God Lucia!!! Det hadde jeg helt glemt. Det er vel mest når man var yngre og gikk på skolen at man brydde seg om å “feire” lucia, ettersom man fikk bake lusekatter og se på luciatog istedenfor å ha vanlig undervisning. Haha, det var lucia for meg iallefall.
Forresten, hva synes dere om debatten som jeg hørt snakk om, som handler om en gutt kan være lucia i toget eller ikke? Selv synes jeg det begynner å gå litt over stokk og stein.. Likestilling i all ære, men visse ting blir litt for dumt. Hva er det som er så galt med å være ulike egentlig? Vi ER jo ulike, og lucia var en kvinne. Det er jo nesten som om kvinner skal begynne å kreve å kunne bli kåret til “årets mest sexy mann” og omvendt snart, bare for at alt skal være likt.. Merkelig. Ja til like rettigheter og lik behandling, men enkelte debatter kan man gjerne droppe for min del.
Meg som lucia, hehe. Gammelt bilde, tatt i barnehagen 😛
Jeg holder på å fikse meg, snart skal jeg møte en venninne og så går turen videre mot fest. Det er veldig lenge siden jeg festet i Harstad, så det blir nok gøy! Å gå ut i en liten by er en helt annen greie enn å for eksempel feste i Oslo, ettersom man alltid møter på så mange mennesker man kjenner eller vet hvem er i Harsad. Nå som jeg har flyttet synes jeg faktisk det er litt morsomt! Men når jeg bodde her var jeg sinnsykt lei av å alltid se de samme menneskene..
Tusen takk for så god respons igår! Det hadde jeg ikke forventet, men det gjør meg veldig glad ♡ Det slutter virkelig aldri å sjokkere meg at folk faktisk leser det jeg skriver, jeg ser veeeeldig ydmykt på akkurat det..
Jeg sov sinnsykt lenge i morges, etterfulgt av nesten en time i badekaret. Deilig! Jeg tok noen glass vin med et par venninner i går, og det var så gøy å møte vennene mine i Harstad igjen! Ettersom vi sees så sjeldent så var det masse å prate om og ta igjen, og nå ser jeg fram imot flere morsomme kvelder sammen.
Haha kan man være forelsket i en hund, forresten? Charlie gir meg nesten sommerfugler i magen, så søt som han er + jeg tenker på han hele tiden..
Jeg skal prøve å komme meg opp av sofaen å få gjort noe idag, hehe. Det er jo tross alt lørdag Jeg er utrolig lat og sløv idag, men… det er jo ferie?
Nå har jeg hatt kjæreste og samboer i litt over et år, noe som kanskje ikke er all verdens av tid – men det er nok lenge til at man kjenner hverandre ekstremt godt, ikke alltid lukker døra når man tisser og ofte lar sine små irritasjoner gå utover partneren sin. Jeg blir ikke nervøs når Robin kommer hjem fra jobb, jeg stresser ikke med å ha matchende undertøy og jeg kan gjerne være ufresh og ustylet foran han. Vi sitter ofte i samme rom og gjør totalt ulike ting, vi sender ikke meldinger til hverandre 24/7 og vi trenger ikke å være i samme solseng når vi tar solarium. Mange blir stresset når man kommer inn i denne “komfortable” zonen og ser tilbake på tiden med nattameldinger, spenning og usikkerhet.Når man er ung og er i et forhold som har vart en stund føler kanskje noen presset på å se om “gresset er grønnere på den andre siden” eller “hva annet som finnes der ute”. Men hvorfor det? Jeg elsker sånn som vi har det, og kjærlighet handler om så mye mer enn bare det. Så, her kommer 13 punkter om hvorfor jeg elsker et langt og komfortabelt forhold!
♡ Vi har ikke oppvaskmaskin, og å vaske for hånd er ikke akkurat det mest spennende som eksisterer. Men når man gjør det sammen med noen man elsker, så kan det faktisk være veldig hyggelig. Kjærlighet for meg er de hverdagslige, kjedelige oppgavene som blir morsomme på grunn av den du deler dem med.
♡ Å være i samme rom uten å gjøre alt sammen. Når jeg sitter i sofaen og ser bort på han som sitter ved kjøkkenbordet, det er stille over lang tid, før en av oss sier “hva gjør du?” eller kommer bort for et raskt kyss. Og så fortsetter man med sitt.
