hits

Sophie Elise

Sophie
Elise

det tok meg 4 år og 477749 kommentarer

Kommenter her

Nå begynner det å bli et par uker siden jeg måtte ta valget. Sperre kommentarfeltet, eller slutte å blogge for alltid. Det høres kanskje ut som noe veldig lite, en bagatell, eller at jeg klager og ikke vet hva ekte mobbing er. Fordi det er jo tross alt bare et kommentarfelt.. Men tro meg, slik er det ikke.

Jeg har alltid sagt at stygge kommentarer ikke bryr meg, og det var fordi jeg oppriktig trodde det. De stygge kommentarene hadde jo vært en del av min hverdag i fire år, jeg var så vandt til det at jeg kjente ikke til en dag uten å få høre om alt som var feil på meg, både utseendemessig og personlighetsmessig. Før jeg skulle trykke publiser på et innlegg satt jeg alltid og leste igjennom teksten flere ganger. Hadde jeg skrevet noe som kunne støte noen? Ville noen mene dette var dumt? Hadde jeg skrivefeil? Har jeg skrevet noe som er selvmotsigende? Og slik kunne det fortsette i evigheten. Jeg visste at jeg ikke kunne gjøre alle fornøyde, men man prøver jo likevel. Og til slutt legger man alt over på seg selv. Jeg gikk rundt og følte meg på generell basis ikke god nok, hele jævla tiden. Og kommentarer om utseendet er aldri noe som har brydd meg mest, det er på det personlige det gjør vondt.

Jeg ELSKER derimot konstruktiv kritikk. Konstruktiv kritikk får du av noen som bryr seg om deg. De ønsker at du skal gjøre det bra, så de kommer med en konstruktiv pekepinn på hva som kan være bedre og hvorfor - gjerne også hva du allerede gjør bra. Slike har jeg absolutt ikke fått mange av i min tid som blogger. Konstruktiv kritikk er ikke "du har et jævlig stygt ansikt / du er en hore / hørte dette og dette skjedde / jeg vet hvor du bor og skal komme å voldta deg". De kommentarene der, var en del av min hverdag. Dere aner ikke hvor mange kommentarer som bare har blitt slettet eller ikke godkjent på grunn av for grov språkbruk. Om enhver dag var full av konstruktiv kritikk hadde jeg hoppet av glede.

Jeg føler vi som bloggere selv må ta et ansvar over mobberne. Vi MÅ faktisk ikke finne oss i det. Jeg har også et ansvar ovenfor meg selv, jeg har et ansvar ovenfor mine foreldre som blir triste av å lese kommentarfeltet mitt og jeg har et ansvar ovenfor menneskene i livet mitt som blir innkludert på bloggen. Jeg står jo med den egentlig makten her, og nå har jeg sperret kommentarfeltet muligens for alltid. Det tok meg 4 år og 477749 kommentarer. Men nå har jeg makten, endelig.

Det har vært så utrolig godt for meg å stenge kommentarfeltet, og om du er en av de som sliter med daglig anonym drittslenging - gjør det samme! Bare steng hele greia ned, de som vil fortelle deg noe fint / lurer på noe kan like gjerne gjøre det på fanpagen på facebook eller mail, så har vi heller en åpen og ærlig dialog der. Jeg har det så utrolig mye bedre nå.. Men jeg vet enda ikke hvor lang tid det kommer til å ta før jeg innkluderer mer av privatlivet mitt på bloggen, en eller annen gang kommer det jo. Kjærlighet har jeg jo trukket helt vekk fra både her og instagram fordi jeg føler at den delen av livet mitt er så mye bedre privat. Savner jeg å skrive om det? Ja, jeg gjør jo det, men jeg har vel bare fått en slags sperre. En sperre jeg setter opp for å nå beskytte det jeg bryr meg mest om. Når jeg blir litt vandt til at hverdagen min ikke lengre innkluderer masse fæle kommentarer, da.. Da kommer alt på plass igjen



 

Skriv en kommentar