Hver eneste dag tenker jeg på hvor utrolig heldige vi som er født og oppvokste i Norge er. Vi har vunnet i livets lotteri i verdens beste land hvor en sak for regjeringen kan være noe så lite som om segway skal være lovlig eller ikke, og da bomben smalt 22. juli var det ingen av oss som tenkte terror med en gang. Jeg tenkte bankran, mange tenkte kræsj mellom trikk og buss. Såpass heldige er vi, at selv når faren intreffer frykter man ikke for sitt eget liv for man er så vandt til trygghet.
I går da jeg skulle sove mente jeg å høre en pistol gå av, og jeg sa til Robin “oj det der hørtes rart ut” hvor han svarte “får vel bare sjekke vg i morgen, da”. Så klart var det ikke en pistol. Det var vel bare noen som mistet noe, og såpass heldige er vi altså. Vi kan sovne trygt i senga vår etter å ha hørt et smell rett utenfor vinduet. Samtidig er dette virkeligheten for mange.
Jeg skal være helt ærlig å si at jeg aldri har engasjert meg i asylpolitikken. Jeg, som de fleste andre, sitter fra komfortzonen i sofaen og sender en melding nå og da til kirkens nødhjelp hvor man donerer 200 kr.
Men nå har jeg bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Jeg skal besøke mitt lokale mottak, mest sannsynlig når jeg er hjemme i Harstad for å hjelpe til i intregreringsprosessen til flyktninger. Jeg vil gjerne lære bort norske normer og regler til de som kommer, jeg vil lære dem norsk, jeg vil stille som leksehjelp til de unge og jeg vil spørre hvordan de har det. Jeg vil stille opp som eventuell barnevakt og jeg vil leke i snøen. Jeg skal ta med meg leker, masse leker. De trenger noe å gjøre. En gammel playstation, gamle bøker.. Hva som helst.
Vi kan alle donere penger, men det jeg ønsker å gjøre, er noe aktivt. Om du jobber på mottak / i røde kors / kirkens nødhjelp eller lignende og har tips til hva jeg kan gjøre fysisk, være til stede, så mail meg gjerne på [email protected] så finner vi ut noe som kan engasjere flere.
