I Oslo er det alltid noe spennende som skjer, en fest å dra på, en middag, et event, en jobb eller en vennekveld – og jeg elsker det, men det vakre ved å ha foreldre og familie i en annen by er nettopp å ikke ha mulighet til å gjøre stort annet enn å være med dem. Jeg har venner her også men siden det er jul prioriterer de fleste å være med familiene sine, og det er så godt! I sta tok jeg et langt bad, og jeg er nesten fristet til å gjøre det samme en gang til, og etter at jeg var ferdig i badekaret satt jeg en time i sofaen med vått hår og bare leste en bok. Jeg kan ikke huske sist gang jeg har gjort noe så “meningsløst” uten å føle et stress i kroppen om alt som må bli gjort. I hovedstaden er jeg alltid på neste sted mentalt, og klarer derfor aldri å slappe av helt eller nyte tilværelsen. Derfor kommer Harstad alltid til å være hjemme for meg <3
Akkurat nå ligger jeg i sengen, enda med vått hår og tror jeg blir her en stund. Jeg skal skrive et innlegg om Charlie også, siden dere har etterlyst det 🙂
Hele bloggnorge har vel mast hull i hodet på dere om vixen allerede, så jeg kjenner litt på dårlig samvittighet som skal begynne jeg også.. Men jeg kan ikke bare la det gli forbi, jeg er nominert i hele 6 kategorier! Åh, jeg hadde blitt så utrolig glad for deres stemmer om dere mener jeg fortjener det.
Årets sterke mening går til bloggeren som har utpekt seg med én eller flere ytringer som har bidratt til å skape økt bevissthet, engasjerte mange til å mene noe og/eller som har ført til en konkret endring politisk eller samfunnsmessig. Du kan stemme meg videre HER.
Årets bloggbusiness går til bloggeren som har tatt bloggen et steg videre, og som i forlengelse av bloggen har blitt sin egen merkevare. Her vil ambisjoner, kreativitet, og gründerånd veie tungt. Du kan stemme meg videre HER.
Årets blogger har i løpet av det siste året markert seg med sitt unike innhold, sterke personlighet og det lille ekstra som inspirerer og engasjerer leserne – hver dag. Du kan stemme meg videre HER.
Folkets favoritt er bloggeren som er elsket av leserne. Du kan stemme meg videre HER.
Årets Gullpenn går til bloggeren som utmerker seg med sin unike, kreative, inspirerende, underholdende og engasjerende bruk av språk. Her vektlegges tekst og bruk av språket, og det er skrivekunsten som veier aller tyngst. Du kan stemme meg videre HER.
Årets livsstilsblogg er hverdagsbloggeren som lar leseren komme tett på livet ? på både godt og vondt. Bloggen har en personlig og uformell tone, og deler på en inspirerende og engasjerende måte både små og store øyeblikk. At bloggeren snakker både til og med leseren veier tungt her. Du kan stemme på meg HER
Jeg klarer ikke å peke ut den ene kategorien som mer viktig for meg enn andre, selv om jeg har tenkt på det en liten stund nå.. Det betyr jo så mye for meg, alt sammen, at jeg nesten vil gråte. Jeg vet jeg har sagt det mange ganger før men jeg startet på et helt annet sted i livet enn dette her.. Virkelig.
Jeg ville bare dele dette bildet med dere av de fine foreldrene mine fra sine yngre dager, før de fikk meg. De holder sammen, ler sammen, har respekt for hverandre og aldri noen sinne har jeg hørt den en av dem si noe stygt om, eller til den andre. De kaller enda hverandre for kjærester og de er så kule og smarte. Jeg liker dem skikkelig! Og kanskje det er nettopp derfor jeg har sånn tro på kjærlighet, og at jeg vet det kan være ekte.
Dette var litt skryt til årets foreldre, om jeg får si det selv♥
HARSTAD HAR FÅTT BURGERKING! Og nei, vi har aldri hatt det før, det er en SENSASJON! I Oslo drar jeg aldri på slike steder, aldri med “vilje” i alle fall (det skjer jo at man ramler innom etter en tur på byen), men nå kjørte vi altså et godt stykke for å oppleve “magien”. Og jeg vet ikke hva som er mest tragisk, at vi faktisk gjorde det eller at det var kø UT AV BUTIKKEN?
