Jeg tror vi er ganske mange der ute som sliter med å sove. Eller, det vet jeg jo – vi har snakket ofte om det her på bloggen. Vi er en stor gjeng som ligger å stirrer i taket til tross for at øynene er trøtte. Kroppen er anspent, tankene snurrer rundt i hodet og man sjekker telefonen enda en gang siden det tross alt er umulig å sove. Vi har kanskje ikke gått inn i veggen, men vi er på vei dit. Hvor mange av dere som leser denne teksten føler ikke på alvorlig stress i hverdagen og problemer relatert til det?
Det er når jeg skal sovne tankene stormer rundt som verst. Hvorfor kan jeg ikke bare skjerpe meg, våkne opp i morgen å leve et perfekt liv? Kan jeg ikke bare ta tak i den helvetes yogaen å høre på mindfull musikk, få livet på stell å virkelig “kicke” i gang en perfekt uke, fotballfrue-style? Hvorfor orker jeg ikke å ta på meg joggeskoene å gå på fjellet, som alle andre på instagram synes er “sååå deilig for da er man i kontakt med naturen! #ilovelife”? Hvorfor kan jeg ikke bare gi slipp på disse tankene? Jeg klarer ikke engang å sette fingeren på hva som er feil. Hva feiler det meg?
Kanskje det ikke er noe galt med meg. Kanskje det er ekkoet i samfunnet som skriker “du kan bli hva du vil” det er noe galt med. Alle kan ikke bli best, alle kan ikke være på topp, men likevel blir vi fortalt at vi kan være det. Nå er plutselig ingenting umulig, du er din egen lykkes smed. Er du bra nok, så får du suksess. Du kan få til alt du vil – og jeg får dårlig samvittighet for at jeg aller helst vil ligge inne å se på friends.
Helt siden jeg var ung har jeg vært så opptatt av å lykkes, jeg måtte bli best på noe. Siden da har jeg svevet mellom å være ekstrem suksessfull (og fått masse komplimenter for det) samtidig som jeg har vært ekstremt sliten og ikke fornøyd med egne prestasjoner. Ingen får det bra på den måten, og en viktig lekse jeg har lært meg er å nøye meg.
Vi er kanskje unge, men faktisk også litt dumme når vi går rundt å forteller oss selv, og hverandre at “du kan bli alt du vil”. Livet er fullt av tilfeldigheter og det kan godt være ting går til helvete, men da er det ikke alltid din feil. Livet er bare sånn. Det må man akseptere istedenfor å være så forbanna sint på seg selv, fordi man har fått printet inn “om jeg bare hadde jobbet litt hardere”. Sånn funker det jo ikke. Det finnes mange mennesker som jobber hardt som bare faen men likevel ikke lykkes, og det er ikke alltid deres feil. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har grått fordi alt ikke har gått som det skulle, jeg har jo jobbet så hardt – hvorfor får jeg ikke det jeg fortjener? Men sånn er det jo bare, jeg skulle ønske jeg visste det før.
Jeg krysser fingrene for at vi alle får sove i natt. For det er visse ting vi ikke kan kontrollere uansett – men en ting har vi makt over.
