Dette innlegget er jeg så usikker på om jeg skal publisere, men det er godt å skrive for min egen del.. Og så vil jeg ikke at det skal virke som om jeg bruker det for å få oppmerksomhet, skjønner dere hva jeg mener? For det er overhodet ikke det jeg vil. Det har gått flere år og jeg prøver å legge det bak meg. Men jeg er jo et offer i denne saken og det er så feil å skulle føle noe annet, selv om jeg gang på gang blir presset i et hjørne og det føles sånn.
Som dere vet var jeg i et destruktivt forhold – mange av dere så det da det pågikk også, og prøvde å advare meg. Men, ingen ville vært i et ødeleggende forhold om ikke personen man var sammen med, var verdens beste i starten. Jeg følte meg unik, jeg følte meg sett, verdsatt, og som den viktigste personen på jorda. Det var virkelig helt fantastisk i starten og jeg trodde det var “forever”. Så begynte det gradvis, det vonde. Først små kommentarer om hvordan jeg fikk lov å snakke til andre – og så hvordan bilder jeg fikk legge ut. Så ble det regler på hva jeg fikk gjøre. Og så kom utroskapen. Så kom skylden over på meg. Så kom stjelingen fra meg. Så ble jeg innlagt på sykehus, to ganger, uten at han kom for å besøke meg. Så kom vold. Han slo ned en venninne av meg samtidig som jeg sto å så på, og til og med da klarte jeg ikke å løsrive meg, men tok istedenfor hans parti fordi jeg var helt hjernevasket. Og jeg ble værende i forholdet. Midt inne i et forhold hvor jeg følte meg fanget, men ingen tvang meg, for jeg valgte jo å bli. Jeg husker så godt hvordan det føltes å våkne midt på natta å vite at han ikke hadde kommet hjem i natt heller, og til slutt lurte jeg ikke lengre på om han var med noen andre eller hva som skjedde, jeg lurte på om han var død eller levde og var bare lei meg og bekymret, letta da han kom hjem om så det var tre dager senere. Og det var liksom livet mitt, noe jeg ble vandt til, og på en måte avhengig av.
Plutselig en dag sa det bare stopp, og jeg tror helt ærlig det var fordi han skulle i fengsel og det føltes på en måte som min vei ut. Jeg kan ikke forklare det bedre, men jeg klarte å løsrive meg og det fantes ingen vei tilbake, jeg ønsket heller ikke å gå tilbake. Det må ha føltes vanskelig for vedkommende, for jeg fikk ikke være i fred da heller. Selv om jeg blokkerte nummer, blokkerte på facebook, blokkerte på instagram, så fant han måter å kontakte meg på og jeg har med jevne mellomrom blitt kontakt i flere år. Noen ganger er det hyggelige meldinger. Andre ganger er de mindre hyggelig og på grensen til truende. Det er forferdelig og gjør meg fortsatt redd. Jeg får vondt i magen når jeg skriver dette for jeg er forberedt på å få flere stygge mailer og jeg blir fysisk uvel hver gang.. 🙁
Men ja, det verste kom riktignok etterpå da det private bildet av meg ble spredt. Og da var det ikke bare han som hadde sviktet. Det gjorde også medienorge. Jeg husker så godt at journalister ringte meg og sa “om du ikke uttaler deg om denne saken nå, så trykker vi bildet”. Et bilde av meg, der jeg har sex. Et bilde jeg ikke ante fantes, et bilde tatt uten min samtykke.. Kan dere tenke dere hvordan det føltes, å sitte der å bli tvunget til å gi en kommentar, som igjen kom til å føre at bildet ble spredt enda mer, men om IKKE kom bildet til å havne i de største avisene? Jeg har aldri følt meg så liten, det føltes som et overgrep fra voksne mennesker i aviser og jeg ante ikke hvordan jeg skulle klare å leve med det. Mine egne foreldre ble nødt til å se et bilde av meg som hadde sex. Det gjør meg kvalm og det er neppe presseetisk forsvarlig, men det var situasjonen jeg befant meg i.
Jeg turte faktisk ikke å være seksuell på lang tid heller på grunn av det her. Sex er i utgangspunktet vanskelig for meg på grunn av ting har opplevd, og så kom dette i voksen alder og slang meg rett tilbake i vonde følelser jeg hardt har prøvd å fortrengte. Jeg måtte ta en hard kamp for å bli trygg på min egen seksualitet igjen, og så kom jeg dit etterhvert. Men nå, et par år etter har jeg faen meg blitt slengt tilbake i et helvete igjen, fordi vedkommende som spredte bildet av meg bruker det for å få oppmerksomhet i landet der han bor nå – og legger fra seg skyld, og ikke overraskende – skylder på meg. Som alltid. Og det verste er at jeg blir slengt rett tilbake i følelsen av at det kanskje var min feil, som jeg kjempet så lenge med å bli kvitt.
Og igjen er norske aviser på ballen og skal prøve å få en uttalelse fra meg. Selv om det ikke er like ille nå som det var, så gir det en så forferdelig smak i munnen..
Og da tenker jeg, “faen det er min egen feil. Jeg burde ikke snakket i den podcasten. Jeg burde ikke gjort sånn og sånn. Det er meg det er noe galt med”. Jeg sov ikke en dritt i natt fordi jeg lå å klandret meg selv. Her om dagen var jeg og samboeren min på en middag og jeg bare knakk sammen da jeg kom hjem, og skylte på han, men egentlig handlet det om alt det er og jeg blir så SUR på meg selv for at jeg ikke bare klarer å slippe den følelsen av svik.. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har verdens beste kjæreste, familie og venner, og jeg skulle ønske jeg bare klarte å nyte det og tenke at folk er snille. Og jeg gjør det, mesteparten av tiden, men nå er det vanskelig.
Kjære dere, jeg trenger så sykt deres støtte og råd. Eller om noen har opplevd noe lignende.. Jeg føler meg bare så liten i det her. Og dum, fordi det har gått så lang tid. Åh.. Ja, det var godt å få det ut uansett. Håper jeg.