♡ Når man er 100% komfortable når man sover sammen, og ikke sover like godt alene. For å ikke glemme når man våkner av at kjæresten drar deg nært han / henne. Høydepunktet mitt hver eneste dag, uansett hva som har skjedd, er å få sove med kjæresten min. Det er det som er hjemme.
♡ Å gå på matbutikken sammen, planlegge hva vi skal spise og snakke om alt og ingenting. Da føler jeg meg skikkelig voksen, haha.
♡ Når man slipper alt man har i hendene og alt man gjør, bare for å stå å holde rundt hverandre noen sekunder midt på gulvet i stua. Verden forsvinner i noen sekunder.
♡ At vi kjenner hverandre så godt at vi vet hva den andre tenker og trenger. Hva man skal si, hva man skal gjøre. Hvordan man skal kysse og passe på i rette situasjoner.
♡ De lange samtalene før man sovner om alt og ingenting. ♡ Når vi er på reise sammen og jeg kan legge meg i alle mulige rare posisjoner over flysetet, og Robin godtar det. Han får liten plass og må være våken, jeg får sove og blir passet på.
♡ Jo lengre man er i et forhold, jo lettere blir alt (føler jeg). Å kommunisere, å reise sammen, å ta avgjørelser osv. Hver uke er bedre enn den forrige! Man blir mer i sync med hverandre.
♡ Det er spennende å bli kjent med familien til kjæresten, og jeg kan ringe moren til Robin når jeg vil og vi har flere ganger snakket lenge over telefon, men også i virkeligheten. Lillebroren til Robin og meg har det veldig morsomt sammen og spessielt på Robin sin bekostning. Det er fantastisk å få en ekstra familie!
♡ Man har noen å dele eventyr med. Jeg elsker å oppdage nye steder med kjæresten min, og det er ingen andre jeg heller ville ha delt det med. Vi har delt så mye sammen og det er deilig å tenke på at det kommer mer.
♡ Latteren er sterkere, sexen er bedre og kjærtegnene mer ekte fra en kjæreste man har hatt en stund, om man sammenligner med en liten flørt.
♡ Og sist, men ikke minst. Man klarer å være seg selv hvor som helst og når som helst. På ditt beste, på ditt verste, og noen står på sidelinjen og oppmuntrer deg, ler meg deg, betrygger deg og utfordrer deg – med andre ord, elsker deg.
Mange har ventet på et svar fra meg, men hittil har jeg ikke gjort noe annet enn å innta “offerrollen”. Jeg mener ikke den er noe rolle, for blir jeg lei meg – ja, da er jeg lei meg og da skriver jeg det. Men kall det hva du vil, nå er jeg uansett klar. Jeg takket nei til alle intervjuer om blesten som har vært i det siste, for jeg ville få det på avstand og så skrive her slik som jeg alltid gjør.. Rett fram, uten noe redigering, og uten noe filter. Nå sitter jeg her og skriver fra samme seng, samme sted og samme rom som bloggen først ble startet for snart 5 år siden. Ganske sprøtt å tenke på alt som har skjedd for min egen del, men også med min lille hobby som jeg kalte for sophieelise.blogg.no
Jeg er enig i det folk sier om at jeg burde tåle kritikk. Kritikk tåler jeg. Jeg tåler at folk stiller spørsmålstegn ved meg og bloggen min. I dag skriver Caroline Berg Eriksen at man ikke bare burde legge seg ned å gråte, men røyse seg opp å svare på kritikken. Jeg forstår det, men samtidig er jeg bare menneske og jeg kan ikke alltid kontrollere følelsene jeg har. Dessuten er jeg en god del yngre enn henne, og for senest et år siden var det hun som lå inne å gråt for noe som hadde skjedd henne og hennes blogg, hvor hun hadde gjort en feil. Dont get me wrong, jeg elsker Caroline sin blogg og hun er ett av mine store forbilder, og innlegget hennes var inspirerende. Det er ikke noe jeg blir trist av, men jeg ville bare nevne det uansett for det kom på forsiden av dagbladet (og de prøver å gjøre det til en diskusjon?), så det passer seg vel med et svar. Hun gjør en ordentlig business ut av bloggen sin, og er en foretningskvinne. Jeg er ikke helt der, for selv om jeg tjener penger på bloggen klarer jeg ikke å skille bort personligheten min (dessverre, synes kanskje noen?) Jeg ser enda på dette som noe morsomt, og som en hobby jeg er så heldig å tjene noe på. Jeg ser ikke på bloggen min som en svær bedrift med masse regler, og kanskje det er feil når jeg når ut til så mange. Men i bunn og grunn er denne bloggen mye lest fordi jeg er som jeg er, og jeg ønsker ikke å endre på det kun fordi jeg tjener penger på noen annonseinnlegg her og der. Jeg har sagt før at jeg savner bloggene før i tiden som var så ærlige og direkte, og jeg mener ikke at fordi man tjener penger skal man behøve å være 100% politisk korrekt til enhver tid. Slike har vi nok av. Vi har nok av innlegg som er skrevet ned, redigert, finpusset, vurdert og blottet for personlighet før de kommer ut. Jeg skriver bare rett fram, alltid.
