Idag er datoen Norge aldri glemmer. Jeg er sikker på at man kan spørre hvilken som helst nordmann “hva gjorde du 22. juli?” og alle har et svar. Selv satt jge på badegulvet og fikset meg da en ekstrasending brøyt inn på radioen. Timene som fulgte var jævlige, jeg kjente mange som var på øya og ventet mest på en melding.. Men enten man kjente noen eller ikke var det helt grusomt.
La oss heller ikke glemme at massemorderen er frisk. Han er ikke gal, han er ikke psykisk syk, men han er høyreekstrem. Han visste godt hva han gjorde. Og jeg håper aldri vi får se ansiktet hans i media igjen.. Og om han nå dukker opp i media, ikke trykk inn på saken. For ved å trykke inn på saken gir du avisene klikk, noe som gjør at de fortsetter å skrive. Jeg ønsker ikke at massemorderen skal sitte i fengselet sitt og vite at han enda er i media. Det føles nok bra for han.
Jeg håper heller aldri vi glemmer vår fantastiske Jens Stoltenberg og den utrolig gode jobben han presterte i dagene som fulgte, han gjorde nok de aller fleste nordmenn veldig stolte. Det var litt fint oppi det hele å kunne se en så god statsminister tale på skjermen – tenk om vi hadde hatt George Bush istedenfor..? Jeg tør ikke tenke på det engang. Jeg håper aldri vi glemmer kjærligheten vi viste til hverandre, og båndet vi skapte. Jeg håper aldri vi glemmer å gi dem vi elsker en god klem. Jeg håper aldri vi glemmer de som døde, og jeg håper aldri vi glemmer at for de etterlatte, er sorgen der hver dag. De blir minnet på det av mennesker som ikke lengre er der, lyder, lukter, mareritt og skader. For dem var det hverdagen før Utøya, og så hverdagen etter. Et klart skille. La oss aldri glemme det, men ikke minst – la oss vise at vi er her.
Jeg skulle gjerne ha dratt til utstillingen nede ved regjeringskvartalet idag, men jeg må faktisk dra til Harstad.. Jeg må se den utstillingen når jeg kommer hjem istedenfor. Den virker utrolig sterk.Jeg skal heller tenne lys hjemme og vie min tid til å ringe