Sentrum i Harstad holder visstnok på å “dø” ut, og det ene etter det andre stenger ned.. Det er utrolig trist. Til slutt kommer det sikkert bare til å være burger king og lignende kjeder igjen, og ikke noe autentisk nord-norsk som virkelig er det man burde ha spilt på. Og som verre er, man bidrar jo til akkurat den utviklingen ved å gjøre nettopp det vi gjorde i dag. Nå er ikke burger king verdens undergang men bare hele utviklingen er så trist, selv om byen visstnok går opp i folketall, men det handler sikkert om at de fleste sitter hjemme og snakker / bestiller ting via internett og at man ikke har behov for et byliv. Jeg er jo veldig glad i byen min, og Harstad er enda hjem, så jeg krysser fingrene for at ting skjer framover.. Jeg får reise så mye i jobben min, også til små steder og jeg VET at det er mulig, det har jeg sett mye av – folk må bare være flinkere til å finne på ting. 🙂
I bilen på vei! Parykken min er fra powderroom, til de som har spurt.
Forresten! De siste dagene jeg var i Oslo ble jeg dratt i alle kanter av venner som hadde kjøpt boken min i julegave og ville ha en signatur. Det bidrar jeg gjerne med, og jeg vet at mange har spurt mamma og pappa om det samme, så OM noen i Harstad som kjenner meg / foreldrene mine har kjøpt boken min i gave til noen og vil ha en personlig hilsen, gi beskjed så ordner vi det. ♥
Endelig er jeg hjemme i Harstad etter en forferdelig flytur. Jeg har så flyskrekk og holdte på å få skikkelig angst under reisen, men takket være min tilfeldige sidepassasjer som holdt meg i hånden gikk det fint Slike mennesker er GULL verdt! ♥
(annonselenke) Bh HER / Truse HER. De er normale i størrelsen!
Mamma og pappa flyttet i sommer, så det føles litt rart å komme hjem fordi det ikke er et hus jeg har noe forhold til. Men selv om jeg har flyttet ut har mamma ordnet et eget rom til meg, og DET er jeg glad for! Tenk å komme tilbake og så måtte sove på sofaen, daaaa altså..
Mamma kjenner meg og hadde hengt opp bilde av meg 🙂 🙂
For et par uker siden var jeg våken veldig sent, klokken nærmet seg 03 og jeg sto i stuen og ryddet i klesskapet. Leiligheten min har automatisk oppvarming og noen ganger er temperaturen ikke til å holde ut fordi det blir så varmt, så selv om det var kaldt ute og midt på natten måtte jeg ha vinduet åpent. Jeg bor i en høy førsteetasje og jeg hører veldig godt når noen går på gaten utenfor og på den tiden av døgnet pleier det å være en del bråk fordi folk drar hjem fra byen – og spesielt nå i julebordsesongen er det et sinnsykt leven, og jeg har blitt vandt til det, og synes faktisk det er litt hyggelig.
Plutselig hører jeg en slags “skrapelyd” som jeg først tror kommer fra gaten, men så blir den mer intens og jeg snur meg mot vinduet.. Og ser TO HENDER som prøver å løfte seg opp og inn i leiligheten min, jeg tror jeg ser en fot også, og det er så mørkt og jeg har vinduet åpent. Men istedenfor å reagere blir jeg stående som et spørsmålstegn, for min første tanke var at det kanskje var noen jeg kjenner som av en eller annen grunn tar seg bryet av å klatre inn vinduet (og det tror jeg ikke er lett siden det er nesten tre meter til bakken!), og så rekker jeg ikke å tenke så mye før jeg ser at det er en ukjent ung mann. Alt skjedde i løpet av kun et par sekunder og før jeg rakk å gjøre noe mistet han grepet og falt ned på bakken.
Jeg ble stående stille i noen sekunder og tenke på hva som nettopp hadde skjedd, før jeg rolig gikk mot vinduet og tittet ut – han var borte – og så lukket jeg igjen og gikk å la meg, helt uberørt. Og med vinduet åpent natten etter.
MEN! Nå de siste nettene har jeg plutselig fått skikkelig angst på grunn av dette og kan våkne midt på natten av at jeg skvetter til og tror noen er på vei inn på soverommet mitt eller i stuen, så nå har jeg alltid vinduene lukket og holder på å koke over.. Og jeg har jo voldsalarm så jeg hadde fått hjelp raskt om noe skulle skje, men det er uansett ganske ubehagelig å tenke på. Jeg lurer på om han som prøvde å klatre inn gjorde det tilfeldig, om han visste at jeg bodde der, om han bare var full og ute etter en liten spøk.. Det får jeg vel aldri vite heller.
Nå kommer dere sikkert ikke til å bli det minste overrasket engang, og det sier vel en del om meg som person.. Jeg spiste middag med redaktøren min og en venn i går kveld for å feire at boksalget har gått så bra, og da jeg kom hjem var det så sent at jeg bestemte meg for å døgne slik at jeg skulle rekke flyet. Jeg måtte reise til Gardemoen klokken 06, og da klokken var 05:30 satt jeg klar i sofaen med jakke og sko på og telte minuttene. Og SÅ KLART sovnet jeg, sittende i sofaen, og rakk ikke flyet.. Pappa ble ikke litt overrasket, og som sagt – neppe dere heller. ORKER IKKE MEG SELV!
