Mange av dere har spurt om jeg har god selvtilitt ettersom det kanskje kan virke sånn på bloggen, så sier jeg selv at jeg ikke har det. Dobbeltmoralsk?
Jeg har dårlig selvtilitt når det kommer til mitt utseende. Jeg er missfornøyd med så og si alt, og kan pirke på småfeil og detaljer som sikkert ingen andre legger merke til i timesvis. Men, det som skiller meg fra andre er kanskje det at når det kommer til meg som person, min personlighet, så er jeg utrolig selvsikker. Jeg lar ikke folk fortelle meg hvem jeg er – jeg viser dem. Jeg står utrolig for hva jeg mener er fint, hvor jeg vil i livet og lignede. For eksempel, tror dere ikke jeg får mye dritt på grunn av det jeg har som skjønnhetsideal? Svære pupper, tynn, brun, stort, blondt hår osv. Jo, men sånne ting står jeg for. Om så det er materialistiske ting eller poltiikk så kjemper jeg til siste mann faller for å si det slik. Jeg gir meg aldri.
Men samtidig, jeg ønsker ikke at jeg var noen andre. Ikke for noe i verden. Jeg har blitt tildelt meg, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg er så sterk personlighetsmessig. Å ønske at jeg var noen andre hadde bare vært å kaste bort tiden jeg har som meg selv, er dere ikke enige?Jeg kan gjerne være leder og hjelpe andre når de har det vanskelig, å være et forbilde seg jeg på som et privilegium og noe litt skremmende, men samtidig noe jeg godt kan ta på mine skuldre. Jeg vil hjelpe andre.
Jeg mener ikke at måten jeg vil se ut på bør definere meg som person overhode, men samtidig så jo, jeg vil skille meg ut. Jeg vil at folk skal snu seg etter meg, omså det er fordi de leser bloggen, fordi de synes jeg er delig, stygg, teit, ekkel , av sjalusi eller whatever. Jeg klarer ikke å gå ubemerket. Men har dere merket at når en jente har store pupper, er blond og brun så komenterer gjerne andre jenter “fyfaen, det er stygt, ingen gutter liker det” men guess what… Om man går inn i seg selv, så vet man at hver eneste gang man baksnakker noen, så er det noen form for sjalusi inne i bildet. Det er så utrolig mye skjult mobbing som skjer blandt jenter og det er umulig å stoppe. Tro meg, jeg vet hvordan det er å bli baksnakket sekundet jeg går utifra et rom, jeg vet hvordan det er at rommet blir stille når jeg kommer inn, at det ikke er plass rundt et bord eller at man ikke blir innkludert i planer andre lager. Og jeg vedder på at akkurat nå sitter en eller annen jentegjeng en eller annen plass å komenterer nettop det jeg skriver nå. Et lite råd; slutt å vær så sjalu på meg og konstentrer dere om å forbedre deres eget selvbilde, for usikkerheten på enkelte skinner åpenbart igjennom.
Husk, mennesker kan ikke såre deg med mindre du lar dem, og livet ditt slutter ikke på ungdomsskolen/videregående. Jeg ser i alle fall fram til den dagen jeg skal snu meg rundt, vise fingeren og ta steget videre til noe større. Jeg har så mange søte og fantastiske lesere som sliter med selvbildet, og jeg håper dere blir med meg når vi skal vise at alle tok feil. Vi skal vise at vi kan og vi skal vinne.
