Det er flere av dere lesere som har bedt meg skrive et innlegg om sjalusi, og hvordan man skal takle det – spessielt i et forhold. Jeg kunne sikkert ha skrevet en hel bok med flere oppfølgere om dette temaet, nettopp fordi jeg har hatt et lite monster inne i meg til tider som har ødelagt så mye for meg og andre – min egen usikkerhet. Og når man har det slik i et forhold? Vel, det er så utrolig grusomt, og ingen teknikker du kan lese i cosmopolitan eller selvhjelpsbøker kan redde deg ut fra det. Desverre, eller heldigvis, ligger alt i ditt eget hode.
Jeg tror det er noe mange missforstår med det å være sjalu i et forhold. Når jeg har vært sjalu, så har det aldri i livet vært fordi jeg har tenkt en kjæreste skulle ha vært utro eller gjort noe med andre jenter. Sjalusien tror jeg ligger dyper enn som så. Jeg har vært redd for at han skal synes andre jenter er penere enn meg, kanskje de er snillere, morsommere, kanskje han til og med skulle ønske i et lite sekund at han var kjæreste med nettopp henne, og ikke meg. Og det er slike ting som stikker. Slike ting som er vanskelig å sette ord på, og om man først tar det opp med kjæresten sin, blir det egentlig bare for teit. For han har jo ikke gjort noe galt. Og om han forteller deg at “nei, så klart tenker jeg ikke sånn”, tenker du mest sannsynlig at han lyver. Og slik blir det en evig ond sirkel.
Jeg har vært på det stadiet av sjalusi, at om jeg har sett på film med en kjæreste og en fin jente kom på skjermen, kunne jeg få vondt i magen. Åpenbart er jeg jo ikke redd for at han skal være utro mot meg med henne, men det er tankene mine som løper rundt.” Synes han hun er fin? Finere enn meg? Ser han på meg nå og tenker at jeg er stygg, at jeg kanskje burde ha hatt litt større rumpe?”. Når jeg tok slike ting opp med venninner fikk jeg ofte høre “ja men herregud, andre jenter slutter jo ikke å se bra ut, bare fordi han er sammen med deg”. Da tenkte jeg alltid at det var faen ikke greit, ingen andre enn meg fikk lovt til å se bra ut for han.
Man setter opp en evig fasade. Spiller rollen om laid-back kjæreste til venninner, hun der som ikke bryr seg om han er ute til sent på kvelden fordi man er så forbanna kul og sikker på hverandre at man ikke tenker noe over det. Spiller “neida jeg er ikke sur” til kjæresten, selv om han merker at du henger litt ekstra med hodet fordi dere gikk forbi en jente med fin rumpe når dere skulle handle. Og hva skal man gjøre for å bli kvitt dette? Om det fantes en oppskrift, en kur for dette, så hadde det ikke vært noe problem – men det finnes ikke.
Sjalusi er noe de aller fleste vokser av seg når man blir mer sikker på seg selv, hvem man er og hva man vil. Når man innser at man elsker kjæresten sin, men man trenger ikke den evige bekreftelsen for å føle seg bra – fordi man vet, innerst inne, at man er god nok uansett. En fin jente er en fin jente, men det man har sammen er kjærlighet. Det er noe man ikke får via porno, via å se på andre, via å flørte. Det er noe veldig, veldig få har sammen. Man må stille seg selv spørsmålet om det virkelig er verdt det – for hva er det beste som kan skje? Det eneste han kan gi deg, er å fortelle deg at du er bra nok, noe du mest sannsynlig ikke hører på uansett. Hva får man videre ut av det? Mest sannsynlig blir han lei seg og trist av at du aldri tar de fine ordene til deg, da vil han begynne å gi deg bekreftelse mer sjeldent, ergo du blir mer usikker, og du har ødelagt for deg selv. Verdt det?
Nei, man må fokusere på ting som gjør at man har det bra med seg selv. Det er derfor det funker veldig bra for meg og Mathias tror jeg, vi har (helt på ekte) et veldig avslappa forhold hvor man ikke trenger å stresse rundt og overveie hvert eneste ord eller ting man gjør, i frykt for hvordan den andre kommer til å reagere. For slik har det vært – jeg var helt jævlig da vi ble sammen, tro meg! Jeg spurte han om ting hvor jeg forventet et visst svar, og om han ikke svarte nøyaktig det jeg hadde sett for meg i hodet, ble jeg sur. Om han ikke gjorde ditt, om han ikke gjorde datt. Slik river man seg selv og hele forholdet ned av, og det er så jævlig når man sitter midt oppi et rot man har laget selv uten en mulighet til å spole tilbake. De aller fleste vil bare ha en kjæreste som er glad og fornøyd – så, jeg fokuserer på meg selv som første prioritet. Jeg reiser mye, er med venner, opplever og har det fint – så har jeg mye glede å gi til han, og vi opplever ting sammen. Han har sitt liv med sine venner og sin jobb, jeg har mitt, og så har vi kjærligheten oss imellom – det at han kan se på meg på en spessiel måte og jeg vet nøyaktig hva han tenker eller vil, det at han er den første jeg ser hver morgen og hver kveld, og det at han vet alt om meg og uansett ønsker å være med meg. Det er unikt.
Lykke til, det er en hard verden oppe i ditt eget hode! (for husk, det er som regel der problemet ligger – og om ikke, så er ikke forholdet ditt verdt det. Ganske enkelt, og samtidig jævlig vanskelig)