Så jeg måtte booke et nytt fly, dro ut å spiste avskjedsmiddag med Joakim (den jævelen reiser til Thailand, heldig!) og nå sitter jeg i sofaen nok en gang og venter på å dra til flyplassen, 12 timer senere.. Haha. Gleder meg masse til å komme hjem! ♥
Bursdagsgaven til meg selv var denne lampen og bordet fra Italian House på Røa. Jeg elsker det, og nå har jeg offisielt samme nattbord som Kim Kardashian (i alle fall i hennes gamle hus). Og uansett hvor teit det er, så synes jeg det er litt gøy, hehe..
MEN! Når man betaler 16 000 kr for et nattbord forventer i alle fall jeg helt ypperlig service, men damen på butikken var så fjern at jeg seriøst lurte på om hun røyker weed i pausene sine, for herregud som hun surret rundt. Jeg kommer nok til å handle der igjen, men da er jeg i det minste forberedt på at alt tar 100 år og at det blir noe kluss – det ble det denne gangen, med både leveringen og da jeg skulle betale. Håper det blir bedre en eventuell neste gang!
Note to self: må finne et eller annet som skjuler varmeovnen bak der..
På snakk om interiør så er jeg helt besatt av den planten her. Det er første gang jeg har en ekte plante og jeg får det ikke helt til å fungere, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg sjekker at den har fått nok vann hver eneste dag ved å nøye studere jorden, jeg har flyttet på den slik at den skal bli truffet av sollyset og jeg har til og med snakket til den (for jeg har hørt at det skal hjelpe), men likevel dør den sakte men sikkert. Det har gått så langt at jeg daglig spør venner om råd og nå tror jeg de begynner å bli lei av meg, “herregud nå maser hun om den planten igjen”. Planten over everything ♥ Og soverommet mitt ser dere under. Jeg er så glad for at jeg malte det sort, til tross for at alle rådet meg til å ikke gjøre det!
Først og fremst, tusen millioner takk for alle bursdagsønskene jeg fikk på dagen min igår! Jeg skal snart sette meg ned å svare på alle, det skulle da bare mangle. Da jeg først våknet på morgenen følte jeg meg ikke noe bra i det hele tatt, og ønsket kun å trekke dyna over hodet og sove igjennom hele dagen. Men.. Ja, det er jo ikke noen grunn, jeg er omringet av kjærlighet og fine mennesker♥ Selv om jeg føler meg skikkelig stygg og fæl for tiden, haha. Men sånn er det vel for alle i blant.
På lørdag kom Anne-Sofie, Joakim og Marte innom meg med kake, sang (Joakim spilte Taylor Swift – 22 ut av de små høytalerne på telefonen sin), ballonger, lykkelapper og gave. Jeg fikk en full bodyscan hos legen for det var det jeg hadde ønsket meg, hypokonderen i meg har nemlig lyst til å finne ut av absolutt alle sykdommer jeg kanskje har – eller kan få – eller nesten har fått, hele den regla. Det setter kanskje en demper på mine fritidsaktiviter som er sterkt preget av at jeg googler symptomer om legen forteller meg at jeg er frisk, så da må jeg få meg en ny hobby. Men jeg gleder meg!
Hvorfor Joakim viser fingeren til at jeg har bursdag aner jeg ikke 🙁
Lykkelappene jeg fikk fra mine beste venner reddet hele dagen min. Det er verdens beste gavetips! Man får en krokke med lapper som det er skrevet komplimenter og finne minner på, og jeg startet dagen med en tåre i øyekroken og sikkert femti lapper rundt meg. For noen fine folk jeg har i livet mitt! Resten av dagen var jeg på to lunsjer, tok en powernap og så dro jeg på middag, og så på drinker. Jeg drakk fra 12 på formiddagen til 12 på natten og var lett brisen igjennom hele bursdagen, jeg har sendt meldinger jeg ikke akkurat er direkte stolt av, men jeg er ikke flau heller, så det går fint. Ok jeg er kanskje litt flau, men jeg har glemt det i morgen!
SIST – TAKK JOAKIM FOR DENNE FINE COLLAGEN <3 JEG ELSKER ALLE I LIVET MITT!
