Det var mørkt ute, slik det alltid er på denne tiden av døgnet. Du var på jobb, jeg var på vei til fest. Du var av den pratsomme typen, og jeg er ikke en fan av pratsomme taxisjåfører. Jeg satt med headsettet i det ene øret for å signalisere at jeg er motsatt, jeg liker ikke å snakke, men du registrerte det ikke. Så vi snakket. Om været, om vinden. Det vanlige. Du spurte om jeg hadde hatt en fin fredag den 13. “Ja, det var jo en fin dag.. bortsett fra det i Paris, da”, mumlet jeg. Så rart å kunne si det på den måten. “Det i Paris, da”. Som om det var litt regn på en mandag, en skosåle som gjorde vondt eller en mattetime jeg hadde gruet meg til. Det virket ikke så viktig, og jeg oppfattet det selv også.
“Ja, det i Paris ja..” sa du. Nå snakket du ikke så mye. Du var ikke etnisk norsk, og jeg vet ikke om du var redd for at jeg var en av dem. En av dem som tenker at det er din feil. Du som sitter her og kjører taxi i Norge med godt humør, du som liker å snakke om været og hvor langt gater i Oslo strekker seg. Din feil.
Jeg så aldri ansiktet ditt, for jeg satt bak og du satt foran. Men stemmen din sprakk. Du beklaget deg. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde, men plutselig snakket du ikke lengre. Du gråt.
Herregud så merkelig at han kan ta seg så nært av det i Paris, tenkte jeg. Han må virkelig ha et stort hjerte.
“Bomber og skyting. Redsel hver eneste dag. Mitt liv var sånt før. Men nå er jeg her, og jeg er glad. Jeg skulle ønske alle bare var snille mot hverandre. Jeg skulle virkelig ønske alle var snille mot hverandre. Jeg er så redd. Tidligere hadde jeg en kunde som sa at det er sånne som meg som har gjort det. At jeg burde dra tilbake dit jeg kommer fra. Jeg var redd du også skulle si det. Jeg er redd neste kunde skal si det. Jeg skulle ønske alle bare var snille mot hverandre. Jeg er så takknemlig for at du ikke sier det. Og jeg er redd”.
Hvor gammel kan du være? 24-25? Litt eldre enn meg bare. Og her sitter du å kjører taxi, med tårer i øynene. Jeg tenker på min venninne Tish. Min fine, sterke venninne som heller ikke er etnisk norsk. Hun er mørk, hun er fra USA. Hun som alltid er sterk, og aldri lar seg knekke av noen, men at hun likevel gråter når hun forteller meg om 22. juli. Fordi hun, det første døgnet etter terroren, fikk så mye skyld fra nordmenn. “Kom tilbake dit du hører hjemme”. Men hjemme er jo her. Det er her for henne, hun kjenner ikke til noe annet. Det er hjemme for deg også.
Jeg tenker på at det er så vondt, at det denne mannen har flyktet fra får han nå skyld for. Her i verdens tryggeste land.
Vi kom fram til der jeg skulle av. Jeg betaler, og da snur du deg for første gang. Mørke, dype øyne som nå ser inn i mine blå. Mine øyne som kjenner trygghet. Dine øyne som har sett ting jeg kun ser på nyhetene. Dine øyne som startet livet i Palestina, og på en eller annen måte har du endt opp her, og møter mine øyne. Dine øyne som gråter fordi du ønsker at alle skal være snille mot hverandre. Meg som ikke vet hva jeg skal si, så jeg sier “jeg håper du får en fin kveld. Du er veldig hyggelig”. Du smiler og sier “takk det samme, ta vare på deg selv”. Mine øyne snur seg, mot fest. Dine øyne snur seg mot veien og er viser et snev av frykt for hva neste kunde skal si til deg. Kanskje han ber deg dra hjem, dit du kommer fra. For du er ikke god nok for oss..?
Jeg kan egentlig kun si det du sa, kjære taxisjåføren som jeg møtte igår. Jeg skulle ønske alle var snille mot hverandre. Jeg skal ta vare på meg selv. Og vi må ta vare på hverandre.
Foto: REUTERS.