ikke minst var det jo helt sinnsykt å få vise dem til min daværende kjæreste, haha.  Jeg tenkte, som jeg tenkte med alt annet om meg selv - at det ikke var så veldig spessielt. Jeg holdt kjeft om det på bloggen. Jeg ville ikke at noen skulle vite, for jeg ville ikke at det skulle bli koblet mot meg som person. Det har jo ikke noe med meg på innsiden å gjøre.

Men jeg skrev det, likevel. 

Og lite visste jeg da at mine avgjørelser skulle prege så mange.

Ikke bare har jeg måtte forsvare meg på uttalige familiemiddager, jeg ble også truet med å bli kastet ut av huset av mamma og pappa om jeg tok silikon (dette har vi blitt venner igjen for nå, og de endte jo opp med å støtte meg likevel - de ville vel bare skremme meg fra å ikke gjøre det). Jeg må hver eneste dag svare på mailer fra foreldre til barn som har bestemt seg for å operere seg. Fordi jeg har gjort det.

Så kjære jenter.

Jeg er 21 år.

Jeg er like lost in space som alle andre. Jeg har ikke svar på alt. Jeg har faktisk svar på veldig lite. Ja jeg opererte puppene. Det gjorde vondt. Jeg ble fornøyd. Livet går videre. Det er en stor sak, men det endret ikke meg. Blir jeg tatt mer seriøst? Nei. Er jeg mer elsket? Nei. Er det vondt? Ja. Ser det bra ut? Ja. Fikk jeg bedre selvtilitt? Nei. 

Det er alt jeg kan si, og det endrer vel ikke meningen din på noe som helst slags måte. For å være et "godt forbilde" må jeg vel ta ut silikonen, og det kommer ikke til å skje. 

Da vil jeg heller si noe til deg, mammaer som sender meg mailer fordi dattra skal ta silikon. Du som er så redd barnet ditt skal være en "sophie elise wannabe", men likevel velger du nå å sende denne Sophie Elise en mail for råd, som du som forelder ikke klarer å gi. 

Du burde heller snakke med barnet ditt, og forstå hvorfor hun tenker som hun gjør, istedenfor å spørre dette grusomme menneske, dette dårlige forbildet, dette forferdelige idealet for dine barn, om råd. Sophie Elise, hun er forjævlig. La oss sperre henne av internett.

Men først, før du gjør noe mot denne Sophie Elise, så foreslår jeg følgende. Logg av pcen, og snakk med barnet ditt. Det hjelper nok mye mer. 



 

Skriv en kommentar