Nå i disse dager kan man se episoden hvor jeg var med på “Trinny & Susannah oppdrag norge kjendisversjon” og ettersom dette nå er godt over ett år siden hadde jeg glemt det av. Jeg satt her å lurte på hvorfor jeg overhodet takket ja til det når jeg angret så mye etterpå, men jeg kom vel fram til at jeg først sa nei, og så sa jeg ja etterhvert fordi jeg ble overtalt og fordi jeg tenkte at jeg har jo sett de damene på tv i mange år, så det kunne jo bli en gøy ting å prøve.
For det første – jeg har ikke NOE imot at andre styler meg. Jeg har mange flinke venner som jobber som stylister, jeg elsker å prøve nye ting. Men jeg HATER å bli fortalt eller plassert i en bås som at “nei, du må se sånn og sånn ut for å bli tatt seriøst”. I hele mitt voksne liv har jeg “kjempet” mot den UTROLIG antifeministiske holdningen at du er nødt til å se ut på en viss måte for å være på en viss måte. Må man dekke seg til for å være smart? Det er en holdning vi burde ha lagt bak oss for lenge, lenge siden. Så at jeg ble behandlet sånn på tv gjorde meg trist, fordi jeg trodde jeg gikk til et feelgood-program om å være seg selv, men å lære å kle seg etter kroppsfasong..? Som jeg også fikk inntrykk av at denne såkalte kjendisversjonen var. Hun som stylet meg sa jo veldig fint at jeg har en umulig kroppsfasong å style for å se fashion ut (klærne hun ga meg var jo overhodet ikke fashion..), noe som heller ikke er sant. Selv om jeg velger å kle meg som en såkalt knulledukke så har jeg peiling på hva mote er, og jeg vet at jeg ikke trenger å gå i helsort med en highwaist bukse og oppknappet skjorte for å se fashion ut. Det er som å si at jenter som er større eller har former, ikke kan være en del av motebildet. Og det faktum at hun mente de skulle skrubbe av all brunfargen min, og at jeg ikke ble trodd på når jeg sa at jeg faktisk var så brun, jeg hadde et ørlite flak av spraytan på som de sprayet bort veldig fort men min naturlige farge var jo enda mørk under – det var jo sommer. Så de sto å skrubbet og skrubbet meg og jeg gråt fordi det var ubehagelig, og Trinny kom inn igjen og ropte “why the fuck is she still tan!?”. Haha.. Kanskje litt komisk i ettertid, men det var en forferdelig stressende dag og jeg følte meg veldig liten…
Jeg blir også flau når jeg ser etterbildene, fordi resultatet ikke ble noe bra. Jeg ser ut som en 12 år gammel jente som overhodet ikke prøver å bli tatt seriøst. På bildet hvor jeg er MEG, så har jeg i det minste en viss form for selvtilitt. Det høres ut som om jeg har noe å si, kanskje. På bilde de har stylet ser det ut som om jeg lurer på hvem som har sluppet en fis, liksom. Og klærne er jo veldig basic, ikke high fashion? Dette er kanskje high, men mer som “i was high and went to a clothing store for adults when I was 14 years old”. Sånn så jeg ut..
Jeg har jo endret meg mye siden den gang, også i klessveien og personlighet. Jeg ville ikke blitt med på et sånt program igjen, og nå vet jeg hvilke stylister jeg liker å eksperimentere med og jobbe med for å få meg til å skinne, ikke for å få meg til å se ut som, men ikke minst føle meg som en feilplassert idiot. Men når det er sagt, de andre damene som var med var superherlige, jeg elsket produksjonen bak som virket tok vare på meg og så til at jeg hadde det fint, og alt STARTET veldig fint da jeg trodde jeg og Trinny som stylet meg fikk en god kjemi. Det er vel bare selve beskjeden alt dette ga ut som jeg mente ble feil, og det har ingenting med konseptet i seg selv eller produksjonen å gjøre, så er det klart.