Noen ganger krever det et par dager eller kanskje en uke før jeg føler jeg klarer å heve stemmen å svare for meg. Den enkelte kronikken til Anki Gerrardsen gjorde ikke så vondt. Jeg tror heller ikke hun er et vondt menneske eller en dårlig journalist, jeg tror heller ikke hun er misunnelig. Jeg tror bare hun valgte feil måte å få fram et poeng på, og hun valgte å fokusere mest på personen jeg ser ut til å være. Jeg har jo lest utallige kronikker om meg selv som går på både det ene og det andre uten at jeg nevner det her. Det som gjorde vondt var alt oppstyret etterpå, og at dette også går utover familien min. Da var det vel lett å skylde på den enkelte artikkelen, når det var den som utløste alt. At mamma og pappa blir nødt til å se venner av dem dele en kronikk på facebook hvor det står skrevet stygt om datteren deres. At bekjente diskuterer i kommentarfeltene, mennesker jeg møter, mennesker som har barn jeg har lekt med, skal skrive hvor stygg jeg er. Hvordan takler man noe sånt? Det kan bli så innviklet etterhvert, og jeg ble sliten. Det føltes som om alle banket på inne i hodet mitt, at jeg ikke hadde noe fristed. Det var snakk om det over alt, og det blir jeg sliten av. Spessielt når det ikke føles som om vi diskuterer meg engang, for jeg kjenner ikke alltid igjen den folk beskriver.
Det er ikke slik at jeg søkte på en jobb som toppblogger, og at jeg med gode referanser fikk den jobben. Det er slik at jeg startet en blogg som 16 år gammel, og at jeg bare har vært nødt til å lære på veien etterhvert som dagene går. Jeg lærer enda. Jeg har kastet meg inn i en samfunnsdebatt fordi jeg er sånn, det bare skjer fordi jeg som menneske er engasjert. Jeg står for det, og jeg kan gjerne få kritikk for tingene jeg mener eller tror. Vi er alle ulike på det området og en debatt er bra. Men at det ene innlegget fra norsk folkehjelp som jeg tok betalt for skal bety at jeg aldri kan mene noe genuint og at jeg er “kjøpt og betalt” er hodeløs kritikk som jeg nesten ikke engang følte for å svare på. Er det egentlig verre å få betalt for et innlegg om norsk folkehjelp enn et innlegg for mascara? Jeg får velge mellom innlegg hver måned jeg skal skrive om å få betalt for, og jeg valgte norsk folkehjelp der andre kanskje takket nei. Jeg kunne valgt en mascara istedenfor og sluppet oppstyret. Alt jeg har skrevet om regnskogsfondet og gjort for dem gjør jeg gratis. Samme med dyrebeskyttelsen, flyktninger, delfindrapene i japan og alt annet jeg har engasjert meg i. Gratis, og jeg har skrevet om det fra dag EN. Eller, faktisk ikke gratis, for det har kostet meg mye, men det er verdt det. Og vet dere hva? Jeg hadde tjent mye mer om jeg holdt kjeft. MYE mer. Da hadde jeg vært lettere å selge inn til annonsører. Men jeg driter i det, for jeg vil si det jeg mener. Jeg vil heller tjene en million mindre i året enn å ikke få si meningen min, for det betyr alt for meg å få lov til å engasjere meg.
