Sophie Elise

Sophie
Elise

JENTA MED SILIKONPUPPENE

Den største delen av de som kommer bort til meg for et bilde, en klem eller en autograf, er unge jenter. Den yngste som ville ta bilde med meg var vel kanskje 5 år gammel, og for litt siden satt jeg med to små jenter på bussen som fortalte meg at de er syv år, og deres høyeste ønske hadde vært å møte meg. De hadde sett på alle filmene mine på youtube, de hadde stemt på meg i mitt dansecrew og de leste bloggen min hver eneste dag. Jeg er heldig som har en plattform hvor jeg når ut til så mange mennesker, og den mest givende delen av min jobb må være nettopp slike øyeblikk som på bussen med de to jentene. Helt til hun ene spør "men hvorfor har du operert nesa?".

På siden av dem står moren deres. Hun ser på oss, og hun smilte i sta, men nå slukker smilet hennes. Hun ser på meg med et studerende blikk, hun avventer hva jeg skal si nå. Dette er som å bli spurt om sex av barna sine, for jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si. Jeg hadde alltid tenkt at min åpenhet rundt at jeg har tatt plastiske operasjoner ville vært en bra ting - det kunne jo vise at nei, jeg er ikke "født sånn", jeg har brukt masse penger, masse tid, masse tårer og hatt uendelige smerter fordi jeg var så forbanna missfornøyd og ikke klarte å jobbe med meg selv. Men akkurat her, i dette øyeblikket, skulle jeg ønske at jeg hadde holdt kjeft. Jeg leter etter ordene, jeg veier dem nøye. Jeg sier "fordi jeg ikke var så fornøyd med hvordan den så ut. Jeg skulle ønske jeg var fornøyd, og om jeg kunne gå tilbake i tid hadde jeg nok gjort annerledes. Det var sååå vondt! Men tro meg, hadde jeg hatt din nese, så hadde jeg aldri rørt den". Det ble kanskje i overkant overfladisk og helt idiotisk å si til en syv år gammel jente, men det var det eneste jeg følte jeg kunne sagt. Og hun godtok det vel, hun ble jo glad. Men nå tenker en syv år gammel jente på nesa si, det tenkte ikke jeg over da jeg var så liten.

Og det gjør meg vondt. Det er ikke noe jeg ønsker å bidra til. Det er de punktene som er vanskelig ved å være et forbilde. Jeg vil være et forbilde ved å vise at man ikke skal være redd for å bruke stemmen sin. At nettopp du som leser dette, kan bli hørt. Uavhengig av hvor i landet du er født, hvor du kommer fra, hvem foreldrene dine er eller hvordan du ser ut. Akkurat du, du kan få fram det du mener. Du kan skape noe. Du som aldri ble hørt i skolegården eller du som hadde en million venner, det har ingenting å si. Din stemme er viktig. Det er min styrke og det er hva jeg ønsker å representere. Jeg lar meg ikke tråkke på og jeg har stått i uendelige stormer for det jeg mener er rett.

Det med plastisk kirurgi, det at jeg hadde (og til tider har) et så forvrengt syn på eget selvbilde at jeg måtte legge meg under kniven, det er min svake side. Det er ikke hva jeg ønsker å bli husket for. Det er mine "feil". Jeg ble alltid fortalt at "ja men du må lære deg å elske deg selv" og det tolket jeg på følgende måte: at jeg måtte lære meg å akseptere nesa jeg hatet, eller puppene jeg ikke likte. Det er feil, ikke tolk det slik. Tolk det som at du skal bruke de årene fram til du er myndig på å finne din stemme. Du skal ha en sterk mening, du skal vite hvor du skal, og du skal rope høyest når noen blir behandlet feil. Du skal oppleve at folk ser på deg og tenker "wow.. det der hadde jeg ikke tenkt på". Du skal oppleve at folk sitter igjen med noe etter å ha møtt deg. Tro meg, fine ansikter og kropper ser man hver dag. Man glemmer et pent ansikt. Men man glemmer ikke den jenta som fikk deg til å endre oppfattning, den jenta som fikk hele rommet til å være stille. Hun glemmer man aldri.

Desverre fant jeg ikke denne styrken i meg selv før nå nylig. Den styrken kom i år. Jeg jobbet ikke med den, jeg jobbet nesten utelukkende med mine komplekser for utseende og da blir man som man blir. Hvem vet hva som hadde skjedd med meg om jeg hadde funnet ut hvor sterk jeg er tidligere? Så om mitt barn noen gang forteller meg at hun vurderer plastisk kirurgi, så skal jeg si OK. Det er greit. Men hva mener du forresten om flyktningsdebatten? Hva mener du om miljøkrisene vi står ovenfor? Hva mener du om diskrimering av kvinner i samfunnet? Hva mener du om den gutten som står alene hver dag i skolegården? Hva hadde du gjort om dette og dette skjedde? Det kan vi snakke om, fram til du blir 18 år. Det snakker vi om, og ikke hvorfor det er feil at du vil endre på deg, ikke at du må "akseptere" utseendet ditt, og heller ikke om hvor overfladisk du er. Vi skal heller snakke om mennesket du kan være og bli på innsiden. Så får vi snakke om større pupper igjen når du er 18 år, om hun enda vil. 

For når alt fokuset på meg ble lagt over på kritikk, hvorfor jeg var dum som ønsket å gjøre som jeg gjøre, at jeg var overfladisk.. Da så jeg igjen bare mine feil. Jeg ble trykket enda mer ned, og jeg hatet meg selv enda mer. Det førte jo som kjent ingen andre veier enn rett på fornebuklinikken. Ikke legg fokuset der, dere som er mødre og leser denne bloggen. Eller du som er en storesøster. Legg fokuset på mennesket på innsiden. Så får vi se hva som skjer.

Her var jeg vel fem eller seks år. Takk gud for at det ikke fantes blogg.  

 

 

hits