Etter at jeg la ut flyktningsinnlegget mitt har jeg blitt fortalt veldig mye grusomt. Jeg har blitt diskutert hit og dit, fått trusler på mail fra mine egne landsmenn som liksom er så fantastiske og så mye snillere enn “alle andre”.
Fine eksempler på hva jeg har fått høre de siste dagene:
Blandt annet fra en med et profilbilde på facebook som ser slik ut, som jeg ser veldig mange velger å la representere seg selv.
Jeg la faktisk ut en av disse meldingene jeg hadde fått på fin fanpage på facebook uten å dekke over navnet. Da kan du tro jeg fikk høre fra han som hadde skrevet meldingen, han skulle anmelde meg, jeg var en mobber (selv om han ønsket meg halshugd og hadde valgt å dele dette i full offentlighet). Mennesker er syke.
Spør deg selv – hva tror du? Tror du 8000 syrere kommer til å padle tilbake der de kommer fra for at du i din kjellerleilighet sitter å kommenterer på facebook at du skal kjempe for landet ditt? Den eneste som vil ha krig her, er du. De flykter fra krig. Tror du at statsministeren vår kommer til å rope “herregud, se hva han der Ola Nordmann postet på facebook! Steng alle grenser!”. Altså, hva tror du?
Jeg føler et ubehag på å bevege meg ute i Oslo nå. Ikke på grunn av våre nye landsmenn. Jeg bor på østkanten og går ute midt på natten og så klart en risiko finnes for å bli voldtatt, men den finnes også når jeg er på solli plass hvor venninne etter venninne blir dopet ned av nordmenn på byen. Det er farlige mennesker over alt, og farlige mennesker kommer i alle former og fasonger, hudtoner og religioner. Jeg er vokst opp i lille Harstad, skjermet fra alt som er fremmed. På ungdomsskolen og videregående var absolutt alle i klassen min norske. Jeg flyttet til Oslo, Oslo øst og bor i byen med et ekstremt bikiniskille. Jeg tar 31-bussen og kommer kjørende fra Frogner (vestkanten) til jernbanetorget, da byttes reisefølget mitt ut fra hvitt til alle regnbuens farger og så kjører vi videre hjem. Jeg går av sammen med alle andre, som også bor der, som også kaller østkanten sitt hjem. Aldri i mitt liv at jeg, som egentlig ikke har gjort annet for norge enn å betale skattepenger, skal stå med høyt hode å fortelle “dette er vårt, ikke deres”.
Jeg er veldig stolt av Norge, og jeg er stolt over hvor mange som nå viser åpenhet for noe nytt. Jeg har homofile venner som står med åpne armer og ønsker å bryte barrierer, selv om homofili ikke er så veldig akseptert i alle kulturer, heller ikke for alle de som nå skal bo her. Vi må bryte barrierer, og ting blir ikke bedre om vi står her med fremmedfrykt i øynene og skattepenger i hodet.