Jeg føler heller ikke at jeg er et usunt ideal for unge jenter. Ja, jeg har silikon. Jeg har operert nesa. Jeg hadde komplekser, jeg følte meg dritt, jeg brukte mye penger på det, det gjorde vondt. Er jeg fornøyd med meg selv nå? Ja. Tror jeg det har noe med operasjonene å gjøre? Nei. Jeg ble ikke fornøyd med meg selv etter de operasjonene heller. Det krevde at jeg jobbet med meg selv på innsiden og fant ut av hvem jeg er. Jeg er mer sikker på meg selv nå, og det gjør også at jeg er mer fornøyd med helhetsbildet. Jeg kan dessverre ikke endre på fortiden eller det jeg har gjort, ikke ønsker jeg det heller. Jeg er glad jeg var åpen om det, for det var slik min virkelighet var. Den behøver ikke være din virkelighet. Jeg mener det er bedre å være ærlig enn å lyve, og jeg kan ikke endre min personlighet eller hva jeg ønsker å gjøre i livet fordi mennesker ser på. Dessuten har ALDRI media hyllet meg for at jeg har fikset på utseendet. Det har ikke gått noen hus forbi, og at jeg tok silikon for tre år siden må jeg enda svare på i hvert eneste intervju jeg har. Jeg får kritikk og jeg tåler det, og får spørsmål på riksdekkende tv som går på om jeg føler jeg skader andre unge jenter. Jeg er kanskje ikke et sunt ideal når det kommer til utseende, men vet du hva? Det er INGEN. Man skal aldri se på utseendet til noen som noe å se opp til eller noe å beundre, for du kommer aldri til å bli lik noen annen uansett. Omså det er meg, Kylie Jenner, Fotballfrue eller Erna. Ikke fortell meg at jeg “fronter et usunt kroppsideal”, da jeg mener slike idealer ikke eksisterer og heller ikke på det motsatte. Trener du og er sunn, ja da har du en sunn livsstil og det er beundringsverdig. Det har jeg. Men det har ingenting med utseendet til kroppen min å gjøre.
Jeg er veldig glad for at bloggere blir tatt mer på alvor, og da stiller også flere kritiske spørsmål. Men folkens, jeg TÅLER det. Jeg tåler kritikk. det vet vi vel? Jeg har jo fått mest av alle bloggerne. Jeg, og Caroline. Men jeg finner meg ikke i at noen skal blande inn mitt utseende med mine meninger, det er ikke okei uansett hvem man er. Det er antifeministisk, for det rammer nesten utelukkende kvinner. Men gjerne kritiser det jeg mener, det jeg står for. Bare ikke bland puppene mine inn i det. Skill diskusjonene fra hverandre, om dere nå for all dem må diskutere hvordan jeg ser ut også.
Vanlige jenter faller. Vanlige jenter får vondt. Det er ikke alle som klarer å sprette opp med en gang og forsvare seg gang på gang. Jeg er helt normal, og noen ganger føles det vondt, og da krever det litt tid å hente seg inn igjen. Jeg orker ikke å endre hele meg til å være en “business”, eller tenke på at jeg er en “jorunalist eller redaktør av min egen blogg” når jeg tross alt driver en personlig blogg. Dette skal være ærlig fra en ung jente, dette skal være mitt liv. Ikke noe glossy magasinutgave av det. Ikke noe perfeksjon. Bare et vanlig liv til noen som enda lærer. Jeg vil heller vise den siden, istedenfor å late som om jeg alltid er sterk. Jeg er ikke udødelig, men jeg er heller ikke mulig å knekke. Men som alle andre, krever det noen ganger litt ekstra tid. En ekstra push.
Men jeg klarer det. Og jeg klarer det uten å legge noe filter på det, uten å late som om jeg er perfekt å uten å late som om jeg ikke har silikon. Jeg klarer det ikke alltid uten å felle noen tårer. Jeg klarer det fordi jeg er meg, og jeg står for det.
Det er faktisk sykt deilig å være hjemme hos familien! Og jeg har savnet Harstad!