Jeg begynner å bli litt lei av at jeg føler så sterkt. Heldigvis føler jeg ikke så sterkt på mine egne følelser – eller det er kanskje en kjip ting siden livet ser ut til å bare gli forbi – men sånn som opprørene i Syria nå har virkelig gått inn på meg, under huden og tatt litt knekken på godt humør. Å feire jul nå føles ut som en skam. Avisene skriver så lite (men det er kanskje ikke så mye å melde annet enn at elendighetene går sin jevne gang), jeg oppsøker informasjon alle stedene jeg finner og tvinger meg selv til å se alt av videoer jeg kommer over. Jeg donerer penger, men jeg vet jo at det ikke er nok, og jeg gir ikke meg selv et vestlig klapp på skuldra for god innsats etter at femte SMS til røde kors er sendt. I dag begynte jeg å gråte helt ut av det blå, og jeg føler meg nesten som en taper som har levd et alt for skjermet liv og ikke takler å få virkeligheten slengt i fleisen. FrP kan forresten dra til helvete. Jeg orker ikke å ordlegge det på noen annen måte, for sånn føler jeg det akkurat nå. Jeg er HELT for å være politisk engasjert, jeg elsker at folk er opplyste og vet ting, og det er mange fine verdier i FrP også (tror jeg.. håper jeg, uten at jeg kan peke på annet enn penge-griskhet som ikke egentlig er fint, men positivt for meg som tjener godt men jeg gir vel faen i pengene sånn egentlig. OK avslutt vedens lengste parentes). Oslo Frp stemte MOT å bidra med 1 million kroner for flyktninghjelp i Syria. Smak litt på den – og den berømte “hjelpen der de er” kan man jo spørre seg hvordan det går med, for se hvordan Syrere har det i hjemlandet nå. Siden FrP likevel kan dra til helvete så kan de jo dra til Aleppo og hjelpe til – det ser akkurat nå ut til å være ganske det samme.
Ikke at det egentlig skal grusomme bilder på nyhetene – grusomme virkeligheter – til for at hjertet mitt skal synke i magen og jeg feller en tåre. I dag gikk jeg forbi en mann som hadde boksignering. Han er sikkert en lokal forfatter, og han var eldre (på besteforeldrene mine sin alder), men så var det ingen som sto i kø og alle bare gikk forbi, ingen var interesserte og der satt han med pennen sin og ventet. Stirret ut i luften. Smilte forsiktig, kanskje håpende til alle som stresset til neste ærend, og jeg tenkte på mine egne boksigneringer med flere hundre ungdommer hvor flere av de oppmøtte gråter og skjelver av glede for å få boken sin signert. Det er forferdelig krevende og tungt å skrive bok, det står så stor beundring av alle som gjør det og tanken på de som ingen bryr seg om, de som ingen leser gjør meg så vondt. Jeg blir hele tiden spurt “hvordan går det med boken?” og tanken på alle som får samme spørsmål om boken sin, butikken sin, drømmen sin og må svare at det ikke går så bra.. Altså, jeg klarer ikke. Jeg føler noen ganger at min suksess er ufortjent, før jeg tar meg i nakkeskinnet – jeg har jo kommet dit jeg er nå utelukkende på grunn av hard jobb, men likevel.. Jeg skulle ønske alle fikk den oppmerksomheten de fortjener.
Meg som vil ha oppmerksomheten jeg fortjener i lite klær. Nei, jeg har akkurat våknet fra en nap, og det faktum at jeg ikke har særlig med klær burde for å være ærlig ha null sammenheng med det jeg skriver og mener.
Jeg har vært på jobbreise utenfor Haugesund det siste døgnet. Jeg får ofte spørsmål om å spille på juleball til videregående skoler (DJ), men jeg har alltid takket nei fordi jeg har sett for meg at det kom til å bli så utrolig kleint på et alkoholfritt event. Jeg så for meg at alle bare skulle stå rett opp og ned å ta bilder av meg. Det er helt ærlig gøyere å spille for folk som er fulle, haha.. Ikke vet jeg helt hvorfor, men for litt siden takket jeg likevel ja til å spille på juleballet til en videregående skole i Sauda som også egentlig skulle være rusfritt – jeg tror ikke ungdommene der tok det så fryktelig bokstavelig, hehe. Men det var gøy og jeg ble så glad, og rørt, og trist som vanlig, av å se at så mange setter pris på at jeg kommer og hyler og skriker. Takk for at dere tok godt vare på meg, og det er fint å tenke på mitt i all denne elendigheten. Jeg har tro på framtidige generasjoner, tross alt.
Poenget med å fortelle om reisen til Haugesund var å si at jeg glemte laderen til macen min OG minnekortet til kameraet mitt der, så nå jobber jeg på lånt tid. Men det fine med å ha perspektiv å være klar over all elendigheten i verden, er at man ikke bryr seg om sånt. Det er bare ting – og det ordner seg. ♥
Settet jeg har på meg finner du HER. (fikk de til et annonseinnlegg for litt siden, for ordens skyld. Men det er altså valgfritt å ha det på nå, og jeg tjener ikke noe på lenken). Nå skal jeg kjøpe ny lader og minnekort – sånn er det, og akkurat DET kan man ikke klage på. Det finnes en hel bukett av andre ting å være trist over.