Jeg har akkurat dusjet, spist en stor lunsj og sett på disneyfilmer, hehe standard når jeg er hjemme. Jeg skal dra til sentrum en liten tur for å kjøpe et par ting, og så gå en tur med lille Charlie som koser seg så mye. Ellers skal jeg til en venninne i kveld og drikke vin!
Jeg kom hjem til en hyggelig overasskelse som min mamma har spart til meg! Hver uke sender se&hør ut en champagneflaske til noen som fortjener det, og for litt siden var det min tur. Tusen takk!
På snakk om se&hør, jeg kjøpte bladet på gardermoen og jammen så jeg ikke noen kjente fjes.. Jeg er spessielt nysgjerrig på det bildet med meg, Linnea og Atle. Jeg aner ikke hvordan det kom til, jeg husker det ikke litt engang.. For en gjeng.
I tilfelle dere lurte på hvem som burde stikke av med prisen som årets idiot så har jeg en veldig sterk kandidat..
DONALD TRUMP. Muligens det ekleste mennesket på jord. Jeg kan nesten strekke meg så langt som å kalle han en mild Hitler. Eller, hadde dette vært 1930 nå, så ville nok Donald gjort mye av det samme, fælt å si men sant. Mister Trump gjør narr av overvektige mennesker, funksjonshemmede, kvinner og nå også muslimer. Ikke bare gjør han narr, men han ønsker å kreve at muslimer skal bli registrert i et eget register, at de skal bære egne i.d kort, og at INGEN muslimer skal få komme inn i USA. Jeg vet ikke om dere ser de nazistiske vibbene her, det er forkastelig, og dette kommer fra en mann som kan bli den neste presidenten i USA.. Og muligens sitte med makt over atomvåpen. Hva faen, verden?
Og hva kom jeg på idag? Vel, når vi reiser til Vegas skal vi bo på Trump International Towers. Altså et hotell det ekleste mennesket på jord eier. For disse dagene i Vegas betaler vi nærmere 20 000 kr for hotellet, som da skal gå til denne mannen som jeg ikke har noe respekt for. Det er den fineste rommet jeg noen gang har sett, et sinnsykt kult hotell og en reise jeg gleder meg til. Men jeg tenker bare.. Hell no.
Så i kveld må jeg virkelig prøve å få igjen pengene på det, avbooke hotellet og finne et annet. Det er i det minste noe. Aldri støtt denne jævelen med noe som helst, for penger er som dere vet makt. Og denne fyren her… han er farlig.
Jeg og Charlie hadde touchdown i Harstad for ikke så lenge siden. Jeg hadde sett fram til en relativt koselig flytur sammen med min lille, men til mitt store sjokk og fortvilelse måtte han være ved bagasjen under reisen, og ikke i kabinen med meg.. Jeg hadde jo booket og betalt for å ha han med meg hele veien, men jeg hadde feil bur (som er min feil), så da fikk det bli sånn. Jeg tenkte det verste, at han ville komme tilbake død, at han skulle ha fått sjokk og ikke være den samme igjen.. Men heldigvis har jeg en liten tøffing som er akkurat den samme enda, og nå har vi noen uker sammen på å kose oss i nord!
Nå er det bare å koble ut alt stress og la mamma passe på meg, luksus! Det er så deilig å ikke ha noe sted jeg “må” være, jeg slipper å føle at det er 1000 ting som står ugjort bare jeg slapper av noen timer. Dette trengte jeg!
Jeg har kjøpt litt nye småting til leiligheten, og det kommer til å bli så koselig etterhvert! Og et lite juletre måtte det så klart bli, hehe.. Det var deilig å ordne litt hjemme før jeg dro til Harstad, da blir det ekstra koselig å komme tilbake til Oslo igjen også. Da R først kom inn i livet mitt hadde jeg kun en slitt sofa, en tv og en skrivepult i leiligheten, tenk det? Den var grusom, jeg hatet den og angret på at jeg hadde kjøpt meg leiligheten i utgangspunktet. Men med rett ting, så blir det så koselig! Marmorspeil og “bord” fra milla boutique, resten fra kremmerhuset.
Forresten, wow så hyggelige tilbakemeldinger på videoen til meg og Joakim, og ikke minst TAKK for 1000 subscribers på youtubekanalen vår! Tenk det, etter bare EN video! Neste dukker opp om 6 dager, så følg med. Klem!
